Hva var katakombene?
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I ITALIA
Katakombene ligger skjult under bakken i det gamle Roma. Hva er de egentlig? Hvorfor ble de bygd?
KATAKOMBENE er i bunn og grunn tunneler som ble gravd ut i fjellet for å brukes som gravplasser. Man antar at ordet «katakombe», som har ukjent betydning (muligens «ved hulene»), var navnet på en bestemt gravplass ved Via Appia i nærheten av Roma. Med tiden ble betegnelsen brukt om alle underjordiske gravplasser. Selv om det finnes katakomber mange steder ved Middelhavet, er det katakombene i Roma som er de best kjente og også de største — det er anslått at de har en samlet lengde på flere hundre kilometer. Det er blitt funnet så mange som 60 av dem, og alle ligger noen få kilometer utenfor det historiske bysentrum, langs konsulenes hovedveier, som forbandt Roma med rikets provinser.
Det ser ut til at de romerske kristne ikke hadde egne gravplasser i det første århundre, men gravla sine døde ved siden av hedninger. I midten av det andre århundre, da såkalte kristne allerede hadde begynt å la seg påvirke av hedensk tankegang, stilte velstående mennesker som hadde konvertert til kristendommen, eiendom til rådighet for «kristne» gravlunder. For å få plass nok uten å måtte dra for langt fra byen begynte man å grave seg nedover.
Katakombenes historie
De første hulene ble sannsynligvis gravd ut i åssider og i forlatte steinbrudd. «Så begynte man å arbeide på en gang som ikke var særlig høyere enn et menneske,» forteller Ludwig Hertling og Engelbert Kirschbaum i sin bok om katakombene. «Det ble gravd ut sidetunneler til høyre og til venstre, og de kunne senere bli forbundet i enden ved hjelp av en ny gang som var parallell med den første. Dermed ble det dannet et enkelt nettverk som gradvis vokste i størrelse og kompleksitet.»
Den mest omfattende utviklingen fant sted i det tredje og det fjerde århundre; da var den såkalte kristne tro blitt gjennomsyret av hedenske læresetninger og skikker. I og med den angivelige omvendelsen av keiser Konstantin i år 313 e.v.t. ble katakombene romerkirkens eiendom, og noen av dem antok etter hvert enorme dimensjoner. De romerske katakombene kan ha inneholdt flere hundre tusen, for ikke å si millioner, graver.
I løpet av denne tiden ble gravplassene dekorert og utvidet, og det ble laget nye trapper for å lette adgangen for en økende strøm av besøkende. Pavenes og martyrenes antatte gravsteder hadde fått en slik berømmelse (spesielt i Nord-Europa) at katakombene ble gjenstand for mange pilegrimsferder. Da Roma gikk under og barbarene begynte å invadere byen i begynnelsen av det femte århundre, ble hele området svært utsatt, og folk sluttet å bruke katakombene som gravplasser.
I det åttende århundre ble gravene utsatt for store skader fordi de ble røvet og plyndret, ikke bare av invaderende hærer, men også av «nedlatende romerske mellommenn,» ifølge Hertling og Kirschbaum. Disse mellommennene gav store mengder av angivelig hellige gjenstander til «tyske og frankiske abbeder som i stadig større grad ivret etter å skaffe seg relikvier» for å øke de lokale katedralenes eller klostrenes prestisje. Pave Paul I kunne ikke forsvare eller utbedre katakombene, så han sørget for å få mesteparten av de gjenværende knoklene i sikkerhet innenfor bymurene, der det senere ble bygd store basilikaer over det som ble antatt å være restene av de «hellige martyrer». Katakombene ble forlatt og glemt.
Gamle oversikter fra det femte til det niende århundre, som var blitt laget for å vise besøkende veien til de berømte gravene, inneholdt dyrebare opplysninger for forskere som i det 17. århundre og deretter i det 19. århundre begynte å lete etter, identifisere og utforske de gravplassene som var blitt skjult i ruiner eller var blitt dekket av vegetasjon. Siden den gang er det blitt utført mye forskning og gjenoppbyggingsarbeid, og i dag er det mulig å besøke flere av disse interessante stedene.
