Slaget ved Maraton — da en verdensmakt ble ydmyket

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I HELLAS

EN TURIST i vår tid som kommer nedover åsene omkring Maratonsletten 40 kilometer nordøst for Aten, føler seg gjerne overveldet av den fred og ro som preger stedet. Det er vanskelig å forestille seg at dette en gang var valplassen for et av de mest berømte slag i historien, et slag som endte med at den mesopotamiske verdensmakt ble hindret i å trenge inn i selve Europa. The World Book Encyclopedia betegner denne kampen som «et av de viktigste slag i den vestlige sivilisasjons historie». Og historikeren Will Durant sier at den seier som ble vunnet her, var «en av de mest utrolige seire i historien».

En verdensmakt ble utfordret

De bibelske profetiene i Daniels bok gir en levende beskrivelse av visse verdensmakters herredømme, landevinninger og rekkefølge. I symbolske, men meget treffende vendinger skrev Daniel om verdensmakten Medo-Persia: «Så fikk jeg se et dyr til, det andre i rekken. Det var likt en bjørn . . . Og det ble sagt til det: ’Stå opp og ét mye kjøtt!’» — Daniel 7: 5.

Dette viste seg å gå i oppfyllelse. Da Medo-Persia stod på høyden av sin makt, i siste halvdel av det sjette århundre før vår tidsregning, feide dets tilsynelatende uovervinnelige styrker vestover gjennom Lydia under ledelse av Kyros og Dareios I. Både Trakia og Makedonia i Nord-Hellas ble hærtatt. Dermed var nesten halvparten av den gresktalende verden allerede på persernes hender, for da de inntok Lydia, underla de seg også de greske byene på kysten ved Det joniske havet, i Lydias tidligere maktområde.

Det var bare bystatene Aten og Eretria som reagerte på det ropet om hjelp som kom fra de beleirede greske joniske byene. Dette forhindret ikke at Persias veltrenede styrker veltet inn og knuste jonernes motstand og tvang dem under seg. Dessuten besluttet Dareios seg for å straffe de greske bystatene som hjalp de gjenstridige jonerne.

Da Aten, Sparta og Eretria hånlig nektet å etterkomme Persias krav, la en mektig hær med persiske kavalerister og infanterister ut på en ferd til Hellas på forsommeren i år 490 f.v.t. I august var perserne klar til å slå til mot Aten og landskapet omkring byen, Attika.

Spørsmål om strategi

Perserne gikk i land ved Maraton og krysset deretter det myrlendte slettelandet ved Attikas østkyst, bare 42 kilometer fra Aten. Utsiktene var slett ikke lyse for atenerne, som så vidt klarte å mønstre 9000 infanterister og dessuten 1000 fra Plataiai, og som verken hadde kavaleri eller bueskyttere å støtte seg til.a De bad om hjelp fra Sparta, men tryglet for døve ører — spartanerne var opptatt med religiøse seremonier til ære for Apollon. Med sine begrensede militære ressurser måtte atenerne derfor kjempe mot perserne alene.

Ti forskjellige generaler utgjorde en komité som avgjorde strategiske spørsmål ved flertallsvalg. Nå måtte de ta stilling til to spørsmål. Det ene var om de skulle holde sine styrker i Aten for å forsvare byen, eller om de skulle møte perserne på åpen mark. I betraktning av at Aten ikke var omgitt av sterke, beskyttende murer, vedtok forsamlingen med overveldende flertall å ta kampen opp ved Maraton.

Det andre spørsmålet var om de skulle gå til angrep til tross for at overmakten var stor — perserne var først og fremst tallmessig langt overlegne — eller om de skulle forholde seg avventende og håpe at spartanerne ville komme tidsnok til å hjelpe dem til å motstå det persiske stormangrepet.

Feltherren Miltiades — en stor strateg

Den greske feltherren Miltiades kom til å spille en nøkkelrolle i den militære ledelsen. Han var en erfaren og oppfinnsom strateg, en veteran som hadde kjempet på perserhærens side under tidligere kamper i nord. Han hadde derfor førstehånds kjennskap til fienden. Han visste ikke bare hvordan persernes hær var bygd opp, men var også fortrolig med deres våpen og først og fremst med deres strategi. Han var også så kløktig at han benyttet dagene forut for slaget til omhyggelig rekognosering i terrenget omkring slagmarken.

