En familie som virkelig er glad i meg
FAMILIEN er svært viktig for et hvilket som helst barn. En varmhjertet og kjærlig familie sørger for å dekke barnets fysiske og følelsesmessige behov. Den spiller en avgjørende rolle når det gjelder barnets utvikling, oppdragelse og undervisning. Familien får barnet til å føle seg trygg. For et slag det er å bli forkastet av sin familie, slik jeg ble!
Jeg ble født inn i en stor familie i det østlige Nigeria. Far var en høvding og hadde sju koner. Han hadde 30 barn, og jeg var det 29. av dem.
En dag i 1965, da jeg var ti år gammel, kom jeg hjem fra skolen og gikk bort til far, som satt på verandaen. To menn med vesker kom inn på gårdsplassen, og etter en hjertelig hilsen fortalte de at de var Jehovas vitner. Far hørte oppmerksomt på dem. Da de tilbød ham to blad, så han på meg og spurte om jeg ville ha dem. Jeg nikket, så han tok imot dem.
De to lovte å komme igjen, og det gjorde de. De neste to årene kom de og snakket med meg om Bibelen. Men de kom ikke regelmessig, for det var en mil å gå fra der de bodde, til landsbyen min.
Familien kaster meg ut
Jeg var tolv år da far ble syk og døde. Åtte dager etter begravelsen samlet min eldste bror familien til et møte. Det var omkring 20 personer til stede. Alle trodde at han skulle snakke om utgiftene til begravelsen. Til min store overraskelse sa han imidlertid at han hadde kalt sammen til møtet for å snakke om sin yngre bror — meg! Han sa at jeg var interessert i å gå rundt og «tigge» folk om fire pence, som om familien ikke hadde råd til å forsørge meg. Han tilføyde at det å gå omkring og selge blad for fire pence var det samme som å dra familiens gode navn og rykte ned i sølen. Han sa at jeg måtte velge hvem jeg ville tilhøre — Jehovas vitner eller min familie.
Mor var død, men en av stemødrene mine gråt og bad for meg. Hun bad om at de ikke måtte bruke dette som en unnskyldning for å frarøve meg min del av arven. Men en kvinnes syn betydde lite for dem. Familien stilte seg på min brors side og forlangte at jeg bestemte meg.
Jeg bad om tid til å tenke over saken. De ble enige om å gi meg frist til kvelden etter. Da jeg var alene på rommet mitt, begynte jeg å gråte. Jeg følte meg svak, tilsidesatt og redd. Jeg lurte på hvordan det skulle gå med meg.
Fram til da hadde jeg aldri vært i en Rikets sal, og jeg hadde heller ikke vært ute i forkynnelsesarbeidet sammen med Jehovas vitner. Jeg hadde bare en overfladisk kunnskap om Bibelens lære, og det var ingen andre Jehovas vitner i landsbyen som jeg kunne henvende meg til.
Jeg bad til Jehova og brukte hans navn for første gang i mitt liv. Jeg sa til ham at jeg hadde lært at han var den eneste sanne Gud. Jeg bønnfalt ham om å støtte meg og hjelpe meg til å treffe en rett avgjørelse, en avgjørelse som ikke ville mishage ham.
Kvelden etter kom familien sammen igjen og forlangte at jeg skulle bestemme meg. Jeg fortalte at far, som hadde gitt meg livet, også var den som hadde lagt opp til at jeg begynte å studere sammen med Jehovas vitner. Han hadde betalt bladene mine og den bibelen jeg hadde. Siden han ikke hadde tatt det ille opp at jeg studerte sammen med Jehovas vitner, kunne jeg ikke forstå hvorfor min eldre bror skulle bruke dette mot meg. Så sa jeg at jeg ikke brydde meg om hva de gjorde med meg. Jeg måtte tjene Jehova.
De var ikke glad for denne talen. En av dem sa: «Hvem er denne lille tassen som snakker slik til oss?» Min bror trampet uten videre inn på rommet mitt, sopte sammen klærne og bøkene mine og den lille pappkofferten min og hev alt sammen ut på plassen utenfor.
Jeg søkte ly hos en skolekamerat i landsbyen og bodde hos familien hans i omkring fem måneder. I mellomtiden skrev jeg til en onkel av meg i Lagos, og han inviterte meg til å komme og bo hos ham.
Jeg sparte penger i flere måneder ved å sanke og selge palmekjerner. Den av stemødrene mine som hadde forsvart meg, gav meg dessuten noen penger. Da jeg hadde nok, drog jeg til Lagos. En del av veien satt jeg på lasteplanet til en lastebil som kjørte sand.
