Trøbbel med Hubble — hva ble utgangen på det hele?

«Trøbbel med Hubble, hva vil det si?» spør du kanskje. Det vi sikter til, er problemene med romteleskopet Hubble (Hubble Space Telescope, HST), det kostbare (1,6 milliarder dollar), avanserte øyet mot universet som i 1990 plutselig viste seg å ha dårlig syn.

HUBBLE-TELESKOPET er «trolig den mest avanserte forskningssatellitten som noen gang er bygd,» sier dr. R. W. Smith ved Johns Hopkins universitet i Baltimore i The International Encyclopedia of Astronomy.a «Det største, mest komplekse og kraftigste observatorium som noen gang er blitt utplassert i rommet» — slik omtaler Eric Chaisson det i sin bok The Hubble Wars. Han sier også i bladet Astronomy: «De fire millioner linjene med maskinkode som må til for å manøvrere det og ha kontroll over det hver dag — et av de største dataprogrammer i den sivile verden — vitner om hvor avansert Hubble er.» Observatoriet går i bane 615 kilometer over jordens overflate, med god klaring til jordens atmosfære, som forvrenger lyset.

Før oppskytingen uttalte dr. Smith at «det som vil avgjøre hvor gode bildene blir, er utelukkende optikkens lover, kvaliteten på speilene og hvor nøyaktig og stødig HST vil kunne rettes mot målene». Han var nok ikke da klar over hvor treffende denne uttalelsen skulle vise seg å være.

Oppskytingen, jubelen og skuffelsen

Den store dagen for oppskytingen opprant i april 1990. HST ble sendt i bane rundt jorden med romfergen «Discovery». Teknikerne i kontrollrommet var begeistret over resultatene. John Noble Wilford i The New York Times meldte at de tekniske dataene «viste at teleskopet hadde kommet uskadd fra oppskytingen og virket rede til å begynne på en utforskning av universet som kan komme til å vare i over 15 år». Han tilføyde at man ventet at teleskopet skulle kunne «observere fjerne stjerner og galakser med ti ganger så stor skarphet som man tidligere har oppnådd». En artikkel i bladet Time hadde den optimistiske overskriften «Nytt vindu mot universet». Det het der: «Med krystallklar utsikt til de fjerneste stjernene vil det skarpsynte Hubble-teleskopet kunne se langt tilbake i tiden.» Spenningen steg mens astronomene og konstruktørene ventet på at de første bildene skulle komme til jorden. Men hva skjedde?

Det viste seg at man hadde gledet seg for tidlig. De første bildene kom i mai 1990. Istedenfor de ventede sylskarpe bildene fikk de spente astronomene bare se noe utflytende lys. Eric Chaisson skrev: «Disse observasjonene bekreftet den forferdelige anelsen om at det svevende observatoriet hadde en alvorlig optisk feil.» Teleskopet hadde en uventet feil! En bitte liten feil i et av de to speilene. Feilen var mye mindre enn tykkelsen på et menneskehår, men likevel stor nok til å gjøre bildene uskarpe. Skuffelsen var enorm.

Hvem hadde skylden?

Hva var årsaken til de kostbare problemene? Eric Chaisson, som arbeidet på Hubble-prosjektet, regner opp mange årsaker i sin bok The Hubble Wars. Han sier: «De grelle komponentfeilene på Hubble skyldes et tilfelle av ingeniørmessig nærsynthet, en klar og vedvarende unnlatelse av å ta hensyn til helhetsbildet. Et eksempel: teleskopoptikk som ble for dårlig konstruert og for dårlig testet av selvsikre ingeniører, uten noen meningsfylt teknisk eller vitenskapelig medvirkning fra noen utenfor den hemmelighetsfulle leverandøren . . . [og] montering av brukte deler i Hubble, deriblant flere tiår gamle gyroskoper [gyroskoper som hadde vært testet i omkring 70 000 timer før de ble brukt i teleskopet — ’testet i hjel,’ som en ingeniør uttrykte det] og minnekort beregnet på gammeldagse romfartøyer.»

Da Hubble-teleskopets primærspeil med en diameter på 2,4 meter var ferdig, skulle det egentlig gjennomgå en siste test. Ifølge The New York Times ble imidlertid disse planene skrinlagt på grunn av tidsfrister og av økonomiske hensyn. Nå avdøde dr. Roderic Scott, som var vitenskapelig ansvarlig i det optikkfirmaet som konstruerte speilet, bad om flere tester. De advarslene han kom med, ble ignorert. Da HST var blitt plassert ut i verdensrommet, var det derfor ikke i stand til å overføre annet enn utilfredsstillende bilder.

