Den første i Mali

MIN mann tjener som en av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn i Mali, et tynt befolket land i Vest-Afrika. Den nordlige delen er dekket av Sahara-ørkenen, og resten av landet er stort sett bølgende gressletter. Mali er større enn England, Frankrike og Spania til sammen. Mens disse landene har over 140 millioner innbyggere, har Mali bare en befolkning på rundt ti millioner, og omkring 150 av dem er Jehovas vitner.

Vårt faste oppholdssted er Ziguinchor, en liten by i nabolandet Senegal. I november 1994 fløy vi derfra til Dakar, og deretter til Bamako, Malis hovedstad, en stor by med over en halv million innbyggere. Fra Bamako reiste vi videre enten med drosje, buss eller tog til mindre byer som Ségou, San og den gamle byen Mopti. Vi var en uke på hvert sted for å samarbeide i den kristne tjenesten med de få vitnene der.

I desember reiste vi tilbake til Bamako for å overvære områdestevnet, hvor det var et høydepunkt på 273 til stede. Så glade vi var over å se at 14 ble døpt! Dagen etter stevnet drog vi med buss til den lille byen Sikasso, hvor den første Rikets sal i Mali, bygget av Jehovas vitner, skulle innvies neste helg.

En stor utfordring

Menigheten i Sikasso består av bare 13 vitner, og fem av dem er pionerer, eller heltidsforkynnere. Da vi kommer dit mandag, er vi ivrige etter å høre hvilke planer de har lagt for innvielsen. De sier at de stoler på at mannen min, Mike, skal arrangere det! Så etter å ha pakket ut bagasjen, drar vi for å se på Rikets sal. Da vi får se den, blir vi imponert over at en slik bygning kunne bli bygd av bare en håndfull vitner. Men det er fortsatt mye som må gjøres. Det er ingen gardiner, fasaden er ikke malt og det er ikke noe skilt med «Rikets sal — Jehovas vitner».

Vi er klar over at det om bare noen få dager vil komme minst 50 besøkende fra Bamako for å overvære innvielsen. Folk fra stedet er også invitert. Menigheten har bare én eldste, Pierre Sadio. Da vi spør ham om hvordan han skal få salen ferdig før innvielsen på lørdag, kommer vennene nærmere for å høre hva han sier. «Jeg tror at Jehova vil hjelpe oss til å bli ferdig i tide,» svarer han.

Svært mye må gjøres på kort tid! Jeg spør forsiktig om jeg kan hjelpe til med å få ferdig gardinene. Et lettelsens smil brer seg over ansiktene til dem som står rundt meg. Så foreslår Mike at vi skal få tak i et skilt til forsiden av salen. Snart snakker vi alle i munnen på hverandre. Alle er svært entusiastiske. Det blir en stor utfordring å få alle detaljer ved salen ferdig i tide.

Hektisk aktivitet

Vi kristne søstre skynder oss av gårde til markedsplassen for å velge ut de riktige stoffene. Etterpå får vi tak i en skredder til å sy gardinene. «Du har fire dager til å gjøre dem ferdige,» sier vi til ham. Mike foreslår at han kan lage et vakkert blomsteroppheng i makramé som en dekorasjon. Så vi drar av gårde igjen, denne gangen for å få tak i en blomsterpotte og tau til blomsteropphenget.

Noen blir også bedt om å ordne med Rikets sal-skiltet. Det er en hektisk aktivitet både inni og utenfor salen. Noen naboer samler seg for å se på. Det er så mye som må gjøres! Hvordan skal vi sørge for mat nok til 50 besøkende? Hvor skal de sove? Vi har det travelt med forberedelser hele uken, men ingenting ser ut til å være helt problemfritt.

Fredag, dagen før innvielsen, er vi tidlig oppe. Luften er fylt av spenning fordi gjestene fra Bamako skal komme. Ved middagstider kommer noen med Rikets sal-skiltet. Brødrene gisper av beundring når Mike pakker det ut. Også de nysgjerrige tilskuerne synes det er fint. Vi venter utålmodig mens det henges opp på forsiden av salen. Nå er det helt tydelig at dette ikke bare er en hvilken som helst bygning. Det er Jehovas vitners Rikets sal.

Hjemme hos en pionersøster som bor like i nærheten, holder søstrene på med å lage mat. En stor, svart kjele er full av mat. Vi har akkurat ryddet bort malingspann og koster utenfor salen da noen roper: «De er her! De er her!» Vennene kommer løpende, noen fra salen og andre fra huset. Naboene er forundret over alt dette. Brødrene danser rundt i begeistring. For en mottagelse vennene får når de kommer ut av bussen! Jeg føler meg så stolt over å være et av Jehovas vitner.

