Mikrobenes hevn

NÅ I det 20. århundre har legevitenskapen gjort fantastiske framskritt. I tusener av år har menneskene vært så å si helt hjelpeløse i kampen mot dødbringende mikrober. Men i midten av 1930-årene begynte situasjonen å forandre seg, for da oppdaget forskerne sulfanilamid, det første stoffet som kunne bekjempe bakterier uten at den smittede personen ble alvorlig skadet.a

I årene som fulgte, utviklet forskerne nye og virkningsfulle legemidler som kunne settes inn i kampen mot infeksjonssykdommer — klorokin mot malaria og antibiotika mot lungebetennelse, skarlagensfeber og tuberkulose. I 1965 var det blitt utviklet over 25 000 forskjellige antibiotiske produkter. Mange forskere mente at bakteriesykdommer ikke lenger gav grunn til alvorlig bekymring eller var aktuelt for forskning. Hvorfor skulle man forske i sykdommer som snart ville være utryddet?

I utviklingslandene ble det tatt i bruk nye vaksiner som gav drastiske resultater i kampen mot meslinger, kusma og røde hunder. I 1955 ble det satt i gang en massiv kampanje for poliovaksinasjon som var så vellykket at antall poliotilfeller i Vest-Europa og Nord-Amerika sank fra 76 000 i det året til under 1000 i 1967. Kopper, som hadde kostet utallige mennesker livet, ble utryddet i hele verden.

I vårt århundre har man også oppfunnet elektronmikroskopet, som er så kraftig at forskerne kan se virus som er en million ganger så små som en fingernegl. Slike mikroskoper og andre tekniske nyvinninger har gjort det mulig å forstå og bekjempe infeksjonssykdommer som aldri før.

Seieren så ut til å være sikret

Disse oppdagelsene førte til stor optimisme innen helsesektoren. De mikrobene som forårsaket infeksjonssykdommer, ble bekjempet av den moderne legevitenskapens våpen. Det var opplagt at vitenskapen ville vinne en rask, avgjørende og fullstendig seier over mikrobene! Hvis det ikke allerede fantes en måte å helbrede en bestemt sykdom på, så ville man sikkert snart finne fram til en.

Allerede i 1948 sa den daværende amerikanske utenriksminister George C. Marshall at seieren over alle infeksjonssykdommer var like om hjørnet. Tre år senere hevdet Verdens helseorganisasjon (WHO) at asiatisk malaria snart kunne bli en sykdom ’som ikke lenger var av særlig betydning’. I midten av 1960-årene var det blitt så vanlig å tro at pestsykdommenes tid var forbi, at den amerikanske helsedirektøren William H. Stewart sa til noen leger at tiden var inne til å slutte å bekymre seg for infeksjonssykdommene.

Gamle sykdommer dukker opp igjen

Infeksjonssykdommenes tid var imidlertid langt fra forbi. Mikrobene forsvant ikke fra vår klode bare fordi vitenskapen hadde oppfunnet legemidler og vaksiner. Velkjente, dødbringende mikrober som man trodde var beseiret, vendte tilbake — og det for fullt! I tillegg dukket det opp andre dødbringende mikrober, som legene tidligere ikke hadde visst om. Både gamle og nye mikrober er på krigsstien og truer, plager eller dreper utallige millioner mennesker verden over.

Dødelige sykdommer som man en gang trodde var under kontroll, har blusset opp igjen, farligere enn noensinne og vanskeligere å behandle med legemidler. Ett eksempel er tuberkulose (tbc). WHO sa nylig: «Siden 1944 har man gjort utstrakt bruk av tbc-medikamenter i Japan, Nord-Amerika og Europa for å redusere tbc-tilfellene og dødeligheten drastisk. Man har imidlertid forsømt tbc-arbeidet i de mindre utviklede landene, . . . og dermed har sykdommen kunnet vende tilbake til de rikere landene i farligere, multiresistente former.» Tuberkulose forårsakes som regel av luftbårne bakterier som slår seg ned i lungene. Nå koster tuberkulose omkring tre millioner mennesker livet hvert år — over 7000 om dagen. Innen år 2005 kan det være at hele fire millioner dør av tuberkulose hvert år.

