En seier for minoritetene — i et land som legger vekt på ensartethet
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I JAPAN
SJU fjernsynskameraer og flere titalls journalister ventet på at den 19 år gamle saksøkeren, Kunihito Kobayashi, skulle dukke opp på pressekonferansen ved ankedomstolen i Osaka. Da han og foreldrene hans kom inn i rommet med et bredt smil om munnen, lynte blitslampene i ett sett, og de begynte å svare på journalistenes spørsmål.
«Jeg er svært glad for at det er blitt felt en upartisk dom i denne saken,» sa Kunihito. «Jeg vil gjerne se en verden hvor alle kan få komme inn på en hvilken som helst videregående skole og bli flyttet opp og ta eksamen uansett hvilken religiøs oppfatning han eller hun har.»
Ankedomstolen i Osaka hadde omstøtt avgjørelsen ved en lavere domstol i Kobe og innvilget Kunihito det han ønsket seg, nemlig retten til å få en utdannelse uten hensyn til religiøs oppfatning.
Hva saken dreide seg om
Utgangspunktet for denne rettstvisten var at Kunihito ble utvist fra Kobe kommunale tekniske høyskole fordi han ikke deltok i kendo-øvelser (japansk fektekunst) på grunn av sin religiøse overbevisning. Ettersom ankedomstolen i Osaka slo fast at skolen ikke hadde rett til å nekte ham å bli flyttet opp og siden utvise ham, gav han uttrykk for at han gjerne ville fortsette sin utdannelse innen elektroteknikk. De tre første årene av denne femårige høyskolen tilsvarer tre år på videregående skole.
Den tekniske høyskolen i Kobe hadde insistert på at Kunihito måtte delta i kendo-øvelser som en del av kroppsøvingsfaget. Men Kunihito er et av Jehovas vitner, og hans samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, tillot ham ikke å delta i øvelser som har med kampsport å gjøre. For journalistene på pressekonferansen leste Kunihito et vers fra Bibelen for å forklare sitt standpunkt: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» — Jesaja 2: 4.
Men hvorfor måtte en ung elev gå rettens vei for å befeste religionsfriheten og retten til å få en utdannelse? Professor Koji Tonami ved Tsukuba universitet sa: «Det kan bli lagt uventede restriksjoner på troende menneskers religionsutøvelse som følge av likegyldighet og mangel på forståelse.» Selv om myndighetene eller samfunnet kanskje ikke har til hensikt å undertrykke en religion, kan det oppstå situasjoner hvor dette blir gjort av uvitenhet.
Hvorfor ble det lagt «uventede restriksjoner» på en minoritets rettigheter i dette tilfellet? «Fordi det japanske samfunnet verdsetter høyt et sosialt system som tvinger mindretallet til å rette seg etter flertallet,» svarer professor Hitoshi Serizawa ved Aoyama Gakuin universitet. Ja, presset mot den enkelte for at han skal rette seg etter samfunnet som et hele, er virkelig sterkt i Japan.
Det er ikke lett for unge mennesker å tilhøre et skolesystem som fryser ut dem som skiller seg ut. Men dette er ikke noe som bare angår en religiøs minoritet. La oss gjennomgå saken fra begynnelsen og se hvilke synspunkter som var inne i bildet, og hvordan avgjørelsen berører folk i sin alminnelighet.
Et ønske om å få fastslått minoriteters rettigheter
Før 1990 krevde ikke den tekniske høyskolen i Kobe at elevene skulle delta i kampsport som en del av undervisningen. Men etter at skolen fikk en ny idrettshall med en egen sal for øvelser i kampsport, begynte den å kreve at elevene skulle utføre kendo-øvelser. I 1990 inntok kroppsøvingslærerne en steil holdning overfor elever som var Jehovas vitner, og som begynte i første klasse. Da disse 16 år gamle elevene søkte om å bli fritatt for kendo-øvelsene, sa en av lærerne: «Hvis dere ikke vil gjøre det skolen ber dere om å gjøre, kan dere like godt slutte på skolen!»
De unge vitnene holdt fast ved sitt standpunkt, noe som gjorde at utsiktene til å bli flyttet opp til neste klassetrinn ble temmelig dårlige. En annen lærer sa: «Dere vil ikke få ståkarakter, uansett om dere arbeider hardt i andre deler av [kroppsøvings]faget.» Det var fem elever som stod fast for sin tro på Bibelens lære ved at de ikke løftet noe sverd, selv ikke et som var laget av bambus. Tre av dem var døpte Jehovas vitner, og to var ennå ikke døpt, men de stadfestet alle sammen sin tro på Bibelen. De var villige til å utføre hvilke som helst alternative øvelser som lærerne ville kreve av dem.
