En gammel indiansk tradisjon

UANSETT hvor i verden du kommer, vil du oppdage at hvert sted har sine egne kunsttradisjoner. Malerier, små figurer, treskjærerarbeider, keramikk og andre gjenstander er ofte å finne i gavebutikker og suvenirbutikker. Har det hendt at du har kjøpt noe slikt for å ha det som pynt hjemme? Hvorfor ikke da se etter om det står noe på varen om hvor den er laget? Bli ikke overrasket hvis du oppdager at den er produsert i et annet land.

I århundrer har håndverkere satt sine initialer under varene sine for å vise hvem det var som hadde laget dem. Nå for tiden er det vanligere å finne en merkelapp eller et preg som indikerer at varen er masseprodusert og ikke håndlaget. Disse masseproduserte varene, som ser helt like ut, blir mer og mer populære, og det blir vanskeligere å finne tradisjonell, håndlaget kunst. Men det går vel fortsatt an å finne det?

På besøk i et indianerreservat

At det går an å finne det, oppdaget vi da vi besøkte noen venner av oss som er puebloindianere, og som fremdeles lager sin egen, tradisjonelle brukskunst. De hører til Santa Clara-stammen og holder til i den sørvestlige delen av USA. Denne stammen er særlig kjent for sin polerte, svarte keramikk — noe av den vakreste pottemakerkunst i verden. Denne tradisjonelle keramikken er helt annerledes enn de masseproduserte varene som er å finne i mange butikker ellers i landet.

Vennene våre, Joe og Anita, har framstilt keramikk på den tradisjonelle måten i mange år. Anita begynte å gjøre det sammen med moren sin da hun var seks år. En av de gjenstandene Anita har laget, er utstilt i Smithsonian Institution i Washington, D.C., i avdelingen for indiansk kunst.

Vi kom hjem til Joe og Anita akkurat mens de holdt på med å gjøre klart til å lage noe nytt. Så nå kunne vi få førstehånds kjennskap til hvordan de gikk fram. Vi har laget noe keramikk selv, men vi har gjort det på den moderne måten, med støpeformer, leirvelling og ovn. Det vi skulle bli vitne til nå, var den gamle måten, som har gått i arv fra generasjon til generasjon. I denne prosessen blir det ikke brukt moderne teknikk. Alt blir gjort helt fra bunnen av.

Ingrediensene samles

Først måtte Joe og Anita samle inn ingrediensene. Vi kjørte med pickupen deres til en åsside hvor de finner den leiren de bruker. Siden åssiden ligger i reservatet, er denne leiren tilgjengelig bare for stammemedlemmer. Santa Clara-stammen har cirka 2400 medlemmer. De fleste av dem lager sine pottemakervarer på den tradisjonelle måten, som skriver seg fra 1500-tallet. Da vi kom fram til åssiden, tok Joe med seg en hakke og gikk bort til en åre med leire.

Leiråren går horisontalt nederst i åssiden. Joe måtte legge seg på siden og hakke og grave for å få ut leire. Han fikk klumper som var på størrelse med mursteiner. Det kan være risikabelt å gjøre dette, for jo dypere du går, jo større blir risikoen for at det skal rase sammen. Da Joe hadde fått en 60—70 kilo av det han kalte svært god kvalitetsleire, var vi klar til å dra. Men jeg kunne ikke la være å spørre hvorfor de ikke hentet mye mer leire når de først var i gang, så kunne de spare noen turer. Anita sa: «Det er ikke den måten indianerne gjør det på.» De tar bare med seg det de skal bruke hver gang. Det kunne ha blitt mye sløsing hvis leiren ikke ble brukt og ble hard.

Etterpå kjørte vi til en annen åsside for å hente hvit sand. Det var mye lettere — de trengte bare å øse oppi én eller to bøtter. Så drog vi hjem til dem igjen.

Prosessen

Leiren ligger først i bløt noen dager. Så blir den siktet tre—fire ganger. Sanden blir også siktet flere ganger. Deretter blander Joe begge deler til blandingen får den riktige konsistensen. Han måler verken sanden eller leiren. Det er erfaringen som teller. Det må være en viss mengde sand i leiren for at det de lager, skal beholde fasongen under brenningen. Hvis det er for mye eller for lite sand, kommer krukken til å få sprekker eller skår. Anita fortalte at da hun begynte å lage ting på egen hånd, pleide hun å ta med seg leiren til moren for at hun skulle ta på den og si om det var nok sand i den. Etter hvert lærte hun seg å finne ut av det selv.

Joe knadde leiren og sanden sammen ved å tråkke den med bare føtter helt til han merket at blandingen var blitt akkurat passe. Nå var de klar til å forme gjenstandene. De brukte ingen støpeformer. Hver gjenstand er unik og formet for hånd. Anita bruker mange timer på å forme en gjenstand før hun setter den bort til tørk. Når den er halvtørr og er blitt litt hard, lærhard, som de sier, kan det risses inn mønstre eller linjer. Så får den tørke ordentlig. Det kan ta opptil en uke, avhengig av fuktigheten. Deretter er gjenstanden klar til å bli pusset, så leiren blir jevn. Deretter kan den poleres.

Poleringen blir gjort for hånd med en glatt stein som er funnet i elven. En må være nøye når en gjør dette. Hvis en polerer for mye eller for lite, kommer ikke gjenstanden til å være skinnende blank etter at den er blitt brent. Gjenstanden blir ikke malt. Det er poleringen som gir den den vakre glansen.

En unik brenning

Nå er vi kommet til siste stadium i prosessen: brenningen. Ute på plassen lager Joe og Anita et bål, som fungerer som «ovn». Det gjør de ved at de setter noen vedkubber på høykant og legger mer ved oppå kubbene. Da ser det ut som en ovn med en åpning i den ene siden, hvor de kan sette inn det de har laget. Så tenner de på. Av erfaring vet de når temperaturen er blitt akkurat så høy som den skal være før de skyver inn gjenstandene.

Når gjenstandene blir brent, blir den naturlige fargen rød. Så, akkurat i rette øyeblikk, gjør Joe noe uvanlig. Han kaster hestemøkk på bålet! Det er det som gjør at keramikken blir svart. Når det blir mindre oksygen i ovnen, skjer det en kjemisk prosess som gjør at det røde jernoksidet i leiren blir til svart jernoksid. På grunn av lukten kan man alltid vite når noen i nærheten brenner svart keramikk!

Det ferdige produktet er noe å være stolt av, og mange mennesker verden over gleder seg over dets skjønnhet. Til å begynne med ble slike pottemakervarer brukt til praktiske formål, for eksempel til oppbevaring av forskjellige matvarer. I noen deler av verden blir de fortsatt brukt på den måten. Men én vakker keramikkgjenstand skal pynte opp hjemme hos oss og bevise at vi har besøkt puebloindianerne i Santa Clara, hvor gamle indianertradisjoner blir holdt i hevd den dag i dag. — Innsendt.

[Bilder på side 25]

Leirklumper på størrelse med murstein blir gravd ut

Leiren blir formet for hånd

Gjenstandene blir brent i en tradisjonell ovn