Det er også andre gamle sykdommer som er på frammarsj. Kolera er nå endemisk i mange deler av Afrika, Asia og Latin-Amerika og krever stadig flere menneskeliv. I Asia har det dukket opp en helt ny form for kolera.

Denguefeber, som spres av myggen Aëdes aegypti, griper også raskt om seg; sykdommen truer nå 2,5 milliarder mennesker i over 100 land verden over. Siden 1950-årene har det dukket opp en dødbringende, ny variant av sykdommen som gir blødninger, og den har spredt seg over hele tropene. Det har vært anslått at sykdommen hvert år koster omkring 20 000 mennesker livet. Som med de fleste andre virussykdommer finnes det ingen vaksine som kan gi beskyttelse mot denne sykdommen, og ikke noe legemiddel som kan behandle den.

Malaria, som vitenskapen en gang håpet å utrydde, er nå årsak til cirka to millioner dødsfall hvert år. Det er blitt stadig vanskeligere å ta knekken på både malariaparasittene og de myggene som er bærere av dem.

Farlige nye sykdommer

Den mest kjente av de nye sykdommene er nok den dødelige AIDS. Denne uhelbredelige sykdommen forårsakes av et virus som for bare cirka tolv år siden var helt ukjent. Men innen utgangen av 1994 var det mellom 13 og 15 millioner mennesker verden over som var blitt smittet av viruset.

Andre infeksjonssykdommer som man tidligere ikke kjente til, innbefatter hantavirus lungesyndrom, overført fra mus. Denne sykdommen dukket opp i den sørvestlige delen av USA og viste seg å være dødelig i over halvparten av de registrerte tilfellene. I Sør-Amerika har det oppstått to typer blødningsfeber som begge er nye og dødelige. Det har også oppstått andre fryktelige sykdommer. Mange av dem skyldes virus som har merkelige, eksotiske navn — Lassa, Rift Valley, Oropouche, Rocio, Q. Guanarito, VEE, apekopper, Chikungunya, Mokola, Duvenhage, LeDantec, hjerneviruset Kyasanur Forest, Semliki Forest-agens, Krim-Kongo, O’nyongnyong, Sindbis, Marburg og Ebola.

Hvorfor kommer det nye sykdommer?

Hvorfor er det så vanskelig å få bukt med de livsfarlige mikrobene, når den moderne legevitenskap er i besittelse av så mye kunnskap og har så mange andre ressurser? Én grunn er den økte mobiliteten i dagens samfunn. Transportmulighetene i vår tid gjør at en lokal epidemi raskt kan bli global. Jetfly gjør det lett for en dødelig sykdom hos en smittet person å bli overført fra den ene delen av verden til den andre i løpet av bare noen timer.

En annen grunn, som er til mikrobenes fordel, er verdens eksplosive befolkningsvekst — særlig i byene. I byene blir det selvfølgelig mye søppel. Søplet består blant annet av plastbeholdere og bildekk som blir fylt med friskt regnvann. I tropene fører dette til at mygg formerer seg, mygg som er bærere av slike dødelige sykdommer som malaria, gulfeber og denguefeber. Og akkurat som en tett skog kan holde liv i en brann, kan et tett befolket område gi ideelle vekstbetingelser for tuberkulose, influensa og andre luftbårne sykdommer, som dermed kan spre seg raskt.

En tredje grunn til at mikrobene dukker opp igjen, har med forandringene i menneskenes livsstil å gjøre. Mikrober som blir overført seksuelt, har grepet om seg som følge av at det er blitt så vanlig å skifte seksualpartner. Dette er noe som har kjennetegnet den siste delen av vårt århundre. Spredningen av AIDS er bare ett eksempel på det.b

En fjerde grunn til at det viser seg å være så vanskelig å få has på dødbringende mikrober, er at menneskene har invadert junglene og regnskogene. Forfatteren Richard Preston sier i sin bok Faresonen: «Det at AIDS, Ebola og alle mulige andre agenser fra regnskogen dukker opp, ser ut til å være en naturlig konsekvens av at den tropiske biosfæren er blitt ødelagt. De nye virusene dukker opp i økologisk ødelagte deler av kloden. Mange av dem kommer fra den frynsete utkanten av tropiske regnskoger . . . Den tropiske regnskogen er klodens dype livsreservoar, den inneholder de fleste av verdens plante- og dyrearter. Regnskogene er også klodens største virusreservoar, ettersom alle levende vesener også bærer på virus.»