Et besøk i en katakombe
Vi befinner oss på Via Appia, den veien apostelen Paulus fulgte da han ble ført til Roma som fange. (Apostlenes gjerninger 28: 13—16) Selv om vi bare er tre kilometer utenfor den gamle bymuren, befinner vi oss i et åpent landskap, omgitt av flotte furuer og sypresser som vokser innimellom monumentene og ruinene av denne en gang så travle hovedveien.
Etter at vi har kjøpt billetter, går vi ned en bratt trapp til vi kommer omkring tolv meter under jorden. Guiden vår forteller at denne katakomben har fem etasjer. Den nederste etasjen ligger 30 meter under bakken, og under den fant man vann. Roma er faktisk omgitt av store områder med tuffstein, en bløt og porøs vulkansk bergart som er lett å grave i, men samtidig solid.
Vi går i en trang gang som er én meter bred og omkring 2,5 meter høy. De mørkebrune veggene er ujevne og fuktige, og man kan fremdeles lett se merkene etter hakkene til arbeiderne som gravde ut disse trange tunnelene. Gravkamrene på begge sider er for lengst blitt åpnet og plyndret, men noen av dem inneholder fremdeles små knokkelrester. Etter hvert som vi fortsetter innover i mørket, går det opp for oss at vi er omgitt av tusenvis av graver.
Den mest økonomiske og praktiske måten å begrave de døde på var å grave rektangulære nisjer over hverandre i veggene. Slike nisjer inneholdt vanligvis ett lik, men noen ganger to eller tre. De ble lukket med teglstein eller plater av marmor eller terrakotta som ble forseglet med kalk. Det er mange av dem som ikke har noen inskripsjon. De kunne gjenkjennes ved hjelp av små gjenstander som var festet på utsiden — en mynt eller et skjell som var presset inn i den fuktige kalken, eller, som tilfellet er med Priskillas katakombe, en liten dukke laget av ben og antagelig plassert der av sørgende foreldre som hadde mistet sin datter så altfor tidlig. Mange av gravene er små og kan bare ha rommet nyfødte barn.
«Hvordan kan vi vite hvor gamle katakombene er?» spør vi. «Det er ingen tvil om det,» svarer guiden vår. «Ser dere dette merket?» Vi bøyer oss ned for å kikke nærmere på et merke som er risset inn på en stor terrakottaplate som er blitt brukt til å lukke en av nisjene. «Dette merket ble laget samtidig med platen. Fabrikkene, som ofte var eid av staten, risset inn opplysninger på de teglsteinene og platene de laget. De viste hvilket steinbrudd leiren var hentet fra, navnet på verkstedet, formannen, de regjerende konsulene (rikets høyeste embetsmenn) det året og så videre. Dette er en svært viktig faktor når det gjelder å komme med en nøyaktig datering av gravene. De eldste gravene skriver seg fra midten av det andre århundre etter vår tidsregning, og de nyeste gravene er fra omkring 400 e.v.t.»
En blanding av religiøse forestillinger
Noen av dem som brukte disse gravplassene, hadde tydeligvis en viss kjennskap til De hellige skrifter, ettersom en rekke av gravene er dekorert med scener fra Bibelen. Det finnes dessuten ikke noe tegn til mariadyrkelse eller motiver som er så vanlige i nyere sakral kunst, for eksempel den såkalte korsfestelsen.
Vi ser også figurer som ikke har noen forbindelse med Bibelen. «Det er riktig,» innrømmer guiden. «Mange av scenene i denne og andre katakomber er hentet fra hedensk kunst. Du kan finne den gresk-romerske halvguden og helten Orfevs; Amor og Psyke, som symboliserer sjelens skjebne i dette liv og i det neste; vin- og druehøsten, et velkjent dionysisk symbol på ekstasen i det neste liv. Ifølge en jesuittisk forsker, Antonio Ferrua, er personifiseringen av abstrakte ting i sin helhet hentet fra hedensk kunst: de fire årstidene blir symbolisert ved amoriner; mer utførlige scener beskriver også de fire årstidene: sommeren kronet med kornaks og liljer; og så videre.»