Som følge av sitt standpunkt ble de ikke flyttet opp til neste klassetrinn. Da det neste skoleåret begynte i 1991, samlet kroppsøvingslærerne de fem elevene som nektet å delta i kendo-øvelser, og ni førsteårselever som delte deres syn, og de sa til dem: «Dere vil bli nødt til å få latterlig høye karakterer hvis dere skal bli flyttet opp et klassetrinn. Det er neppe noen av dere som vil greie å få så høye karakterer.» Lærerne sa videre: «Dette er ikke obligatorisk utdannelse. [I Japan går den obligatoriske utdannelsen fra første til niende klasse.] Vi kan bare be dere om å ’forsvinne herfra’.»
De fem elevene reiste søksmål mot skolen og brakte saken inn for distriktsdomstolen i Kobe. De hevdet at skolens beslutning krenket deres grunnlovsmessige rett til religionsfrihet og til å få en utdannelse. Samtidig bad elevene distriktsdomstolen i Kobe og senere ankedomstolen i Osaka om å stanse iverksettelsen av beslutningen om at de ikke skulle bli flyttet opp, slik at de kunne følge undervisningen mens rettssaken pågikk. Denne anmodningen ble imidlertid avvist av begge domstolene.
To av de fem elevene ble igjen nektet ståkarakter i kroppsøvingsfaget det følgende skoleåret, og de ble truet med utvisning. Som følge av dette sluttet den ene av dem etter påtrykk fra skolen. Men den andre nektet å følge skolens henstilling om å slutte. Denne eleven, Kunihito Kobayashi, ble så utvist fra skolen.
Skolens vedtekter sa at en elev som strøk på samme klassetrinn to ganger, straks skulle utvises som «en som har lærevansker og ikke har noen som helst utsikter til å få et vitnemål». Men hadde Kunihito virkelig «lærevansker»? Fordi han ikke utførte kendo-øvelser, strøk han i kroppsøvingsfaget, hvor han bare fikk 48 av 100 mulige poeng. Men likevel hadde han et gjennomsnitt for alle fagene på 90,2 poeng. Han var den aller beste i sin klasse på 42 elever! Han hadde god oppførsel og var villig til å lære.
Distriktsdomstolen i Kobe og senere ankedomstolen i Osaka ble bedt om å stanse iverksettelsen av denne utvisningen. Men begge domstolene avviste anmodningen.
Distriktsdomstolens avgjørelse
Den 22. februar 1993, nesten to år etter at de fem elevene hadde reist søksmålet, kunngjorde distriktsdomstolen i Kobe sin avgjørelse, som gav skolen medhold. «Det kan ikke benektes at saksøkernes rett til religionsfrihet til en viss grad ble innskrenket som følge av skolens krav om at de skulle delta i kendo-øvelser,» innrømmet rettsformannen, Tadao Tsuji. Men hans konklusjon var likevel at «skolens beslutning ikke var i strid med grunnloven».
Elevene brakte med én gang saken inn for ankedomstolen i Osaka. I mellomtiden gav mange tenkende mennesker uttrykk for at de var betenkt over distriktsdomstolens avgjørelse. En av disse skrev et leserinnlegg i avisen Mainichi Shimbun og sa: «Denne avgjørelsen er basert på den vurdering at ’det krenker den religiøse nøytralitet å tillate at noen lar være å delta i kendo-øvelser av religiøse grunner’. Men nøytralitet innebærer at man ikke tar parti for noen av partene i en strid. Og når det gjelder religiøs nøytralitet, er poenget at man skal beskytte mindretallets trosoppfatning mot flertallet. Denne avgjørelsen fornekter i realiteten religionsfriheten, og domstolen har selv krenket den religiøse nøytralitet.»