Menneskene er dermed kommet i nærmere kontakt med insekter og varmblodige dyr som bærer i seg virus som formerer seg og dør i dem uten å volde skade. Men når et virus «hopper» over fra et dyr til et menneske, kan viruset bli dødbringende.

Legevitenskapens begrensninger

Andre grunner til at infeksjonssykdommene er på frammarsj igjen, har sammenheng med legevitenskapen selv. Mange bakterier er nå motstandsdyktige mot antibiotika som tidligere drepte dem. Ironisk nok har antibiotikaene bidratt til å skape denne situasjonen. Hvis for eksempel et antibiotikum dreper bare 99 prosent av de skadelige bakteriene hos en smittet person, kan den ene prosenten som var resistent mot antibiotikumet og overlevde, nå vokse og formere seg, i likhet med en ekstra sterk ugress-sort i en nypløyd åker.

Pasienter gjør problemet større når de ikke fullfører en antibiotikakur som legen har foreskrevet. Noen pasienter slutter å ta tabletter så snart de begynner å føle seg bedre. Selv om kanskje de svakeste mikrobene er blitt drept, overlever de sterkeste og formerer seg raskt. Etter noen uker kommer sykdommen tilbake, men denne gangen er det vanskeligere, om ikke umulig, å helbrede den med medikamenter. Når disse resistente mikrobestammene invaderer andre mennesker, fører det til et alvorlig folkehelseproblem.

WHO-eksperter sa nylig: «Resistens [mot antibiotika og andre antimikrobielle midler] er svært vanlig i mange land, og multiresistens gjør at legene så å si ikke har noe å stille opp med i behandlingen av et økende antall sykdommer. Man anslår at det bare på sykehusene verden over oppstår en million bakterieinfeksjoner hver dag, og de fleste av dem er resistente mot legemidler.»

Blodoverføringer, som har vært tatt i bruk i stadig større utstrekning siden den annen verdenskrig, har også bidratt til å spre infeksjonssykdommer. Trass i vitenskapens bestrebelser på å holde blodet fritt for dødbringende mikrober har blodoverføringer i betydelig grad bidratt til spredningen av hepatitt, cytomegalovirus, antibiotikaresistente bakterier, malaria, gulfeber, Chagas’ sykdom, AIDS og mange andre fryktelige sykdommer.

Dagens situasjon

Selv om legevitenskapens viten har gjennomgått en rivende utvikling i vårt århundre, er det fortsatt mange uløste gåter. C. J. Peters studerer farlige mikrober ved det amerikanske senter for sykdomskontroll, som har landets fremste folkehelselaboratorium. I et intervju i mai 1995 sa han om Ebola-viruset: «Vi vet ikke hvorfor det er så ondartet for mennesker, og vi vet ikke hva det gjør [eller] hvor det er når det ikke forårsaker disse epidemiene. Vi kan ikke finne det. Det finnes ingen annen virusslekt . . . som vi vet så lite om.»

Selv når det finnes medisinsk kunnskap, medikamenter og vaksiner som kunne ha vært brukt for å bekjempe sykdom, kreves det penger for at de som trenger dette, skal få nyte godt av det. Millioner av mennesker lever i fattigdom. En rapport fra WHO (World Health Report 1995) sier: «Fattigdom er den viktigste grunnen til at spedbarn ikke blir vaksinert, til at det ikke blir ordnet med rent vann og sanitæranlegg, til at helbredende legemidler og annen behandling ikke er tilgjengelig . . . Hvert år dør 12,2 millioner barn under fem år i utviklingslandene. De fleste av dem dør av årsaker som man kunne ha forebygd for bare noen få amerikanske cent pr. barn. De dør i høy grad på grunn av verdens likegyldighet, men framfor alt dør de fordi de er fattige.»

