Kanadisk gransking vedrørende infisert blod

Av Våkn opp!s medarbeider i Canada

I CANADA dør et økende antall mennesker av AIDS etter å ha fått infisert blod. Hvorfor denne økningen? I løpet av 1980-årene ble mer enn tusen kanadiere smittet av HIV, det viruset som forårsaker AIDS, fordi de hadde fått infisert blod og infiserte blodprodukter. Disse urovekkende realitetene fikk de føderale myndighetene til å opprette en granskingskommisjon som skulle se nærmere på det kanadiske blodbanksystemet. Gjennom en offentlig gransking skulle man få rede på hvor sikkert det kanadiske blodbanksystemet er.

Det var en av landets mest ansette dommere, Horace Krever ved Ontario Court of Appeal, som ble utnevnt til å lede granskingen. Kommisjonen holder høringer over hele Canada. Høringene begynte i Toronto den 14. februar 1994, og dommer Krever fikk i oppdrag å legge fram en rapport om sine oppdagelser og anbefale forbedringer.

En kvinne som hadde mistet sønnen sin, som fikk AIDS fordi han hadde fått HIV-infisert blod, rettet en appell til dommeren: «De tok fra meg sønnen min, og alt jeg fikk, var denne granskingen. Vær så snill å sørge for at den gir resultater.» Hun var oppsatt på at det skulle bli foretatt en grundig gransking, slik at de nødvendige skritt kunne bli tatt for å unngå de farene som er forbundet med blodoverføring. Hun var ikke den eneste kvinnen som hadde mistet et barn på grunn av infisert blod. Kommisjonen fikk høre flere hjerteskjærende vitneutsagn om denne tragedien, som har kostet mange kanadiere livet.

Her følger noen overskrifter fra Toronto-avisen The Globe and Mail: «Sinne og tårer mens ofre forteller om blodmareritt»; «Skremmende vitneutsagn i blodgranskingen»; «Utførlig om uvitenhet blant leger»; «Offisielle talsmenn bedømte AIDS-risikoen som minimal, viser blodgranskingen».

Noen av dem som fikk HIV via blod, har uttalt at de ikke ble gjort oppmerksom på farene. Det var mange som ikke visste om at de hadde fått blodoverføring, før de fikk vite at de var HIV-smittet.

En tenåring som nå har AIDS, fikk HIV-viruset via en blodoverføring under en operasjon på åpent hjerte da han var tre år gammel. En mann med en mindre alvorlig blødersykdom brukte blodprodukter før 1984, i en periode da han spilte ishockey. Nå er han HIV-positiv. Han ville ha lagt om livsstilen hvis han hadde kjent til farene ved å bruke blodprodukter. En mor fikk HIV-infisert blod i 1985, og nå er både hun selv, hennes mann og deres fire år gamle datter smittet.

Kommisjonen har fått høre hjerteskjærende beretninger om folk som er blitt smittet av bare en eller to enheter blod. «Bare for å få litt farge i kinnene hans,» sa en kvinne bittert om den transfusjonen som førte til at hennes mann ble HIV-smittet. Nå har også hun viruset.

Etter hvert som flere vitneforklaringer er blitt tatt opp, har man rettet oppmerksomheten mot en annen omfattende tragedie — hepatittsmitte via blod. Ifølge The Globe and Mail anslår man at «hele 1000 kanadiere dør av hepatitt C hvert år». Avisen tilføyer at «opptil halvparten av dem kan ha fått sykdommen via blodoverføringer».

En mann fortalte hvordan han fikk hepatitt C via en blodoverføring under en ryggoperasjon i 1961. Etter operasjonen begynte han å gi blod regelmessig. I 1993 ble det oppdaget at han har fått skrumplever. «Hva med alle dem som har fått av det blodet som jeg har gitt i løpet av alle disse årene da jeg ikke var klar over at jeg hadde sykdommen?» spurte han granskingskommisjonen.

Dommer Krever hørte oppmerksomt på over hundre kanadiere som har fått livet ødelagt på grunn av HIV og andre tragedier forbundet med infisert blod. Medisinsk sakkyndige har i sine forklaringer uttalt at det er umulig å gjøre blod fra blodbanker garantert fri for virus og andre risikofaktorer. De har innrømmet at det er alvorlige farer forbundet med bruk av blod, og at blod ofte misbrukes. Dr. J. Brian McSheffrey, som leder en regional transfusjonsavdeling, sa i sin forklaring at han pleier å henlede oppmerksomheten på problemet ved å si i sine forelesninger: «Hvis du må gi en transfusjon, har du enten stilt feil diagnose eller gitt feil behandling.»

Det har vært rettet beskyldninger om fordekt politisk virksomhet og rivalisering mot dem som den regjeringsoppnevnte komiteen kalte «de største interessentene» i det kanadiske blodbanksystemet, som har et budsjett på 250 millioner kanadiske dollar i året. Røde Kors og enkelte offentlige etater er blitt utsatt for sterk kritikk. Det ser ikke ut til at noen står ansvarlig for det komplekse nasjonale blodbanksystemet.