Kastet ut for andre gang
Da jeg kom til Lagos, ble jeg glad for å høre at onkelen min studerte sammen med Jehovas vitner. Jeg begynte å gå på møtene i Rikets sal med en gang. Men onkels interesse for å tjene Jehova forsvant raskt da min eldste bror kom på besøk. Han sa til onkel at familien hadde bestemt at jeg verken skulle forsørges eller få gå på skole, fordi jeg fortsatte å holde meg til Jehovas vitner. Han truet onkelen min og reiste deretter hjem igjen.
En uke etter at min bror hadde dratt, vekket onkel meg ved midnatt og holdt fram et papir som det var skrevet noe på. Han puttet en penn i hånden min og forlangte at jeg undertegnet det. Da jeg så det mørke blikket hans, visste jeg at det var noe alvorlig. Jeg sa: «Hvorfor kan jeg ikke undertegne det i morgen, onkel?»
Han svarte at jeg ikke skulle komme her og kalle ham «onkel», men undertegne papiret med en gang. Jeg sa at selv en morder har rett til å vite hva det er han er anklaget for. Derfor var det klart at jeg hadde rett til å få lese papiret før jeg skrev under.
Da gikk han irritert med på å la meg få lese det. Det begynte omtrent slik: «Jeg, U. U. Udoh, har lovt at jeg ikke skal være et av Jehovas vitner. Jeg har gått med på å brenne veskene og bøkene mine og lover at jeg aldri skal ha noe med Jehovas vitner å gjøre. . . .» Da jeg hadde lest de første linjene, begynte jeg å le. Jeg forklarte fort at jeg ikke mente å være respektløs overfor ham, men sa at jeg ikke på noen måte kunne undertegne et slikt papir.
Onkel ble svært sint og sa at jeg skulle komme meg ut. Jeg pakket rolig klærne og bøkene i kofferten min, gikk ut på gangen utenfor leiligheten og la meg ned på gulvet for å sove der. Da onkel fikk se meg der, sa han at jeg måtte forlate bygningen, for den husleien han betalte, gjaldt gangen også.
Et fristende tilbud
Jeg hadde bare vært i Lagos i to uker og visste ikke hvor jeg skulle dra. Jeg visste ikke hvor de brødrene som pleide å ta meg med til Rikets sal, bodde. Da det ble morgen, begynte jeg derfor å streife omkring mens jeg bad Jehova om å hjelpe meg.
Ved slutten av dagen kom jeg til en bensinstasjon. Jeg henvendte meg til eieren og spurte om han ville låse kofferten min inne på kontoret sitt, så den ikke skulle bli stjålet fra meg. Dette spørsmålet gjorde ham nysgjerrig nok til å spørre meg hvorfor jeg ikke gikk hjem, så jeg fortalte ham hva som hadde hendt.
Mannen var sympatisk og tilbød meg jobb som tjener hjemme hos seg. Han sa til og med at han skulle sende meg på skolen hvis jeg hjalp ham i huset. Det var et fristende tilbud, men jeg visste at som tjener måtte jeg arbeide hver eneste dag fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Man så også helst at tjenerne ikke hadde noe å gjøre med folk utenfor huset, for man var redd for at de skulle gå sammen med tyver om å tømme huset. I beste fall ville jeg bare få fri én søndag i måneden. Så jeg takket ham oppriktig for den interessen han viste meg, men avslo tilbudet. Jeg sa at hvis jeg arbeidet som tjener for ham, ville det bli vanskelig for meg å komme på møtene i Rikets sal.
Mannen svarte: «Hvordan kan du snakke om møter, når du ikke engang har et sted å bo?» Jeg sa at hvis jeg gikk med på å la være å gå på møter, kunne jeg bo hjemme hos min familie. Det var på grunn av min religion at jeg var blitt kastet ut hjemmefra. Alt jeg bad ham om, var at han skulle ta vare på kofferten min. Da han hørte det, gikk han med på det.
Jeg finner en ny familie
Jeg sov utenfor bensinstasjonen i tre dager. Jeg hadde ikke penger til mat, så jeg hadde overhodet ingen ting å spise disse dagene. Da jeg gikk omkring den fjerde dagen, fikk jeg øye på en ung mann som tilbød bladene Vakttårnet og Våkn opp! til folk på gaten. Jeg løp glad bort til ham og spurte om han kjente bror Godwin Ideh. Han ville vite hvorfor jeg spurte, så jeg fortalte om alt som hadde skjedd.
Da jeg hadde fortalt ferdig, puttet han straks bladene i vesken og sa: «Hvorfor skal du lide på den måten når det er tusenvis av Jehovas vitner her i Lagos?» Han praiet en drosje og tok meg med til bensinstasjonen for å hente kofferten min. Deretter tok han meg med hjem til leiligheten sin og gjorde i stand mat til meg. Så fikk han tak i bror Ideh, som bodde i nærheten.
