Balansesansen — en gave fra Gud

«DU HAR bare følelsen av fremdeles å være ute på sjøen,» sa vennene mine til meg, «og det kan ta flere dager før det forsvinner.» Dette var i oktober 1990, og jeg hadde nettopp gått i land fra et cruiseskip etter å ha vært på en sju dager lang tur i Det karibiske havet. Men det jeg trodde bare ville vare noen få dager, har vart i lang tid. Det var som om jeg aldri kom meg av det skipet. Jeg fikk problemer med balanseorganet, det kompliserte balanseapparatet i det indre øre med dets sentrale forbindelser til hjernen.

Hva er det? Hvordan fungerer det?

Koordineringssentret for balansen ligger nederst i hjernen, i den delen som kalles hjernestammen. Når du er frisk, holder du balansen fordi du mottar utallige impulser fra øynene, musklene og balanseapparatet.

Øynene gir hjernestammen kontinuerlige sanseinntrykk fra omgivelsene. Sansemottagere i musklene, som kalles proprioseptorer, leder informasjon til hjernen om hva slags overflate du går på eller berører. Men det er balanseapparatet som opptrer som et internt styringssystem som forteller hjernen hvor kroppen befinner seg i forhold til jorden og tyngdekraften.

Balanseorganet er satt sammen av fem deler som har med balansen å gjøre: tre halvsirkelformede bueganger og to sekkformede strukturer. De halvsirkelformede buegangene er en øvre buegang, en horisontal (lateral) buegang og en nedre (bakre) buegang. De to sekkene blir kalt utriculus og sacculus.

De halvsirkelformede buegangene ligger i plan som står i rette vinkler i forhold til hverandre, akkurat som et gulv og to vegger som møtes i hjørnet av et rom. Buegangene er kanaler som danner en labyrint som er gjemt i det harde benet i hodeskallen som kalles tinningbenet. Inne i denne benete labyrinten er det så en ny labyrint, den hinnete labyrinten. Ved enden av hver halvsirkelformet hinnebuegang er det noe som ser ut som en utposning og kalles en ampulle. Inne i den hinnete labyrinten, inni hinnebuegangene, er det en spesiell væske som kalles endolymfe, og på utsiden av hinnebuegangene flyter det en væske med en annen kjemisk sammensetning, perilymfe.

Utposningen ved enden av hinnebuegangen, ampullen, inneholder grupper med spesielle hårceller som ligger i en geléaktig masse som kalles cupula. Når du beveger hodet i en eller annen retning, sakker endolymfen på en måte akterut i forhold til hinnebuegangenes bevegelser, og da skyver endolymfen på cupula og de hårbuntene den inneholder. Bevegelsene i hårbuntene fører til forandringer i hårcellens elektriske tilstand, og det fører i sin tur til at det blir sendt meldinger til hjernen via nerveceller. Det går ikke bare meldinger fra hver av disse hårcellene til hjernen gjennom det vi kaller afferente nerver, men også den andre veien, fra hjernen til hver hårcelle gjennom efferente nerver, for at hårcellen skal få justerende informasjon når det er nødvendig.

De halvsirkelformede buegangene registrerer om du bøyer eller dreier hodet i en eller annen retning, for eksempel om du bøyer det framover eller bakover eller til en av sidene eller dreier det fra venstre til høyre.

Utriculus og sacculus registrerer på sin side rettlinjet akselerasjon, og derfor kan man kalle dem gravitasjonssensorer. De inneholder hårceller i det som kalles makula. Sacculus sender blant annet informasjon til hjernen som gir deg følelsen av at du beveger deg oppover når du står i en heis som går oppover. Utriculus er den føleren som hovedsakelig reagerer når du kjører i en bil og plutselig øker farten. Den sender opplysninger til hjernen som får deg til å føle at du blir skjøvet framover eller bakover. Så kombinerer hjernen disse opplysningene med andre impulser og treffer deretter en avgjørelse, for eksempel om hvordan du skal bevege øyne og lemmer som en reaksjon på den bevegelsen du synes du føler. Det hjelper deg til å bevare orienteringsevnen.

