Kirkenes Verdensråd — enige om at de er uenige

I DAGENE fra 3. til 14. august 1993 tok den spanske byen Santiago imot en uvanlig gruppe pilegrimer. Byen var vertskap for en verdenskonferanse for tro og kirkeforfatning som ble arrangert av Kirkenes Verdensråd. De som deltok, hadde et ambisiøst mål — de ville få fart på det fastkjørte forsøket på å forene kristenhetens kirkesamfunn.

Den anglikanske erkebiskopen i Sør-Afrika, Desmond Tutu, sa rett ut at situasjonen kunne beskrives som «økumenisk treghet». «Vi dypper tærne i vannet, men mangler mot til å stupe ut i det,» klaget han.

Det vil ikke bli lett å kaste seg ut i dette økumeniske bassenget. Det var uenighet mellom delegatene allerede under åpningsseremonien i den katolske katedralen i Santiago. Selv om den katolske erkebiskopen Rouco hadde oppfordret de tilstedeværende til å ’ikle seg pilegrimenes ånd og søke forlikelse blant kristne’, ble en hymne til St. Jakob, som ble sunget under gudstjenesten, kritisert for å forherlige de spanske katolikkenes århundrelange aggresjon mot jøder, muslimer og protestanter.

Finnes det noen referanseramme som kan bidra til å forene katolikker, ortodokse og protestanter? En studiegruppe foreslo at de forskjellige kirkesamfunnene skulle betrakte den nikenske trosbekjennelse «som et samlet uttrykk for den apostoliske tro». De håpet at denne trosbekjennelsen kunne tjene «som et middel til å oppnå en enhet i troen», selv om denne troen kanskje kunne komme «til uttrykk på forskjellige måter».

Troen kom så visst «til uttrykk på forskjellige måter» en rekke ganger i løpet av konferansen. Ortodokse og katolske delegater protesterte høylydt mot den anglikanske kirkes nylige beslutning om å tillate at kvinner ordineres til prester. Rivaliseringen mellom den ortodokse kirke og den katolske kirke i de tidligere kommunistlandene var også et stridens eple. Erkebiskop Iakovos i den gresk-ortodokse kirke hevdet at det var galt å snakke om å «reevangelisere mennesker som hadde vært kristne i mange hundre år», men som hadde vært så uheldige å måtte leve i land med kommunistisk ateisme i flere tiår. En rapport fra konferansen fordømte faktisk «proselyttmakeri» som et hinder for enhet, selv om den innrømmet at det var behov for å få ’en klarere forståelse av kirkens misjonerende natur’.

Samuel B. Joshua, som er biskop av Bombay, sa forstemt at enhet mellom kirkene er et «utopisk begrep». Etter at han personlig hadde erfart hvilke problemer som var forbundet med å forene seks trosretninger i India, sa han at «fordelene har vært overfladiske», mens byrdene «har vært utålelige». Han tror ikke at kristen enhet bør tilstrebes «ved hjelp av læresetninger og kirkeforfatning».

Men vil en enhet som ikke tar hensyn til læresetninger, være sann enhet? Kan religionssamfunn som fremdeles ikke ’forstår kirkens misjonerende natur’, være sanne etterfølgere av Kristus? Paulus sa at sanne etterfølgere av Kristus skulle fortsette «å tenke i samstemmighet». (2. Korinter 13: 11) Bare det å være enig om at en er uenig, er i strid med dette.