En gledelig kontrast

Som en kontrast til disse nedslående vitnesbyrdene ble en gledelig rapport lagt fram for dommer Krever den 25. mai 1994 i Regina i provinsen Saskatchewan. William J. Hall, en 75-åring med en alvorlig blødersykdom, fortalte om hvordan han behandler sykdommen ved hjelp av alternativer til blodprodukter. Og han har ikke AIDS. Som et av Jehovas vitner har Hall unngått blod og blodfaktorer på grunn av sin religiøse samvittighet. — Se rammen på side 22.

Det kommer mer. Myndighetene har besluttet at granskingen skal fortsette ut 1995. Kommisjonen kan få tid til å undersøke effektive behandlingsmåter som ikke innbefatter bruk av blod, metoder som har vært benyttet på tusener av voksne og barn som er Jehovas vitner. Disse alternative behandlingsmåtene kan også brukes på pasienter som ikke er Jehovas vitner.

Leger som benytter slike alternativer, har solid faglig dokumentasjon som de kan legge fram for kommisjonen. Dr. Mark Boyd ved McGill universitet uttalte i avisen The Medical Post i 1993: «Vi bør egentlig være takknemlige mot Jehovas vitner, ettersom de har vist oss hvor godt vi kan greie oss uten blodoverføringer.» En regjeringsoppnevnt amerikansk kommisjon kom med følgende bemerkning i 1988: «Det sikreste forebyggende tiltak med hensyn til transfusjonsblod vil være å forhindre at en pasient blir eksponert for andres blod, så sant det lar seg gjøre.» Ved å adlyde Guds lov om å ’fortsette å avholde seg fra blod’ har Jehovas vitner hatt fordelen av «det sikreste forebyggende tiltak» mot infisert blod og andre farer som er forbundet med blodoverføring. — Apostlenes gjerninger 15: 20, 29.

Opplysning nødvendig

De fleste av ofrene for transfusjoner av infisert blod fikk dessverre ingen informasjon om alternativer som kunne ha forhindret tragedien. De fikk ikke noe valg etter prinsippet om informert samtykke — de fikk ikke muligheten til å velge enten å akseptere den risikoen som er forbundet med bruk av blod, eller å benytte sikrere alternativer.

Den dokumentasjonen som ble lagt fram for kommisjonen, avdekker et behov for å opplyse både leger og folk flest om alternativer til blodoverføring. Denne granskingen, som skjer på initiativ fra regjeringen, kan få stor betydning i Canada. Dommer Krevers anbefalinger kan komme til å åpne for nødvendige justeringer av holdningen til bruk av blod og av den undervisningen som blir gitt om det, i det medisinske miljøet i Canada. Granskingskommisjonens rapport vil være av interesse for alle som ønsker å unngå den risikoen som er forbundet med blodoverføring.

[Ramme på side 22]

BLØDERSYKDOM BEHANDLET UTEN BLOD

William J. Hall, som bor i Nipawin i provinsen Saskatchewan, forklarte granskingskommisjonen hvordan og hvorfor han behandler sin alvorlige blødersykdom uten å benytte blodprodukter. Her følger noen utdrag av hans forklaring, sitert fra protokollen:

◻ «Foreldrene mine ble klar over at jeg var bløder, en gang da benet hovnet opp fra tærne til hoften og legene konstaterte at jeg hadde en blødersykdom. . . . Jeg antar at jeg var cirka et år da.»

◻ «Jeg har aldri tatt imot blodoverføring eller brukt noe blodprodukt av noe slag. . . . Det ville være i strid med min religiøse overbevisning å bruke blod, fordi jeg mener at blodet er hellig.»

◻ Om sin bror, som også var bløder: «Han hadde ikke samme tro [religion] som jeg har, så han tok imot en blodoverføring, og han døde av hepatitt.»

◻ Om behandlingen av et sår på tolvfingertarmen i 1962: «Legen sa at hvis jeg ikke brukte blod, kom jeg til å dø. . . . Jeg fikk fullgod behandling [uten blod] på sykehuset.» Blødningen ble brakt under kontroll.

◻ Angående en operasjon i 1971 for å nagle et hoftebensbrudd: «Det var ganske enkelt en omhyggelig utført operasjon uten blod. . . . Operasjonen var vellykket.» Ved denne anledningen ble det tatt flere blodprøver som viste at han manglet faktor VIII (en koagulasjonsfaktor) i blodet.

◻ Hvordan han klarer seg så bra: «Livsstil . . . , forsiktighet.» Han nevner diett, hvile, mosjon og omhyggelig behandling av hevelser, støtmerker og blødninger.

◻ «Jeg tror det er viktig å ta det med ro og å meditere over alt det gode Gud har gitt oss, og å glemme problemene. Det virker som om det er til stor hjelp.»

William Hall er nå 76 år gammel, og han er et av Jehovas vitner.

[Bilde på side 20]

Dommer Horace Krever, granskingskommisjonens formann

[Rettigheter]

CANPRESS PHOTO SERVICE (RYAN REMIROZ)

[Bilde på side 21]

William og Margaret Hall kjørte 37 mil for å avlegge rapport for granskingskommisjonen