Verdens ensomste fugl
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I BRASIL
HVIS du trodde at flekkuglen og hvithodeørnen er i vanskeligheter, har du nok aldri hørt om brillearaen. Denne brasilianske fuglen gir begrepet «truet art» en helt ny betydning. Men for at du skal få med deg hele historien om verdens ensomste fugl, begynner vi på 1600-tallet.
På den tiden levde den nederlandske nybyggeren George Marc Grav i Brasil, og han var den første som beskrev denne fuglen. Snart hadde lokalbefolkningen begynt å kalle den ararinha azul, liten blåara — et enkelt, men treffende navn. Den har en blå fjærdrakt med et lite innslag av grått. Med en lengde på 55 centimeter, inklusive den 35 centimeter lange halen, er den også den minste av blåaraene i Brasil.
«Senere, i 1819, fikk fuglen sitt offisielle, vitenskapelige navn: Cyanopsitta spixii,» forteller biologen Carlos Yamashita, som er Brasils fremste ekspert på papegøyer. Cyano betyr «blå», og psitta står for «papegøye». Hva med spixii? Den tilføyelsen er en hyllest til den tyske naturforskeren Johann Baptist Spix. Han var den første som studerte denne arten i dens naturlige miljø, noen få småelver kantet med trær i den nordøstlige delen av Brasil.
Nedtellingen begynner
Brillearaene har aldri vært så tallrike at de har formørket himmelen når de har fløyet i flokk. Selv i Spix’ dager var det antagelig ikke flere enn 180 av dem, men siden da har det gått stadig nedover med bestanden. Nybyggerne ødela så mye av de skogområdene der fuglene holdt til, at det på midten av 1970-tallet var færre enn 60 brillearaer igjen. Selv om det var ille nok, hadde nedtellingen bare så vidt begynt.
Det nybyggerne ikke utrettet i løpet av 300 år, klarte fuglefangere å gjennomføre på bare noen få år — de utslettet praktisk talt hele bestanden av brillearaer. I 1984 var bare fire av de 60 fuglene fremdeles i live i det fri, men på det tidspunktet var fugleoppdrettere villige til å betale «den siste i sitt slag»-priser — opptil 50 000 dollar (over 300 000 kroner) for én fugl. Det var derfor ikke så rart at bladet Animal Kingdom i mai 1989 kunngjorde at det var gått et år siden forskerne hadde sett de siste frittflygende brillearaene. Noen få måneder senere ble det meldt at fuglefangere hadde fanget alle de gjenværende fuglene. Bladet Animal Kingdom sørget over at brillearaen hadde fått «det endelige nådestøtet».
En overraskelse og et nytt håp
Men det gikk ikke lang tid etter at biologene hadde avskrevet brillearaen, før folk som bodde i nærheten av fuglens leveområde, sa at de hadde sett en ararinha azul. Flere meldinger om observasjoner fulgte. Kunne det være at det fremdeles fantes en fugl igjen? I 1990 bestemte fem forskere seg for å komme til bunns i saken, og de pakket ned campingutstyr, kikkerter og notisbøker og reiste til brillearaens territorium.
Etter at forskerne hadde finkjemmet området i to måneder uten resultat, så de en dag en flokk grønne papagaios maracanãs, illingeraraer, og da la de merke til noe uvanlig. En av fuglene i flokken stakk seg ut — den var større og hadde blå fjærdrakt. Det var den siste av de ville brillearaene! De holdt øye med den i en uke og fant ut at den hadde hengt seg på illingeraraene for å overvinne ensomheten (brillearaer er selskapelige av natur) og for å finne en make. Nå hadde ikke de grønne fuglene noe imot å ha denne iherdige, blå karen som venn — men å pare seg med ham? Det finnes tross alt en grense for hva som er god takt og tone for en illingerara!
Som avvist beiler forlot derfor brillearaen vennene sine hver kveld ved solnedgang og fløy til det treet der han og den tidligere brillearamaken hans hadde vaglet seg i årevis — fram til 1988, det året da noen fuglefangere stakk av gårde med livsledsagersken hans og solgte henne til et liv i bur. Etter det sov han der alene — en liten, ensom bylt av blå fjær høyt oppe på en naken gren. Med mindre det skjedde et mirakel, var det bare et spørsmål om tid før den siste brillearaen som visste hvordan den kunne overleve i det fri, ville gå samme vei som dronten — hvis da ikke noen fant en make til ham. Dette var imidlertid en idé som slo an, og i 1991 ble Projeto Ararinha-Azul (Prosjekt brilleara) startet. Prosjektets siktemål? Å beskytte den siste gjenværende hannfuglen, finne en make til ham, få dem til å inngå et parforhold og håpe at de vil sørge for at bestanden tar seg opp. Hva har skjedd?
