Hvordan kunne det skje?
HVORDAN rettferdiggjorde folk slavehandelen? Historikere peker på at det var få som stilte spørsmål ved slaveriets moralske side, før det 18. århundre. Boken The Rise and Fall of Black Slavery sier: «På den tiden Columbus oppdaget Vestindia, hadde verken kirken eller noen av kirkens offisielle skrifter gitt framtidige nybyggere noen grunn til å tro at bruk av slavearbeidere kunne sies å være umoralsk, selv om enkelte geistlige hadde gitt uttrykk for en viss bekymring. . . . Det var ingen ting som tydet på at selve slaveriet, som var et kjent begrep for det europeiske samfunnet, ville bli angrepet.»
Etter at den transatlantiske slavehandelen var i full gang, brukte mange prester religiøse argumenter for å forsvare slaveriet. Boken American Slavery sier: «Protestantiske prester og predikanter [i Amerika] spilte en ledende rolle når det gjaldt å forsvare slaveri . . . Det vanligste og mest virkningsfulle religiøse argumentet var sannsynligvis den tanken at slaveriet var en del av Guds plan for å gjøre mennesker som tidligere hadde vært hedninger, kjent med kristendommens velsignelser.»
Men den ofte grusomme og forkastelige behandling slavene ble utsatt for, krevde ytterligere rettferdiggjøring enn det påskudd at man ville gjøre dem kjent med «kristendommens velsignelser». Koloniherrer, skribenter og filosofer i Europa sa derfor til seg selv at de svarte ikke var samme slags mennesker som de hvite. Plantasjeeieren Edward Long, som skrev boken History of Jamaica, sa: «Må vi ikke konkludere med at disse menneskene er av en annen art enn oss, når vi reflekterer over deres vesen og deres manglende likhet med resten av menneskeheten?» En guvernør på Martinique trakk konsekvensen av en slik tankegang: «Jeg har kommet til den bestemte oppfatning at en må behandle negrene slik en behandler dyr.»
Omsider bidrog økonomiske og humanitære hensyn til at slavehandelen over Atlanterhavet ebbet ut. Afrikanerne hadde gjort motstand mot slaveriet helt fra begynnelsen av, og på slutten av 1700-tallet var det vanlig med slaveopprør. Bekymrede slaveeiere følte at deres egen situasjon ble stadig vanskeligere. De begynte også å lure på om det ikke ville være billigere å bruke betalt arbeidskraft når de hadde bruk for hjelp, framfor å måtte sørge for mat og husly til en rekke slaver.
Samtidig fant moralske, religiøse og humanitære argumenter mot slaveriet stadig bedre grobunn i Europa og Amerika. Forskjellige bevegelser som arbeidet for å avskaffe slaveriet, fikk stor makt. Men til tross for det juridiske forbudet mot slavehandel som ble innført i mange land fra 1807 av, satte slaveriet dype spor etter seg.
TV-serien «The Africans: A Triple Heritage» gav på en bitter måte uttrykk for hva Afrikas sønner og døtre følte: «Vi levde i . . . Afrika lenge før slavehandelen begynte. Så kom fremmede og bortførte noen av oss. I dag er vi spredt så vidt omkring at solen aldri går ned over Afrikas barn.» Det at det finnes millioner av mennesker av afrikansk avstamning i Nord- og Sør-Amerika, Karibia og Europa er et tydelig resultat av slavehandelen.
Folk diskuterer fremdeles spørsmålet om hvem som har skylden for den transatlantiske slavehandelen. Basil Davidson, en ekspert på afrikansk historie, skriver i sin bok The African Slave Trade: «Afrika og Europa må dele skylden.»
«La ditt rike komme»
Vi har noe å lære — noe som gjelder menneskelige herskere. Vismannen skrev: «Jeg så igjen på all den urett som blir gjort under solen. Jeg så de undertryktes tårer, og ingen trøstet dem. De som undertrykte dem, hadde makten i sin hånd.» — Forkynneren 4: 1.
Dessverre viser det seg at disse ordene, som ble skrevet lenge før handelen med afrikanske slaver begynte, er like sanne i vår tid. Det finnes fremdeles undertrykte og undertrykkere, og i noen land finnes det også slaver og herrer. De kristne vet at Jehova snart ’vil berge de fattige som roper om hjelp, de arme som ingen hjelper har’, ved hjelp av Guds rikes styre. (Salme 72: 12) Det er en av grunnene til at de fortsetter å be til Gud om at han må ’la sitt rike komme’. — Matteus 6: 10.