Chaisson gir uttrykk for følgende oppfatning: «Kanskje romsonden og dens utall av deler [over 400 000 deler og 42 000 kilometer med ledninger] og enorme bakkeapparat er for komplisert for vår forholdsvis ferske teknologiske sivilisasjon. Da Noahs etterkommere i Babel prøvde å bygge et tårn som skulle nå opp til himmelen, straffet Gud dem for deres freidighet, forteller 1. Mosebok. Kanskje et mye mindre komplisert romteleskop — et mer effektivt, evolusjonært redskap — ikke ville ha blitt møtt med så allmektig irettesettelse.» Chaisson fortsetter: «Den utbredte oppfatningen at den vitenskapelige metode er fordomsfri og objektiv, at forskere ikke lar og aldri har latt menneskelige følelser påvirke dem i arbeidet, er en stor vits. Vår tids forskning er like verdibetinget som det meste i livet.» Ifølge Chaisson har ambisjoner og misunnelse vært medvirkende årsaker til de problemene man har hatt med Hubble-teleskopet.

Forhåpninger ble knust

Et tilbakeblikk på noen av overskriftene i mediene gir et bilde av de dramatiske begivenhetene som preget historien om problemene med Hubble-teleskopet. «Romferge 615 kilometer til værs med et teleskop og en drøm,» sa en avis. Bladet Scientific American sa: «Hubble-arven — romteleskopet innleder en ny æra i astronomien.» I juli 1990 måtte Time korrigere sin vurdering: «Uklare utsikter for storforskningen — NASAs romfergehåp springer lekk, og Hubble har øyetrøbbel.» Bladet Science omtalte problemet på en mer objektiv måte: «Astronomer ser over Hubble-skadene — sjelden har en så liten feil skapt så store problemer — men i et teleskop til 1,6 milliarder dollar gir mikrometer store utslag.» Det samme bladet hadde i desember 1990 overskriften: «Hubble-overmot: Et tilfelle av ’sertifisert’ blindhet.» I artikkelen stod det: «Hubble-teleskopets skjebnesvangre optiske feil var et resultat av slurv fra ende til annen, konkluderer den avsluttende rapporten fra NASAs offisielle granskingsutvalg.»

Utplasseringen av HST var imidlertid ikke helt forgjeves. I mars 1992 meldte bladet Smithsonian: «Praktfulle bilder fra et skrantende romteleskop.» Artikkelen sa: «Selv om mange av teleskopets funksjoner fremdeles er alvorlig svekket, oversvømmer det astronomene med verdifulle data. . . . Det har budt på overraskelser, for eksempel har man oppdaget kuleformede stjernehoper (tradisjonelt regnet for å være blant universets eldste strukturer) i ungdommens blomst; det har undersøkt hjertet i en fjern galakse i den hensikt å få bekreftet teorien om at det befinner seg et stjerneslukende svart hull i galaksens sentrum.»b

«Et enten — eller for NASA»

Så, i november 1993, hadde bladet Science News den overskriften som forskere og astronomer hadde ventet på: «Den store reparasjonen — NASA forsøker å reparere Hubble-teleskopet.» Ifølge bladet New Scientist dreide det seg om «det mest ambisiøse reparasjonstoktet i romfartens historie». Mannskapet på sju astronauter ville måtte få tak i HST og utføre reparasjonen i romfergens lasterom ute i verdensrommet. Prosjektet ble kalt «Et enten — eller for NASA» og «Et møte med skjebnen». Lyktes toktet?

Flygelederen for ferden, Milt Heflin, brukte et basketballuttrykk i sin uttalelse til Newsweek: ’Vi dunket dette prosjektet.’ De astronautiske øyelegene hadde gjort et vitenskapelig kupp — i løpet av fem utstigninger hadde de reparert optikken i romteleskopet og installert et nytt kamera på størrelse med et piano. Tre år hadde de ventet før de kunne komme ut i rommet for å erstatte de defekte delene og installere nye som skulle korrigere «synet». Det var imidlertid et kostbart besøk hos øyelegen. Ifølge en kilde kostet reparasjonen 263 millioner dollar.

Dramaet nådde sitt klimaks i januar 1994, da man fikk overskrifter som «Hubble-teleskopet er ikke lenger nærsynt» og «Endelig får Hubble himmelsk syn». Bladet Astronomy erklærte: «Hubble — bedre enn som nytt.» Artikkelen gjengav noen reaksjoner fra astronomer ved Space Telescope Science Institute da de første bildene var kommet inn: «Helt utrolig.» «De første bildene gav oss frysninger på ryggen.» «Hubble er blitt bedre etter reparasjonen enn vi overhodet kunne drømme om,» jublet dr. Edward J. Weiler, som hadde det vitenskapelige ansvaret for prosjektet.

Hvilket utbytte har man hatt?