Det har gått framover. Det brasilianske postverket har gjort offentligheten oppmerksom på skjebnen til jordens mest truede fugleart ved å utgi et frimerke til ære for den. En annen positiv utvikling har funnet sted i den lille byen Curaçá, som ligger i nærheten av brillearaens leveområde nord i delstaten Bahia. Biologene har nemlig klart å få byens 8000 innbyggere til å ta parti for den gjenværende fuglen. Fordi de vokter «sin» fugl, som de har gitt navnet Severino, risikerer fuglefangere nå å bli tatt på fersk gjerning. Denne strategien har vist seg å være effektiv. Severino flyr fremdeles fritt omkring. Det neste hinderet er også blitt forsert — å overtale en fugleoppdretter til å skille seg av med en av de seks burfuglene som fremdeles finnes i Brasil. (Se rammen.) En av eierne gikk med på det, og i august 1994 ble en ung hunnfugl, som var blitt fanget som nyutklekt fugleunge, fløyet til Curaçá for å bli satt fri og leve i sitt naturlige miljø igjen.
Å komme i form og å få kontakt
Denne hunnaraen ble plassert i et stort bur midt i hannfuglens leveområde, og der ble hun ført over på et mer naturlig kosthold. For at hun skulle komme i form til et liv i det fri, vente fuglepasserne henne av med å spise solsikkefrø — den føden hun var vant til å få i fangenskap — og gav henne konglefrø og de lokale viltvoksende fruktene. Magen hennes klarte overgangen fint.
Daglig mosjon var et annet innslag i opplæringsprogrammet — og det med god grunn. Å tro at en fugl som har vokst opp i et bur, plutselig skal klare å holde følge med en make som liker å fly 50 kilometer om dagen, er som å be en stuegris løpe maraton. For at hunnfuglen skulle få bygd opp musklene, oppmuntret derfor biologene henne til å fly så mye som mulig rundt i buret.
Det tok ikke lang tid før Severino oppdaget buret. Etter at han hadde fått øye på hunnen, utstøtte han et skingrende skrik, kalte på henne og kom innenfor en radius av 30 meter fra buret. Marcos Da-Ré, en av de biologene som deltar i prosjektet, forteller at hunnen svarte og «viste stor begeistring» da hun så den besøkende hannen. Hennes begeistring «fylte oss med håp,» sier han.
Lærer og far . . .
Til slutt kom den store dagen: Døren til buret ble åpnet. Etter at hunnen hadde nølt en halvtimes tid, fløy hun ut og landet i et tre omkring 300 meter fra buret. Men hvor var Severino? Han befant seg 30 kilometer unna, der han fulgte etter illingeraraene igjen. Hvorfor hadde han dratt sin vei? Vel, etter at han hadde ventet i flere måneder, var den tilkommende maken hans fremdeles bak lås og slå da paringstiden begynte. Han må ha tenkt at «en maracanã i frihet er bedre enn en ararinha i bur,» sier biologen Da-Ré for spøk. Denne gangen ble Severino belønnet for sin iherdighet. En illingerarahunn gav etter og godtok ham som make.
Når paringstiden er over, håper imidlertid biologene at Severino skal bryte parforholdet, vende tilbake til sitt eget leveområde, oppdage den nå frie brillearahunnen og inngå et parforhold med henne. Deretter venter de at han skal påta seg en dobbeltrolle — som lærer og far. Siden han er den eneste brillearaen i hele verden som vet hvordan man kan overleve i det fri, må han lære maken sin hvordan hun skal finne føde og søke ly og holde seg i live i et av Brasils mest ugjestmilde strøk.
. . . og historieskaper
Når den neste paringstiden begynner, vil de biologene som er knyttet til brillearaprosjektet, ha et inderlig ønske om at Severino skal la være å følge etter illingeraraene og heller konsentrere seg om å finne et hult tre som kan tjene som reirplass for ham og maken hans. Hvis alt går bra, vil brillearahunnen legge to små egg, og noen måneder senere vil Severino undervise en gruppe på tre i overlevelsesteknikk. Vil man noen gang komme så langt?
«Det tar tid før vi vet svaret,» sier biologen Yamashita, «men dette prosjektet kan være det eneste midlet til å forhindre at den ville brillearaen skal bli føyd til listen over utryddede fuglearter.» Nå er det opp til Severino å gripe muligheten og skrive et nytt kapittel i sin arts historie. Hvis foreningen av ham og hunnen lykkes, vil naturelskere — og illingeraraer — trekke et lettelsens sukk.
[Ramme på side 24]
Fugler i bur
Man regner med at det finnes 30 brillearaer i fangenskap. Flere enn et dusin av disse brasilianske fuglene er blitt alt opp av en fugleoppdretter på Filippinene, og de lever fremdeles i dette asiatiske landet. De resterende burfuglene lever i Brasil, Spania og Sveits. Alle disse fuglene mangler imidlertid en ferdighet som bare Severino har — kunnskapen om hvordan man kan overleve i det fri.
[Bilde på side 25]
Bevart — i det minste på et frimerke
[Rettigheter]
Empresa Brasileira de Correios e Telégrafos