Dette er et fantastisk system som bringer ære til dets Konstruktør, Jehova Gud. Selv vitenskapsmenn kan ikke annet enn å la seg imponere av det. A. J. Hudspeth, som er professor i biologi og fysiologi, skrev i bladet Scientific American: «Ytterligere forskning kan imidlertid bare forsterke følelsen av at denne følsomme og kompliserte lille delen av vårt biologiske system er et underverk.»

Balanseforstyrrelser

I mitt tilfelle ble problemet diagnostisert som otospongiose, eller otosklerose. Det er en tilstand der det benet som balanseorganet ligger i, blir porøst. Vanligvis er dette benet svært hardt og kompakt, ja, til og med hardere enn resten av kroppens benmateriale. Når benet blir porøst, antar man at det produseres et enzym som siver ut i væsken i det indre øre og ødelegger den kjemisk eller rett og slett forgifter den. Det kan gi en merkelig følelse av at en beveger seg når en egentlig står i ro eller ligger stille.

For meg har det ført til at det virker som om fortauet noen ganger bølger seg 20—30 centimeter høyt under føttene mine. Når jeg ligger, føler jeg det som om jeg ligger i bunnen av en robåt som er ute i én meter høye bølger. Det er ikke slik at denne følelsen har kommet og gått som i et anfall av svimmelhet, men den har kommet og er blitt værende dag ut og dag inn i måned etter måned. Jeg slapper av bare når jeg sover.

Årsaker og behandlingsmåter

Årsaken til otosklerose er fremdeles ukjent, selv om arvelighet kan være inne i bildet. Det har ikke vært lett for forskere å studere lidelsen, for det virker som om den er særegen for oss mennesker. Den rammer sjelden, om ikke aldri, dyr. Otosklerose kan forårsake tinnitus (øresus), en følelse av press i hodet, ørhet, ubalanse eller forskjellige former for svimmelhet. Den samme lidelsen kan føre til at stigbøylen i mellomøret gror fast, og det leder til mekanisk hørselstap. Hvis sykdommen når sneglehuset, kan den også forårsake sensorinevrogent hørselstap ved å ødelegge nervefunksjonene.

Det finnes behandlingsmåter for denne tilstanden. I noen tilfeller kan det hjelpe med en operasjon (se Våkn opp! for 8. juli 1988, side 19), mens man i andre tilfeller prøver å stoppe nedbrytningen av benet ved å gi tilskudd av kalsium og fluor. Noen ganger blir det anbefalt at man har et kosthold med lavt sukkerinnhold, ettersom det indre øre har stort behov for blodsukker. Det trenger faktisk tre ganger så mye sukker som en tilsvarende stor del av hjernen trenger for å omsette det i energi. Et friskt øre takler de normale svingningene i tilførselen av blodsukker forholdsvis bra, men når øret er skadet, kan disse svingningene få det til å svimle for deg. Det virker også som om koffein og alkohol er uheldig når det indre øre ikke fungerer som det skal. Selv om det egentlig ikke var den reisen med cruiseskipet som ble nevnt i begynnelsen av artikkelen, som var årsaken til min sykdom, var det sannsynligvis forandringene i temperatur, luftfuktighet og spisevaner som utløste forstyrrelsen.

Det indre øre gjør mer enn bare å høre. Det hjelper deg på en fantastisk og underfull måte til å holde balansen. Den måten det er konstruert på, bør få oss til å grunne på Skaperens verk og øke vår verdsettelse av hans skaperverk. — Innsendt.

[Bilder på side 26]

(Se den trykte publikasjonen)

Det fantastiske balanseorganet

Sett utenfra

DEN ØVRE BUEGANGEN

DET OVALE VINDU

SNEGLEHUSET

DET RUNDE VINDU

DEN NEDRE BUEGANGEN

DEN HORISONTALE BUEGANGEN

Tverrsnitt

TINNINGBENET

DEN HINNETE LABYRINTEN

AMPULLE

SACCULUS

Registrerer loddrett bevegelse

SNEGLEHUSET

Hørselsorganet

MAKULA

UTRICULUS

HØREKAM

Registrerer vannrett bevegelse

Registrerer bøyning eller dreining av hodet