Mange var forskrekket over avgjørelsen og fikk lyst til å si sin mening. Dr. Takeshi Kobayashi, som er professor i statsvitenskap ved Nanzan universitet, skrev et brev til ankedomstolen i Osaka hvor han redegjorde for sitt synspunkt. Han sa: «Denne rettstvisten utgjør i virkeligheten et spørsmål til vårt lands domstoler om hvordan de vil møte den utfordring det er å beskytte minoriteters rettigheter. . . . Lærerstaben har ved å dekke seg bak skillet mellom religion og stat og det offentlige skoleverkets nøytrale stilling blankt avvist å tolerere en minoritets religiøse standpunkt på grunnlag av majoritetens allmenne oppfatning. Den lavere domstolen har trukket den slutning at dette ikke er i strid med grunnloven eller det øvrige lovverket. Men selv om mange skulle mene at en minoritets oppfatning ikke har noe med religion å gjøre, må slike oppfatninger respekteres så fremt de er oppriktige. Når en domstol skal treffe sin avgjørelse, må den være spesielt oppmerksom på at den skal være minoritetenes fremste forsvarer.»
En annen juridisk ekspert, professor Tetsuo Shimomura ved Tsukuba universitet, hadde dette å si: «Det som er urovekkende i denne saken, er at skolefolk fremdeles legger dypt rotfestede tyranniske holdninger for dagen.» I et fjernsynsintervju sa han at lærere som tvinger en elev til å slutte uten å tilby ham noe alternativt opplegg, har en gal innstilling og viser mangel på omtanke for elevenes ve og vel.
Den 22. februar 1994 kom advokatforeningen i Kobe med en offisiell henstilling til rektoren ved den tekniske høyskolen om å gjenoppta Kunihito. Foreningen erklærte at skolens beslutning om å nekte Kunihito å bli flyttet opp og så utvise ham krenket hans rett til religionsfrihet og til å få en utdannelse.
En upartisk avgjørelse
Mens ankesaken pågikk, bestemte de fire andre saksøkerne utenom Kunihito seg for å trekke søksmålet sitt tilbake. Grunnen til det var at tre av dem allerede var blitt flyttet opp til neste klassetrinn, og at én var blitt tvunget til å slutte. Dermed kom saken utelukkende til å dreie seg om skolens behandling av Kunihito.
De fire tidligere klassekameratene av Kunihito gav ham imidlertid sin moralske støtte ved at de alltid prøvde å være til stede under rettsmøtene. Den eleven som var blitt tvunget til å slutte på skolen, hadde en deltidsjobb og la til side en del av den beskjedne lønnen sin. Dermed ble han i stand til å gi Kunihito til sammen 100 000 yen for å hjelpe ham til å fortsette den juridiske kampen.
Den 22. desember 1994 ventet Kunihito og de andre elevene på å få høre hvilken avgjørelse dommer Reisuke Shimada ved ankedomstolen i Osaka hadde kommet fram til.
«Den opprinnelige avgjørelsen er blitt omstøtt,» kunngjorde dommer Shimada.
I sin epokegjørende avgjørelse avgav dommer Shimada kjennelse for at Kunihito hadde en oppriktig grunn for å nekte å utføre kendo-øvelser. Dommeren sa at som en offentlig utdannelsesinstitusjon var den tekniske høyskolen i Kobe forpliktet til å ta undervisningsmessige hensyn til elevene. Han sa også at Kunihito hadde havnet i en meget ugunstig situasjon fordi han nektet å utføre kendo-øvelser, og at beslutningen om å utvise ham i virkeligheten fratok ham enhver mulighet til å få en utdannelse.
Dommer Shimada avgav kjennelse for at skolen skulle tilby et alternativt opplegg. Ifølge dommeren var det å tilby et slikt alternativt opplegg på ingen måte ensbetydende med å fremme eller støtte appellantens religion eller å undertrykke andre elever. «Det er ikke noe som tyder på at den saksøkte part grundig har vurdert et alternativt opplegg,» sa han. «I stedet . . . har den saksøkte part hardnakket holdt fast ved en linje som går ut på at man ikke tillater noen å nekte å utføre kendo-øvelser, og den saksøkte part har ikke engang begynt å vurdere mulighetene for å tilby et alternativt opplegg.»
Hvordan avgjørelsen berører deg
Hvorfor bør det være av interesse for deg at en ung mann fra en minoritetsgruppe vant en slik seier? Den spesielt oppnevnte anklager i Watergate-saken, Archibald Cox, stilte et lignende spørsmål som gjaldt Jehovas vitner og flagghilsningssaken i USA, i boken The Court and the Constitution: «Hvorfor skal vi bekymre oss om åndsfriheten til denne lille minoriteten?»