Jeg betrakter de besøkende. Det er venner fra lokale stammer og fra Burkina Faso og Togo. Amerikanere, kanadiere, franskmenn og tyskere har også kommet. Den kvelden har vi en stor fest. Vi tenner et stort bål ute på gårdsplassen. Jeg føler nesten at jeg må klype meg selv i armen for å forvisse meg om at jeg har det privilegium å få være med på denne begivenheten. Etter hvert som det lir utpå kvelden, begynner vi litt motvillig å trekke oss tilbake til våre respektive losjier.

Opptil 20 personer er innlosjert i én bolig, og jeg skjønner at det er et problem for noen. Jeg ser en søster fra stedet følge en fransk besøkende til utedoen. Den besøkende er en slektning av en av misjonærene, men er ikke et vitne selv. Da de kommer tilbake, sier hun: «Dere er så fattige, men likevel er dere så kjærlige og vennlige.» Jeg får lyst til å si: «Nei, de er ikke fattige. Alle som tilhører Jehovas folk, er rike!» Hvor kan man ellers se en så variert gruppe mennesker leve sammen i fred og harmoni?

En rørende innvielse

Natten går fort, og snart er dagen for innvielsen kommet. Etter et frammøte til felttjeneste i Rikets sal går vitnene ut for å invitere folk fra byen til innvielsen. Jeg blir igjen for å arrangere blomster og planter. De lokale søstrene har det travelt med å lage mat for kvelden.

Endelig, klokken fire, er tiden inne til selve innvielsen. Det er 92 til stede, men salen er likevel ikke overfylt. Jeg er så forventningsfull at det er vanskelig å sitte stille. Pierre Sadio gir en historisk oversikt over arbeidet i Sikasso. Da han ble sendt hit, var det bare han og hans kone og deres to barn. Livet var ganske hardt, men med tiden velsignet Jehova deres anstrengelser. Den første som ble et vitne i Sikasso, er nå spesialpioner. Så forklarer Pierre hvordan de få vitnene kunne være i stand til å bygge. De leide en murer, og hver søndag arbeidet hele menigheten på prosjektet.

Så intervjuer Mike venner som har arbeidet på salen. Han spør hver enkelt om de noen gang har trodd at denne dagen ville komme, og om hvordan de føler det når de ser Rikets sal full av mennesker. De fleste av dem blir så overveldet av følelser at de nesten ikke klarer å snakke ferdig. Det er ikke et tørt øye blant de vitnene som er til stede.

Selve innvielsestalen blir holdt av Ted Petras fra Jehovas vitners avdelingskontor i Senegal. Innvielsesbønnen blir bedt, og brødrene klapper lenge. Etterpå inviterer Mike alle som har hjulpet til med å bygge salen, til å komme fram. Der står de, med smilende ansikter og med gledestårer rennende nedover kinnene. Da vi synger den avsluttende sangen, føler jeg meg så lykkelig. Det å være misjonær gir en anledning til å få del i de mest vidunderlige opplevelser. Vi ville ha gått glipp av så mye hvis vi hadde blitt hjemme i De forente stater.

Hyggelig samvær

Etter innvielsen blir det sørget for forfriskninger. Søstrene kommer inn én etter én, og på hodet bærer de store fat med vannmeloner. Bak dem kommer det to brødre, iført kokkeluer for anledningen, og de har med seg fat med kaker. De flate kakene er festlig dekorert med skiver av appelsin og sitron. Det er en feststemt atmosfære.

Etter at gjestene har spist, går de ut av salen. Vitnene fortsetter til et hus i nærheten for å spise et kveldsmåltid. Vi sitter alle ute under fullmånen mens et sprakende bål lyser opp hele gårdsplassen. Jeg er så opprømt og sliten etter dagens hendelser at jeg ikke klarer å spise opp maten min. Jeg gir et halvspist kyllinglår til en liten jente. Pionerene fra stedet holder øye med tallerkenene våre, og hvis det er noe igjen, spiser de det opp. Her blir ingenting liggende igjen på tallerkenen. Vi amerikanere er så bortskjemt.

Etter som kvelden nærmer seg slutten, blir brødrene fra Bamako minnet om at bussen vil komme og hente dem kl. 9.15 neste morgen. Dagen etter sitter brødrene rundt omkring på hele gårdsplassen mens de venter på at bussen skal komme. Vi synger en siste sang sammen —  «Jehova, vi takker deg». Tårene begynner å strømme, og da sangen nærmer seg slutten, ser vi bussen komme. Alle brødrene og søstrene omfavner hverandre.

Vi står og vinker mens bussen kjører sakte av gårde. Alle i bussen vinker helt til den forsvinner ut av syne. Vi som er tilbake, ser på hverandre. Det har virkelig vært en fantastisk innvielse og en fantastisk uke. — Innsendt.

[Bilde på side 15]

Den første Rikets sal i Mali bygd av Jehovas vitner

[Bilde på side 16]

Denne glade gruppen reiste med buss