’Takk for at du hentet meg hjem, mor!’

JEG var alltid nervøs når Glen, mannen min, drog av sted for å fly, og jeg var urolig helt til han kom hjem igjen. Han fløy gjerne for sin fornøyelses skyld. Denne gangen var han blitt leid til å ta en del flyfotografier. Vår yngste sønn, Todd, fulgte med ham. Glen var alltid en forsiktig flyger og tok aldri unødige sjanser.

Da telefonen ringte søndag ettermiddag den 25. april 1982, tok jeg den med bange anelser. Det var min svoger. Han sa: «Glen og Todd har vært utsatt for en flyulykke. Vi møter deg på sykehuset.»

Min 13 år gamle sønn, Scott, og jeg bad en bønn sammen og skyndte oss til sykehuset. Da vi kom dit, fikk vi vite at Glens fly hadde styrtet omkring 100 kilometer nord for New York. (Årsaken til ulykken ble aldri brakt på det rene.) Glen og Todd var i live, men tilstanden var kritisk.

Jeg undertegnet de juridiske dokumentene som gav sykehuset tillatelse til å gi nødvendig behandling. Men som et av Jehovas vitner kunne jeg ikke gå med på at de benyttet seg av blodoverføring. Det ville ha vært å krenke Bibelens påbud om at vi skal ’fortsette å avholde oss fra blod’. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Glen hadde på seg et medisinsk dokument som tydelig redegjorde for hans overbevisning i denne henseende. Men vi gav legene tillatelse til å bruke plasmaekspandere som ikke inneholder blod.a

Glen hadde alvorlige skader i hodet og brystet. Han døde i løpet av noen timer. Det tyngste jeg noen gang har måttet gjøre i hele mitt liv, var å gå ut på venterommet og fortelle min sønn Scott at hans far var død. Han klamret seg til meg og sa: «Hva skal jeg gjøre nå? Jeg har jo mistet min beste venn!» Ja, Glen hadde vært begge sine sønners beste venn og brukt mye tid sammen med dem både til rekreasjon og til å delta i tjenesten for Gud. Han var også min beste venn og min mann. Det var forferdelig å miste ham.

Vi holdt fast ved vår overbevisning

Todd hadde brukket det ene benet og en finger, knust kinnbenene og fått alvorlige hjerneskader. Han lå i koma. Det var hardt å se på min ni år gamle sønn, som for bare noen timer siden hadde vært så full av liv. Todd hadde alltid vært en glad og aktiv liten gutt. Han var pratsom og likte å synge og spille. Nå var han ikke engang klar over at vi var til stede.

Legene var redd for at det ville bli nødvendig å operere Todd, og de forlangte derfor at jeg skulle gå med på at han fikk blodoverføring. Det ville jeg ikke. De skaffet seg da en rettsavgjørelse som tillot dem å bruke blod. Det viste seg imidlertid at det ikke var nødvendig med noen operasjon, og Todd hadde ikke hatt noen indre blødninger. Men noen dager senere fikk jeg beskjed av legene om at de ville gi ham blod likevel. Vi ble lamslått. «Vi må ganske enkelt gjøre det!» Dette var den eneste forklaringen legen hans gav oss. De ignorerte fullstendig vår religiøse tro og gav Todd tre enheter med blod. Jeg følte meg fullstendig hjelpeløs.

I flere dager etter ulykken var vi førstesidestoff. Lokalavisen forledet leserne til å tro at Glen hadde dødd fordi han hadde nektet å ta imot blodoverføring, og de forsøkte å underbygge sin påstand ved å sitere en lokal lege. Men dette var ikke sant. Den legen som hadde ansvaret for å undersøke Glen, bekreftet senere at han rett og slett ikke kunne ha overlevd de alvorlige skadene i hodet og brystet. Heldigvis ble flere representanter for Jehovas vitner invitert av den lokale radiostasjonen til å forklare vårt standpunkt, som er basert på Bibelen. Dette førte til god publisitet, og Jehovas vitners holdning til blod kom ofte på tale i vår forkynnelse fra dør til dør.

Forsøk på å rehabilitere Todd

Todd var stadig bevisstløs. Den 13. mai åpnet han endelig øynene da en sykepleier snudde ham i sengen. Jeg klemte ham og forsøkte å snakke til ham, men han reagerte ikke. Han kunne ikke engang blunke med øynene eller klemme hånden min. Men fra da av begynte det å gå stadig framover med ham. Når vi gikk inn i rommet, snudde han hodet mot døren. Når vi snakket til ham, så han på oss. Visste Todd virkelig at vi var der? Det ante vi ikke. Vi begynte derfor å arbeide med å stimulere ham mentalt og fysisk. Vi snakket til ham, leste for ham og spilte bånd med musikk og bibelske programmer helt fra første dag. Jeg spilte også selv gitar for ham; det var terapi for oss begge.