Noen motiver som stadig går igjen, er påfuglen, som var et symbol på udødelighet, ettersom den ble ansett for å være uforgjengelig; den mytologiske føniks, som også var et symbol på udødelighet, siden det ble sagt at den døde i flammer for deretter å stå opp igjen av asken; de dødes sjeler, som var omgitt av fugler, blomster og frukt og festet i det neste liv. Det var litt av en blanding av hedenske og bibelske forestillinger.
Noen innskrifter gir på en gripende måte uttrykk for tro og gjenspeiler øyensynlig den overbevisning at de døde sover og venter på oppstandelsen: «Aquilina sover i fred.» (Johannes 11: 11, 14) Men andre innskrifter står i skarp kontrast til Bibelens lære og gir uttrykk for den oppfatning at de døde kan hjelpe eller kommunisere med de levende: «Husk din mann og dine barn»; «Be for oss»; «Jeg ber for dere»; «Jeg er i fred».
Men hva skyldes denne blandingen av bibelske og hedenske tanker? Historikeren J. Stevenson sier: «Enkelte kristnes kristendom var sterkt preget av tanker fra deres hedenske fortid.» De såkalte kristne i Roma handlet tydeligvis ikke lenger i samsvar med den kunnskap Jesu sanne disipler hadde overbrakt. — Romerne 15: 14.
Etter hvert som vi går videre, blir påvirkningen fra denne ubibelske hengivenheten for de døde enda tydeligere. Mange ville gjerne bli begravet nær graven til en som ble ansett for å være en martyr, fordi de trodde at han fra sin lykksalige stilling i himmelen kunne hjelpe denne mindre betydelige til å oppnå samme belønning.
Mange tror at katakombene lå rett under byen, men det er ikke tilfellet. De ligger alle et par kilometer utenfor bykjernen. Romersk lov forbød faktisk begravelser innenfor bymurene. «De tolv tavlers lov», som ble innstiftet i det femte århundre før vår tidsregning, sa: Hominem mortuum in urbe ne sepelito neve urito (De døde skal ikke begraves eller kremeres inne i byen).
Guiden vår forteller: «Myndighetene kjente godt til disse gravplassene, så godt at pave Sixtus II ble henrettet da han ble funnet her (258 e.v.t.) under keiser Valerians forfølgelse, da de kristne ble utestengt fra katakombene.»
Idet vi runder enda et hjørne i denne labyrinten, ser vi det bleke dagslyset lyse opp den borterste enden av gangen, og vi skjønner at besøket nå er over. Vi sier farvel til guiden, takker ham for alle de interessante opplysningene, og mens vi klatrer oppover enda en bratt trapp for å komme opp i dagslyset, kan vi ikke la være å tenke over det vi har sett.
Kan dette være spor etter den sanne kristendom? Neppe. Bibelen profeterte at det kort tid etter apostlenes død skulle finne sted et forderv av Jesu og hans disiplers lære. (2. Tessaloniker 2: 3, 7) Det vi nå har sett om kultusen omkring de døde og martyrene og om forestillingen om en udødelig sjel, vitner ikke om en tro som er basert på Jesu lære, men om en omfattende hedensk innflytelse som har gjort seg gjeldende blant frafalne romerske kristne allerede i det andre til det fjerde århundre etter vår tidsregning.
[Uthevet tekst på side 18]
Pavenes antatte gravsteder ble gjenstand for mange pilegrimsferder
[Uthevet tekst side 19]
Én katakombe har fem etasjer og går 30 meter ned
[Uthevet tekst på side 20]
Katakombene vitner om hvilken innvirkning det forutsagte frafallet fra Bibelens sannhet har hatt
[Bilder på side 17]
Til høyre: Visse fugler ble brukt som symboler på udødelighet
[Rettigheter]
Archivio PCAS
Lengst til høyre: Oversikt over labyrintlignende romerske katakomber
Under til høyre: Et stempel, som er nyttig når det gjelder å datere gravene
[Rettigheter]
Soprintendenza Archeologica di Roma
Under: Pavenes krypt