Hula-hula — den hawaiiske dansen
AV VÅKN OPP!S KORRESPONDENT PÅ HAWAII
SI HAWAII, og mange tenker straks på hula-hula. Selv om det er en helt naturlig assosiasjon, oppstod denne dansen egentlig på øyer i det sørlige Stillehavet.
For lang tid tilbake hadde befolkningen på Hawaii ikke noe skriftspråk, så de brukte sanger når de skulle fortelle om sin historie og sine skikker. Sangene ble ledsaget av hula-hula-dansen med dens bevegelser med hoftene, hendene og føttene og tilhørende ansiktsuttrykk.
De første opptegnelser om hula-hula skriver seg fra 1778, da kaptein Cook og hans menn kom til Hawaii. Det vi vet om denne dansen i dag, er i store trekk basert på skikker, sanger og melodier fra slutten av forrige århundre.
De første hula-hula-dansene kan ha vært religiøse ritualer. Men man tror ikke at alle dansene var et ledd i en form for gudsdyrkelse eller hadde noe med tilbedelse å gjøre.
Misjonærenes innflytelse
Hula-hula ble framført til ære for oppdagelsesreisende og sjøfolk som kom på besøk på 1700- og 1800-tallet. Det er mulig at disse betalende gjestene ønsket at dansen skulle ha en seksuell undertone.
Da misjonærene kom i 1820, hadde de sterke grunner til å fordømme dansen. Etter først å ha sikret seg høvdingenes samtykke stemplet de dansen som hedensk og vulgær og kalte den Djevelens verk. Allerede før dette, i 1819, hadde den regjerende dronningen, Kaahumanu, enken etter kong Kamehameha I, foretatt visse forandringer med hensyn til de gamle religiøse skikkene. Hun hadde blant annet revet ned gudebildene og satt en stopper for kompliserte ritualer. Utallige danser og sanger gikk også tapt for godt.
Kaahumanu ble godtatt som medlem av kirken i 1825. I 1830 utstedte hun en forordning hvor offentlige hula-hula-forestillinger ble forbudt. Etter hennes død i 1832 var det noen høvdinger som ignorerte forordningen. I et par år da moralske restriksjoner ble avvist med forakt av den unge kong Kamehameha III og hans venner, ble hula-hula-dansen igjen populær for en kort tid. Men i 1835 innrømmet kongen at han hadde handlet galt, og kalvinistene fikk igjen makten i riket.
Interessen for hula-hula tar seg opp igjen
I kong Kalakauas regjeringstid (1874—1891) blusset interessen for dansen opp igjen, og den ble tillatt ved offentlige tilstelninger. Flere måneders øving og spenning kulminerte i en offentlig forestilling i forbindelse med kongens kroning i 1883. Noen av de mange sangene og dansene som da ble framført, var skrevet spesielt for anledningen. Da kongen døde, i 1891, var mange av trinnene og kroppsbevegelsene i dansen blitt forandret, og det var blitt vanlig å akkompagnere dansen med slike instrumenter som ukulele, gitar og fiolin.
Etter at monarkiet ble opphevet i 1893, gikk det igjen tilbake med hula-hula-dansen. Men omkring midten av det 20. århundre kom det en oppblomstring. En rekke nye trekk ble innført for at dansen skulle appellere til et større publikum. Ettersom det var mange som ikke forstod hawaiisk, ble engelske ord brukt i sangtekstene. Den moderne hula-hula legger større vekt på selve dansen — hendenes og føttenes bevegelser, svingingen med hoftene og ansiktsuttrykket.
Etter hvert som det kom flere besøkende til øyene, ble dansen mer og mer populær. Folk fra Nord-Amerika tok med seg det de lærte, tilbake og begynte å vise hula-hula framført av ikke-hawaiiske dansere i Hollywood-filmer. I 1935 danset Minni Mus hula-hula for Mikke, som akkompagnerte på hawaiigitar.
Hula-hula i dag
Da den «hawaiiske renessanse» kom i 1970-årene, var det noen få sangere, dansere og danselærere som satt inne med viten som dannet grunnlaget for gjenopplivingen av de gamle hula-hula-formene. I dag er det noen som gjenoppliver de gamle dansene, og noen som skaper nye danser. Dette har i begge tilfeller resultert i ekstravagante og imponerende oppvisninger.
Hawaiernes følelse av å være åndelig beslektet med de mange gudene sine gjør seg til en viss grad gjeldende den dag i dag. Før den årlige Merrie Monark-festivalen begynner i Hilo, valfarter deltagerne til gudinnen Peles glødende krater eller til steder hvor det nylig har gått lavastrømmer. De synger, danser og ofrer blomster og bær og gin mens de ber Pele om å velsigne dem i den tevlingen som blir arrangert. Grupper fra hele verden kommer sammen og konkurrerer i tre døgn i en tevling som blir regnet som hula-hula-dansens olympiade.
Hula-hula har spilt en viktig rolle i den kulturelle oppblomstringen på Hawaii. Begrepet omfatter både de melankolske dansene til sanger som ærer guder og gudinner, og de enkle uttrykksformene som skildrer det daglige liv på øyene, og som ikke har noen som helst religiøs betydning.
De kristne bør være meget nøye med hvilke former for hula-hula de danser eller ser på. De må forvisse seg om at de ikke uten å vite det er med på å hylle en gud eller gudinne. Det er også nødvendig å tenke over hva slags sanger man hører på eller synger. Mange av sangene kan inneholde ord som har en skjult mening eller er tvetydige. Når man tar slike ting i betraktning, kan man glede seg over hula-hula som en sunn form for avkobling, enten man gjør det som iakttager eller deltager.