Miltiades var også klar over at det var nødvendig å handle raskt, for innenfor det nyopprettede atenske demokrati var det visse fraksjoner som sympatiserte med Persia og ville se positivt på et nederlag for Aten. Natten før slaget kom en persisk overløper inn i den greske leiren og meldte at det persiske kavaleriet midlertidig hadde trukket seg tilbake. En av teoriene om grunnen til dette gikk ut på at de persiske kavaleristene hadde gått om bord i skipene sine, kanskje i den hensikt å angripe Aten fra Attikas østkyst og innta byen umiddelbart etter den seieren de regnet med å vinne ved Maraton. Uansett hva grunnen var, fjernet dette den alvorligste faren de atenske fotsoldatene stod overfor.

Ved daggry gikk den greske falanksen til angrep. (Se rammen på side 24.) De overraskede perserne trakk seg tilbake, men gikk snart til motangrep og brøt igjennom den sentrale delen av grekernes kamplinje. Derved falt perserne uten å vite det i Miltiades’ kløktig uttenkte felle. Han hadde med hensikt latt det greske midtpartiet være svakt for å styrke flankene med flere ekstra geledder med soldater. Nå dreide de sterke flankene plutselig rundt og falt over perserne og drepte et stort antall av dem inntil de som klarte å unnslippe nedslaktingen, flyktet tilbake til skipene sine. Mannefallet var enormt. Perserne skal ha mistet omkring 6400 mann, mens atenerne mistet bare 192 av sine soldater.

Sagnet forteller at nyheten om grekernes seier ble brakt til Aten med en løper. En tradisjon vil ha det til at han het Feidippides, men det skal ikke være riktig. Feidippides var den som løp fra Aten til Sparta før kampen for å hente hjelp. En annen ung greker skal ifølge sagnet ha løpt de 42 kilometerne fra Maraton til Aten. Ved ankomsten til Aten skal han ha ropt: «Gled dere, vi har seiret!», og deretter falt han død om. Dette omtales som det første maratonløp og ble et mønster for det langdistanseløpet vi nå kjenner under denne betegnelsen.

Noen av de persiske skipene ble stukket i brann, men størstedelen av armadaen på 600 skip klarte å seile rundt Kapp Sunion på sørspissen av Attika og nå fram til Aten. Men den seirende atenske hæren kom dit først og støtte sammen med dem igjen. Perserne ble nødt til å trekke seg tilbake. Atenerne hadde vunnet en seier mot alle odds.

Atenerne var overlykkelige, spesielt fordi de hadde vunnet uten noen hjelp fra spartanerne.

Kampens betydning

Både i Maraton og i Delfi er det reist minnesmerker i marmor og bronse for at atenernes seier aldri skal gå i glemmeboken. Ifølge historieskriveren Pausanias trodde folk så sent som 650 år etter kampen at de kunne høre spøkelsesaktige lyder fra kjempende menn når de krysset slagmarken.

Hvorfor var slaget ved Maraton av betydning sett fra et bibelsk synspunkt? Jo, i Daniels profeti var det på et langt tidligere tidspunkt blitt pekt på at den «geitebukken» som symboliserte Hellas, til slutt skulle få overtaket over den «væren» med ’to horn’ som symboliserte Medo-Persia.b — Daniel 8: 5—8.

Når man betrakter det minnesmerket som fremdeles står på slagmarken ved Maraton, er det nærliggende å tenke på all den død og lidelse som menneskenes uopphørlige maktbegjær har kostet. Menneskenes blodige historie, slagmarkene hvor våpnene har tidd, og de ensomme gravene forteller oss om mange «store menn», «helter» og «tapere» som alle var ofre for verdens politikk og menneskenes maktkamp. Men den tid er nå nær da all politisk kamp vil være over, for Gud har profetert: «På den tid da disse kongene rår, skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet går til grunne. Det riket skal ikke gå over til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det bestå i evighet.» — Daniel 2: 44.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 24]

Hoplitter og falankser — en oppskrift på seier

I en bok om fortidens grekere blir det pekt på to nøkkelfaktorer i atenernes seier: «Hoplittene, som de greske infanteristene ble kalt, var tyngre bevæpnet enn sine persiske motparter. De hadde kraftigere skjold og lengre lanser. Men framfor alt kjempet de med en maskinaktig effektivitet i falankser som var dannet av opptil tolv geledder. Soldatene i hvert geledd holdt seg så nær hverandre at skjoldene dannet en nesten sammenhengende vegg. Overfor en slik oppstilling fikk perserne erfare at falanksen var den mest fryktinngytende krigsmaskin i fortidens verden.» — A Soaring Spirit.

[Rettigheter]

The Complete Encyclopedia of Illustration/J. G. Heck

[Bilder på side 23]

Maratonsletten. Innfelt: Monumentet til minne om de 192 atenerne som døde i kampen