Da bror Ideh kom, diskuterte de hvem av dem jeg skulle bo hos. Begge to ville ha meg! Til slutt ble de enige om å dele på det — jeg skulle bo litt hos den ene og litt hos den andre.
Kort tid etter fikk jeg jobb som bud. Da jeg fikk den første lønningen, snakket jeg med begge brødrene og spurte dem hvor mye de ville at jeg skulle betale for mat og husleie. De lo og sa at jeg ikke trengte å betale noe.
Snart begynte jeg på kveldsskole, og jeg tok også privattimer, så med tiden fullførte jeg grunnskolen. Nå fikk jeg det bedre økonomisk sett. Jeg fikk meg en bedre jobb, som sekretær, og med tiden fikk jeg meg også et eget sted å bo.
Jeg ble døpt i april 1972, 17 år gammel. Jeg ville gjerne bli pioner for å vise Jehova min takknemlighet for alt han hadde gjort for meg, spesielt i løpet av den vanskelige tiden jeg hadde vært igjennom. Jeg var hjelpepioner når jeg hadde anledning til det, men det tok noen år å få tingene lagt skikkelig til rette. I 1983 begynte jeg endelig som alminnelig pioner.
Jeg satte stor pris på min åndelige familie. Jesu ord gikk så visst i oppfyllelse for meg: «Jeg sier dere i sannhet: Det er ingen som har forlatt hus eller hustru eller brødre eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld, som ikke skal få mange ganger mer i denne tiden, og i den kommende tingenes ordning evig liv.» — Lukas 18: 29, 30.
Jehovas vitner hadde virkelig vist meg stor kjærlighet og tatt seg av meg. De tok hånd om meg da jeg ikke hadde penger, og med deres hjelp og min himmelske Fars hjelp hadde jeg vokst i åndelig henseende. Jeg hadde ikke bare fått en verdslig utdannelse, men jeg hadde også lært Jehovas veier å kjenne.
Dette var de menneskene min kjødelige familie hadde prøvd å presse meg til å fornekte. Da jeg ikke ville det, ville de ikke ha noe med meg å gjøre. Oppfordret nå mine åndelige brødre og søstre meg til å ta avstand fra min kjødelige familie? Slett ikke. Bibelen lærer: «Slik som dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem.» — Lukas 6: 31.
Jeg hjelper den familien som kastet meg ut
Ikke lenge etter at jeg hadde dratt hjemmefra, brøt det ut borgerkrig i Nigeria. Den landsbyen jeg kom fra, ble herjet. Mange av vennene og slektningene mine mistet livet, deriblant den stemoren min som hadde bedt om nåde for meg. Økonomien lå i ruiner.
Da krigen var over, drog jeg hjem og besøkte en av brødrene mine, som hadde vært med på å jage meg hjemmefra da jeg var barn. Hans kone og to døtre var ikke friske og hadde vært innlagt på sykehus. Jeg følte med ham og spurte om det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe ham.
Han sa at han ikke trengte noe, men det skyldtes kanskje at han hadde dårlig samvittighet. Jeg sa at han ikke måtte tro at jeg var ute etter å ta hevn for det familien hadde gjort mot meg. Jeg sa at jeg visste at de hadde handlet i uvitenhet, og at jeg gjerne ville hjelpe ham.
Da begynte han å gråte og fortalte at de ikke hadde penger, og at barna hans hadde det vondt. Jeg gav ham et beløp som tilsvarte 2000 kroner, og spurte om han kunne tenke seg å arbeide i Lagos. Da jeg kom tilbake til Lagos, skaffet jeg ham en jobb og bad ham om å komme og bo hos meg. Han bodde hos meg i to år og tjente penger som han sendte hjem til sin kone og sine barn. I løpet av denne tiden var jeg bare glad for å betale kost og losji for ham.
Han sa at han var klar over at Jehovas vitner utøvde den sanne religion. Han sa dessuten at han også ville ha blitt et av Jehovas vitner, hvis det ikke hadde vært for at han var så nær knyttet til verden. Men han lovte at han skulle se til at hans kone og barna deres fikk et bibelstudium.
I 1987 ble jeg spurt om jeg ville begynne i kretstjenesten. I april 1991 giftet jeg meg med Sarah Ukpong. To år senere ble vi innbudt til å begynne å tjene på avdelingskontoret i Nigeria. Vi tok imot innbydelsen og tjente der til min kone ble gravid.
Da min familie kastet meg ut, ble jeg tatt hånd om av en åndelig familie — foreldre, brødre, søstre og barn. For en glede det er å tilhøre denne enestående verdensomfattende familien som jeg er så glad i, og som er så glad i meg! — Fortalt av Udom Udoh.
[Bilde på side 23]
Udom og Sarah Udoh