Hva Bibelen sier
Spiller det egentlig noen rolle hva vi tror?
«MENNESKENE VIL HELST TRO DET DE HELST SKULLE SE VAR SANT.» — FRANCIS BACON, 1561—1626, ENGELSK ESSAYIST OG STATSMANN.
NÅR det gjelder religiøse lærespørsmål, mener mange at hvis man bare oppriktig tror at ’det er noen der oppe’, og hvis man dessuten elsker sine medmennesker, så spiller det egentlig ikke noen rolle hva man ellers tror. Forskjellige religiøse grupper har motstridende oppfatninger av Gud, hans hensikter og hvordan han skal tilbes, men noen mener at forskjellene er uvesentlige, i likhet med forskjellige typer klær som blir båret av én og samme person. De mener kanskje til og med at folk som legger stor vekt på slike forskjeller, helt har oversett den sanne kristendoms ånd.
Bibelen viser at ikke alle diskusjoner om religiøse lærespørsmål er gagnlige. Apostelen Paulus skrev for eksempel i sine inspirerte brev til Timoteus om visse mennesker som fikk i gang «voldsomme diskusjoner om bagateller». Ifølge Paulus var slike mennesker ’syke i sinnet når det gjelder stridsspørsmål og diskusjoner om ord’. (1. Timoteus 6: 4, 5) Han sa derfor til Timoteus: «Avvis tåpelige og uforstandige stridsspørsmål, da du vet at de forårsaker strid.» Han oppfordret ham også til å pålegge menighetene «ikke å strides om ord, noe som ikke er til noen som helst nytte». (2. Timoteus 2: 14, 23) Mange religiøse debatter i vår tid har passet til denne beskrivelsen og vist seg å være meningsløst tidsspille.
Men betyr dette at alle drøftelser av religiøse oppfatninger er uten mening? Vi ville jo ikke slutte helt med å bruke klær bare fordi noen klær er ubrukelige? Hvorfor skulle vi da betrakte alle samtaler om religiøse oppfatninger som uvesentlige bare fordi noen lærdommer ikke fortjener nærmere oppmerksomhet? Den uttalelsen av Paulus som er sitert ovenfor, står i en sammenheng som viser at han betraktet lærespørsmål som meget viktige. Han advarte gang på gang mot falske lærdommer og sa at de kunne føre oss bort fra troen, og han påla Timoteus å «befale visse folk ikke å føre en annen lære». (1. Timoteus 1: 3—7; 4: 1; 6: 3—5; 2. Timoteus 2: 14—18, 23—26; 4: 3, 4) Han ville avgjort ikke ha kommet med slike kraftige uttalelser hvis det hadde vært uvesentlig hva de kristne i det første århundre trodde på.
Hvorfor kom da oppfordringen til å avvise læremessige stridsspørsmål? Det var fordi visse mennesker på Paulus’ tid — som ifølge hans beskrivelse var «fordervet i sinnet og . . . frarøvet sannheten» — reiste læremessige stridsspørsmål utelukkende i den hensikt å undergrave andres tro. (1. Timoteus 6: 5) Det var bare når det gjaldt stridsspørsmål som ble reist av slike fordervede mennesker, at Paulus rådet Timoteus til å unngå diskusjoner om religiøse oppfatninger.
Har menneskenes tro innvirkning på deres atferd?
Noen spekulerer kanskje på om vår religiøse oppfatning har noen innvirkning på hva slags mennesker vi blir — våre personlige egenskaper og vår atferd. De betrakter kanskje tro og atferd som to atskilte saker som ikke har noe med hverandre å gjøre, i likhet med en jakke og en bukse som kan brukes hver for seg eller sammen etter behag. Men i Bibelen er tro og atferd snarere som en dress som utgjør en samlet enhet.
Bibelen viser at det er en direkte forbindelse mellom det vi tror, og hva slags mennesker vi blir. Et eksempel på at feilaktige religiøse oppfatninger påvirker et menneskes atferd, har vi i de selvrettferdige fariseerne på Jesu tid. På den annen side kommer Kolosserne 3: 10 med følgende formaning: «Ikle dere den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av Ham som skapte den.» Legg merke til at den kraft som hjelper et menneske til å føre et liv i gudsfrykt, er knyttet til det å ha nøyaktig kunnskap om Gud.
Det greske uttrykket som blir oversatt med «nøyaktig kunnskap», og som forekommer 20 ganger i De kristne greske skrifter, sikter til presis, nøyaktig eller fullstendig kunnskap. En greskkyndig ved navn Nathanael Culverwel beskriver det som det å få «bedre kjennskap til noe som jeg kjente fra før; lar meg se mer nøyaktig noe som jeg før så på avstand». Akkurat som en juveler gransker en edelsten for å vurdere dens egenskaper og verdi, må kristne mennesker granske Guds Ord for å nå fram til en presis, nøyaktig og fullstendig kunnskap om den Gud de tjener. De må lære å kjenne Guds personlighet, hans hensikter, hans normer og hele den lære som utgjør et «mønster av sunne ord» — og dette er noe helt annet enn bare å tro at ’det er noen der oppe’. — 2. Timoteus 1: 13.
I første kapittel i det inspirerte brevet til romerne finner vi et eksempel på hva resultatet blir når noen bare har en fjern kjennskap til Gud. Der sies det om visse mennesker at de nok «kjente Gud», men likevel «ikke fant behag i å holde fast ved Gud i nøyaktig kunnskap». Apostelen Paulus forteller hva deres feilaktige oppfatninger førte til: «Gud [overgav] dem til en sinnstilstand som mishaget ham, til å gjøre de ting som ikke sømmer seg, fylt som de var av all urettferdighet, ugudelighet, begjærlighet, ondskap; fulle av misunnelse, mord, strid, svik, ondsinnethet; slike som hvisker og tisker, baktalere, slike som hater Gud, er frekke, hovmodige, selvgode, oppfinnsomme med hensyn til skadelige ting, ulydige mot foreldre, uten forstand, som bryter avtaler, er uten naturlig hengivenhet, ubarmhjertige.» — Romerne 1: 21, 28—31.
Det kan ikke være tvil om at disse menneskenes tro hadde direkte betydning for deres evne til å leve som kristne. Også i vår tid kan tro og atferd sammenlignes med en drakt uten sømmer, som er vevd i ett stykke. Det er derfor viktig at alle som ønsker å oppnå Guds gunst, forvisser seg om at deres religiøse oppfatning er fullstendig sann og trygt basert på Guds Ord. For Gud «vil at alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». — 1. Timoteus 2: 4.
[Bilde på side 25]
Fariseernes selvrettferdighet gjenspeilte deres religiøse oppfatninger