Den korrigerte optikken gav raskt resultater. I juni 1994 meldte bladet Time at HST hadde avdekket konkrete kjensgjerninger til støtte for at det finnes svarte hull. NASA kunngjorde at det var blitt oppdaget en «diskosformet gassky som roterer i den svimlende hastigheten av 1,9 millioner kilometer i timen». Den befinner seg omkring 50 millioner lysår borte, midt i galaksen M87. Det sies at den har samme masse som to—tre milliarder stjerner av samme størrelse som solen, presset sammen i et område på størrelse med vårt solsystem! Forskere har beregnet at gasskyen har en temperatur på 10 000 grader celsius. Den eneste aktuelle forklaringen man hittil har på dette fenomenet, er den ufattelige gravitasjonskraften i et gigantisk svart hull; man mener at den diskosformede skyen roterer omkring et slikt svart hull.

HST sendte også utmerkede bilder av kometen Shoemaker-Levy 9 på dens selvdestruktive ferd mot Jupiter, hvor den gikk i oppløsning i juli 1994. Galaksebilder fra HST er meget skarpe, så en forsker sa følgende om reparasjonene: «En liten endring for et speil, et stort sprang for astronomien.» Nå «har Hubble en oppløsningsevne som er minst ti ganger så god som det noe instrument på bakken kan oppvise, så det ser skarpt i et område som er 1000 ganger større [enn tilfellet er for andre teleskoper],» ifølge bladet Scientific American.

HST får teoretikerne til å revidere noen av sine oppfatninger om universets alder. Ja, de har faktisk støtt på et paradoks i forhold til den rådende oppfatningen av universet. Wilford, som skriver om vitenskapelige emner i The New York Times, sier at de nyeste oppdagelsene som er gjort ved hjelp av HST, gir «sterke indisier for at universet kan være mye yngre enn forskerne tidligere har trodd. Det kan være at det ikke er mer enn åtte milliarder år gammelt», mens tidligere anslag har lydt på opptil 20 milliarder år. Problemet er bare at «pålitelige anslag tilsier at noen stjerner er 16 milliarder år gamle». Han sier at «det ser ut til at universet stadig kaster kosmologene vanskelige skruballer og avdekker hvor sørgelig mangelfull deres kunnskap er». Så tilføyer han: «De som gjør universet til sitt forskningsområde, må bare innse at det til tross for all deres dyktighet og skarpsindighet sannsynligvis vil være en god del sentrale spørsmål som de aldri kommer til å finne svaret på.»

Menneskene må lære en slik ydmykhet som Job fikk lære da Jehova spurte ham ut av stormen: «Kan du knytte Sjustjernens bånd eller løse Orions lenker? Lar du kveldsstjernen gå opp i rette tid, leder du Løven og dens unger? Kjenner du stjernehimmelens lover?» — Job 38: 31—33.

Hva med framtiden?

Ved hjelp av Hubble-teleskopet vil det trolig bli gjort enda større oppdagelser i nærmeste framtid. En astronom skrev: «Med romteleskopet Hubble vil vi kunne se formen på mange galakser som befinner seg i nærheten av kvasarer [kvasistellare radiokilder, de mest lyssterke objektene i universet].» Angående forståelsen av hvordan galaksene oppstod, sier Richard Ellis ved Cambridge universitet i England: «Vi går nå inn i en meget spennende tid.»

Menneskenes nysgjerrighet vil få dem til å fortsette å søke kunnskap om universet, både om hvordan det ble til, og om hva som er meningen med det. Denne kunnskapen bør vekke ærefrykt hos oss for det enorme universets Skaper, Jehova Gud, som sier: «Løft øynene mot det høye og se: Hvem var det som skapte disse? Han som mønstrer deres hær og fører dem ut og nevner alle ved navn. Hans kraft er så stor og hans styrke så veldig at ikke en av dem savnes.» — Jesaja 40: 26; Salme 147: 4.

[Fotnoter]

[Bilde på sidene 16 og 17]

(Se den trykte publikasjonen)

A: Primærspeilet

B: Sekundærspeilet

C: Fire gyroskoper, som brukes til innstilling av teleskopet, blir skiftet ut

D: Skadet solcellepanel byttes ut

E: Nytt planetkamera med vidvinkel installeres

F: Den «synskorrigerende» enheten som kompenserer for feilen i speilet

G: Elektronikk for innstilling av solcellepanelene blir byttet ut

[Bilde på side 16]

Øverst til venstre: HST-bilde av galaksen M100 før reparasjonen

[Rettigheter]

Foto: NASA

[Bilde på side 17]

Øverst i midten: Det nye planetkameraet installeres

[Rettigheter]

Foto: NASA

[Bilde på side 17]

Øverst til høyre: HST-bilde av galaksen M100 etter reparasjonen

[Rettigheter]

Foto: NASA

[Bilderettigheter på side 15]

Foto: NASA