I 1995 var infeksjonssykdommer og parasitter blitt dødsårsak nummer én på verdensbasis. Hvert år koster de 16,4 millioner mennesker livet. Dessverre er det utallige millioner mennesker som lever under forhold som er helt ideelle for de dødbringende mikrobene og gjør at mikrobene dukker opp og sprer seg. Tenk på dagens sørgelige situasjon. Over en milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom. Halvparten av verdens befolkning mangler ordinær tilgang til medisinsk behandling og nødvendige legemidler. På gatene i forurensede storbyer trasker millioner av forlatte barn, som i mange tilfeller er sprøytenarkomane og prostituerte. Millioner av flyktninger lider i uhygieniske leirer hvor kolera, dysenteri og andre sykdommer herjer.

I krigen mellom menneskene og mikrobene har forholdene favorisert mikrobene mer og mer.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 6]

«Man anslår at det bare på sykehusene verden over oppstår en million bakterieinfeksjoner hver dag, og de fleste av dem er resistente mot legemidler.» Verdens helseorganisasjon

[Ramme på side 7]

Når mikrobene gjør motstand

En liten mikrobe som er kjent som bakterie, «veier bare 0,00000000001 gram. En blåhval veier omkring 100 000 000 gram. Likevel kan en bakterie drepe en hval». — Bernard Dixon, 1994.

Blant de mest fryktede bakteriene på sykehusene er de resistente stammene av Staphylococcus aureus (gule stafylokokker). Disse stafylokokkene plager de syke og de svake og forårsaker dødelige blodinfeksjoner, lungebetennelse og toksisk sjokk. Ifølge én undersøkelse dreper stafylokokker omkring 60 000 mennesker i USA hvert år. Det er flere enn dem som omkommer i bilulykker. I årenes løp er disse bakteriestammene blitt så motstandsdyktige mot antibiotika at det i 1988 bare fantes ett antibiotikum som virket på dem, og det var legemidlet vancomycin. Men snart begynte det å komme inn rapporter fra forskjellige steder i verden om at det fantes stammer som var resistente mot vancomycin også.

Selv når antibiotikaene gjør det de skal, kan det oppstå andre problemer. I midten av 1993 la Joan Ray seg inn på et sykehus i USA for å gjennomgå en rutineoperasjon. Hun regnet med å komme hjem igjen etter et par dager. Isteden måtte hun bli på sykehuset i 322 dager, i første rekke på grunn av infeksjoner hun fikk etter operasjonen. Legene prøvde å bekjempe infeksjonene med store doser antibiotika, deriblant vancomycin, men mikrobene kjempet imot. Joan forteller: «Jeg klarte ikke å bruke hendene. Jeg klarte ikke å bruke bena. . . . Jeg kunne ikke engang ta opp en bok og lese den.»

Legene strevde med å finne ut hvorfor Joan fremdeles var syk etter mange måneder med antibiotika. Laboratorieprøver viste at Joan i tillegg til å ha stafylokokker også hadde en annen slags bakterie i kroppen — vancomycinresistente enterokokker. Som navnet viser, lot denne bakterien seg ikke knekke av vancomycin; det virket også som om den var immun mot alle andre antibiotika.

Så fikk legene vite noe som forbløffet dem. Ikke nok med at bakteriene var resistente mot de legemidlene som skulle ha drept dem, men stikk i strid med det de forventet, så brukte bakteriene faktisk vancomycin for å overleve! Joans lege, som er spesialist på infeksjonssykdommer, sa: «[Bakteriene] trenger vancomycin for å formere seg, og hvis de ikke får det, vokser de ikke. Så på en måte bruker de vancomycin som mat.»

Da legene sluttet å gi Joan vancomycin, døde bakteriene, og Joan ble bedre.

[Bilde på side 8]

Mikrober trives når pasienter ikke bruker antibiotika riktig

[Bilde på side 9]

Blodoverføringer sprer dødbringende mikrober