Vi fikk mye hjelp fra den lokale menighet av Jehovas vitner. Min eldste sønn, Scott, sa for ikke så lenge siden: «To familier tok meg nærmest til seg som sin egen sønn og inviterte meg med på ferie.» Noen slo plenen for oss, noen vasket klær og laget mat for oss. Venner og familie skiftet også på å være hos Todd på sykehuset hele natten.

Det gikk flere uker før Todd kunne reagere på all denne oppmerksomheten. Han reagerte ikke engang med et smil. Så fikk han lungebetennelse. Legen bad om min tillatelse til å legge Todd tilbake i respirator. Risikoen ved dette var at han kunne bli avhengig av den for godt. Tenk på dette: Denne avgjørelsen, som gjaldt liv eller død, ble overlatt til meg. Men når det gjaldt en blodoverføring, var mine ønsker blitt fullstendig ignorert. Vi valgte respiratoren og håpet det beste.

Samme ettermiddag drog jeg hjem for å stelle meg litt. På plenen foran huset stod en representant for myndighetene. Han opplyste at vi måtte selge huset vårt på grunn av en veiutvidelse. Dermed hadde vi fått enda en stor krise å stri med. Jeg hadde alltid sagt til andre at Jehova aldri ville la oss få større byrder enn vi kunne klare å bære. Jeg siterte gjerne 1. Peter 5: 6, 7, hvor det står: «Ydmyk dere derfor under Guds mektige hånd, for at han kan opphøye dere når den rette tid er inne; mens dere kaster all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» Nå ble min tro og min tillit til Gud satt på prøve som aldri før.

Ukene kom og gikk, og Todd fikk den ene infeksjonen etter den andre. Dagene gikk med å ta blodprøver, prøver av spinalvæske, skanning av benvev, skanning av hjernen, tapping av væske fra lungene og en uendelig rekke røntgenundersøkelser. I august var Todds temperatur endelig blitt normal igjen. I august kunne de også fjerne slangene som førte næring til magesekken og surstoff til lungene. Nå stod vi overfor den største utfordringen.

Hjemkomsten

Legene hadde sagt til oss at det ville være best for Todd å komme på en institusjon. En lege sa at Scott og jeg hadde vårt eget liv å leve. Også noen velmenende venner gav uttrykk for det samme. Men det de glemte, var at Todd i meget høy grad var en del av vårt liv. Og hvis vi kunne klare å ta oss av ham hjemme, ville han være omgitt av dem som var glad i ham og hadde samme tro som han.

Vi anskaffet en rullestol og en sykehusseng. Noen venner hjalp oss med å rive ned ytterveggen i mitt soverom og montere skyvedører av glass og bygge en terrasse utenfor med en rampe som gjorde det mulig å trille Todd rett inn i soverommet hans.

Om formiddagen den 19. august kunne jeg så hente min sønn, som fremdeles var delvis bevisstløs, og ta ham med hjem. Todd kunne åpne øynene og røre litt på høyre ben og arm, og legen hans mente at han ikke ville bli bedre. Noen uker senere tok vi Todd med til en meget anerkjent nevrolog, men bare for å høre en gjentagelse av disse ordene. Men det var likevel skjønt å få ham hjem. Min mor og noen nære venner var der og tok imot oss. Samme kveld drog vi også til Rikets sal sammen. Dette gav oss en forsmak på hvilken enormt krevende oppgave det ville være å ta hånd om Todd.

Hvordan vi tok oss av Todd hjemme

Det viste seg å være utrolig tidkrevende å ta seg av en som var så funksjonshemmet. Todd brukte over en time på å spise et måltid. Det tar meg fremdeles nesten en time å vaske ham, kle på ham og vaske håret hans. Det kan ta ham godt og vel to timer å bade i boblebadet. Det å reise er omstendelig og krever store fysiske anstrengelser. Todd har kommet seg godt i den senere tid, men det har vært svært vanskelig for ham å sitte oppreist, selv om han har hatt en regulerbar rullestol. Han har vanligvis måttet ligge utstrakt på gulvet. I flere år satt jeg sammen med ham på gulvet bak i Rikets sal. Men vi lot ikke dette hindre oss i å overvære kristne møter, og vi klarte som regel også å komme presis.

Våre tålmodige anstrengelser har gitt gode resultater. En stund mente legene at ulykken hadde gjort Todd døv og blind. Før ulykken hadde jeg begynt å lære guttene mine tegnspråk. I løpet av den første uken Todd var hjemme, begynte han å gjøre tegnet for ja eller nei som svar på spørsmål vi stilte ham. Senere klarte han å peke. Vi viste ham bilder av venner og bad ham om å peke ut den og den, og han pekte på riktig person. Han kunne også helt korrekt peke ut tall og bokstaver. Senere gikk vi videre til ord. Hans mentale evner var intakte. I november, sju måneder etter ulykken, inntraff en begivenhet som vi lenge hadde ventet på.

Todd smilte. I januar ble smilet hans etterfulgt av latter.