Som svar på dette spørsmålet sa Cox: «Dels ligger svaret i det enkelte menneskes egenverd som vårt samfunn bygger på, et egenverd som både ortodokse og uortodokse har. Dels ligger det i bevisstheten om at det i neste omgang kan gjelde oss, hvis staten får brakt Jehovas vitner til taushet.»
Professor Takeshi Hirano ved Ryukoku universitet er av samme mening som Cox og sa dette om kendo-saken: «Tenkende mennesker ser det slik at æren for den religionsfriheten man nå nyter godt av i USA, må gå til Jehovas vitner, som kjempet for sine rettigheter i mange rettssaker. Også i vårt land [Japan] er det å håpe at religionsfriheten vil bli fastslått og befestet gjennom slike saker som denne.»
Jehovas vitner har ikke spart seg noen anstrengelser for å forsvare sine trosoppfatninger juridisk sett, og de har i høy grad bidratt til å få fastslått grunnleggende menneskerettigheter nå i det 20. århundre. I mange land har Jehovas vitner gått i spissen for juridiske kamper for å forsvare pasienters rett til å foreta et informert valg, folks rett til å avgjøre hvordan de vil vise respekt for en nasjons flagg, og den enkeltes rett til å gi uttrykk for sine trosoppfatninger overfor andre. Seieren ved ankedomstolen i Osaka føyer et nytt punkt til listen over det Jehovas vitner har bidratt med for å få fastslått minoriteters rettigheter.
Fordelene ved å respektere dem som har andre verdinormer
Toleranse overfor minoriteters trosoppfatninger bidrar ikke bare til å fremme menneskerettighetene, men det berører også livet ditt på en annen måte. Professor Kaname Saruya ved Komazawa kvinneuniversitet henviste til denne saken og sa: «Religionsfriheten, som blir anerkjent i grunnloven, ble ignorert rett og slett fordi [eleven] skilte seg ut. Det å avvise alt som skiller seg ut, er vanlig i Japan.»
I dagens samfunn er presset for å utrydde det som avviker fra den vanlige normen, svært sterkt. Mobbing, som er så utbredt på skolene både i Japan og i andre land, er et eksempel på denne tendensen til å fryse ut dem som er annerledes. I en kommentar til problemet med mobbing på skolene henviste Hiroshi Yoshino, politimesteren i Tokyo, til en undersøkelse som ble foretatt av det japanske forskningsinstituttet for politivitenskap. Ifølge denne undersøkelsen hadde langt de fleste grunnene som mobberne oppgav for at de mobbet andre, sammenheng med at ofrene skilte seg ut ved sin måte å være på og ved det de gjorde. Politimesteren trakk følgende konklusjon: «Jeg tror at en usunn holdning som ligger gjemt dypt nede i den japanske folkesjelen, nemlig det å avvise særegenheter eller det som skiller seg ut på det fysiske og det mentale område, nå er i ferd med å trenge seg fram.»
Tendensen til å utestenge annerledestenkende fra samfunnet kan tydelig ses overalt, ikke bare i Japan. Likevel er evnen til å godta at folk har forskjellige verdinormer, nøkkelen til fredelig sameksistens. I denne forbindelse sa en lederartikkel i avisen Asahi Shimbun at avgjørelsene ved distriktsdomstolen i Kobe og ankedomstolen i Osaka «stod i skarp kontrast til hverandre». Avisen sa: «Det ser ut til at de to avgjørelsene symboliserer to måter å tenke på» — den ene ledelsesorientert tyranni og den andre toleranse overfor dem som har andre verdinormer enn en selv.
Er du rede til å vise toleranse overfor dem som har andre verdinormer enn du har? Er du villig til å undersøke holdbarheten av andres standpunkt? Archibald Cox, som ble omtalt tidligere i denne artikkelen, framhevet interessant nok enda en grunn til at man bør ta hensyn til minoriteter: «Dels ligger det i bevisstheten om at en ytterliggående minoritet kan finne sannheten — en sannhet som blir skjøvet i bakgrunnen, eller som for evig går tapt gjennom denne undertrykkelsen.»
Lærerne ved den tekniske høyskolen i Kobe er tydeligvis ikke interessert i den sannheten som de kanskje har undertrykt, og de har heller ikke vist at de har et tolerant syn. I stedet har de anket saken til Japans høyesterett. Hva vil høyesterett komme fram til i denne saken? Vi får bare vente og se.
[Bilde på side 14]
Kunihito (i midten) og de fire andre opprinnelige saksøkerne