Som nevnt måtte vi selge huset vårt. Men det skulle vise seg å bli til velsignelse for oss, for huset var ganske lite og på to etasjer, slik at det ikke var så stor plass for Todd å røre seg på. Kapitalen var begrenset, og det ville derfor bli vanskelig å finne et hus som tilfredsstilte våre behov. Men en vennlig eiendomsmegler klarte å finne et. Huset tilhørte en enkemann som hadde hatt en kone som var avhengig av rullestol, og det var tilrettelagt for hennes behov. Det passet helt utmerket for Todd.

Huset trengte naturligvis rengjøring og maling. Men da vi var klar til å begynne å male, dukket minst 25 venner fra vår menighet opp med malerruller og pensler i hendene.

Hvordan vi klarte oss i hverdagen

Glen hadde alltid tatt hånd om familiens pengesaker, regninger og så videre. Det bød ikke på problemer for meg å overta disse oppgavene. Men Glen hadde ikke sett nødvendigheten av å skrive testament eller sørge for tilstrekkelige forsikringer. Vi kunne ha vært spart for mange økonomiske vanskeligheter — problemer som vi fremdeles sliter med — hvis han hadde tatt seg tid til å ordne dette. På grunn av vår erfaring har mange av våre venner begynt å ordne opp i sine økonomiske saker.

En annen utfordring gjaldt det å sørge for å få dekket våre følelsesmessige og åndelige behov. Etter at Todd kom hjem fra sykehuset, opptrådte noen som om krisen var over. Men Scott trengte fortsatt hjelp og oppmuntring. De kortene, brevene og oppringningene vi fikk, er noe vi alltid vil tenke på med glede. Jeg husker et brev fra en som gav oss økonomisk hjelp. I brevet stod det: «Jeg undertegner ikke dette brevet, for jeg vil ikke at dere skal takke meg, men at dere skal takke Jehova, for han er den som ansporer oss til å vise hverandre kjærlighet.»

Vi har lært at vi ikke må være helt avhengig av andre for å bli oppmuntret, men at vi selv må gjøre noe positivt for å holde motet oppe. Når jeg føler meg nedtrykt, forsøker jeg ofte å tenke på andre. Jeg liker å bake og lage mat, og av og til inviterer jeg venner på besøk. Det hender også at jeg baker noe og gir det bort. Når jeg er helt utslitt eller trenger et pusterom, har jeg inntrykk av at det alltid kommer en innbydelse til middag eller formiddagsmat eller til å reise bort med noen venner en helg. Det hender også av og til at noen tilbyr seg å være hos Todd en stund så jeg kan gå ut og ta meg av forskjellige saker eller gjøre innkjøp.

Min eldste sønn, Scott, har også vært til stor velsignelse. Så sant det var mulig, tok Scott med seg Todd til selskapelige samvær. Han var alltid parat til å hjelpe til på en eller annen måte med omsorgen for Todd, og han klaget aldri over at han hadde for mange plikter. Han sa en gang: «Hvis jeg av og til grep meg selv i å ønske at jeg hadde et mer ’normalt’ liv, tenkte jeg straks på at det jeg hadde opplevd, hadde ført meg nærmere Gud.» Jeg takker Jehova hver dag for at han lar meg ha en slik kjærlig, åndeligsinnet sønn. Han tjener nå i sin menighet som menighetstjener og gleder seg over å være evangelist på heltid sammen med sin kone.

Og hvordan går det med Todd? Med ham har det stadig gått framover. I løpet av et par år begynte han å snakke igjen. Først kom det noen få ord, dernest setninger. Nå kan han til og med gi uttrykk for sine tanker på kristne møter. Han arbeider hardt for å lære å snakke mer flytende, og det har vært nyttig å få hjelp av logoped. Han er fremdeles glad i å synge — spesielt i Rikets sal. Han er også stadig optimistisk. Han kan nå stå ved å støtte seg til en gåstol. For en tid siden fikk vi anledning til å fortelle litt om det vi har opplevd, ved et av Jehovas vitners stevner. Da han ble spurt om hva han hadde lyst til å si til alle vennene i salen, sa han: «Vær ikke bekymret. Jeg kommer til å bli bedre.»

Vi takker Jehova for at han har holdt oss oppe under alle disse påkjenningene. Vi har virkelig lært å stole på ham som aldri før. Alle de søvnløse nettene, alt det harde arbeidet for å dekke Todds personlige behov og lette tilværelsen for ham og all vår oppofrelse har gitt oss rikelig igjen. For en tid siden satt vi og spiste frokost. Jeg så opp og oppdaget at Todd stirret på meg med et stort smil. Så sa han: «Jeg er så glad i deg, mor. Takk for at du hentet meg hjem fra sykehuset.» — Fortalt av Rose Marie Boddy.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 13]

Det tyngste var å fortelle min sønn Scott at hans far var død

[Bilde på side 15]

Jeg og mine sønner