Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • g96 22.4. s. 4–7
  • Hvem kan bringe varig fred?

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • Hvem kan bringe varig fred?
  • Våkn opp! – 1996
  • Underoverskrifter
  • Lignende stoff
  • Nedskjæringer innen forsvaret
  • Den internasjonale våpenhandelen
  • Den kjernefysiske trusselen består
  • Nedrustning og fred
  • Flere etniske stridigheter
  • Problemer som tårner seg opp
  • Atomkrig — hvem utgjør en trussel?
    Våkn opp! – 2004
  • Atomkrig — fortsatt en trussel?
    Våkn opp! – 2004
  • Atomtrusselen — slett ikke over
    Våkn opp! – 1999
  • Hva sier Bibelen om atomkrig?
    Flere emner
Se mer
Våkn opp! – 1996
g96 22.4. s. 4–7

Hvem kan bringe varig fred?

«De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.»

DISSE ordene er hentet fra Jesaja, kapittel 2, vers 4, og de ble sitert i Human Development Report 1994, som er utgitt av FNs utviklingsprogram (UNDP). Rapporten tilføyde: «Det virket som om tiden for oppfyllelsen av denne profetien var inne da den kalde krigen sluttet [i 1990]. Men foreløpig har det vist seg å være et flyktig håp.»

Nedskjæringer innen forsvaret

Én faktor som svekker håpet om fred, er det at forandringen i det internasjonale politiske klima ikke er blitt etterfulgt av store nedskjæringer i forsvarsbudsjettene. Det er riktignok blitt foretatt enkelte reduksjoner. Ifølge tall fra De forente nasjoner minket verdens totale forsvarsutgifter fra et høydepunkt på 995 milliarder dollar (omkring 6,4 billioner kroner) i 1987 til 815 milliarder dollar (omkring 5,3 billioner kroner) i 1992. Men 815 milliarder dollar er også et enormt beløp. Det tilsvarer omtrent den samlede inntekten til halvparten av jordens befolkning.

En annen faktor som hindrer nedrustning, er det syn at militært forsvar gir en viss trygghet. Selv om den kalde krigen er over, er det mange i industrilandene som mener at man fortsatt bør bruke store beløp på å trygge den nasjonale sikkerhet. Da James Woolsey var direktør for CIA, sa han til den amerikanske kongressen i februar 1993: «Vi har drept en stor drage [Sovjetunionen], men lever nå i en jungel fylt av en forvirrende mengde giftslanger.»

Utviklingslandene rettferdiggjør også sine høye forsvarsutgifter ved å hevde at de må beskytte seg mot angrep fra land de oppfatter som mulige drager og giftslanger. Men UNDP sa at i virkeligheten «har utviklingslandene utkjempet få internasjonale kriger, mens mange av dem har brukt de væpnede styrker til å undertrykke sin egen befolkning». Rapporten fra UNDP sa faktisk: «I utviklingslandene er det 33 ganger større sjanse for å dø av sosial vanskjøtsel (feilernæring og sykdommer det er mulig å forebygge) enn for å dø i en krig som skyldes utenlandsk aggresjon. Likevel finnes det gjennomsnittlig omkring 20 soldater for hver lege i disse landene. Det er uansett større sannsynlighet for at soldatene bidrar til å redusere den personlige sikkerhet enn til å øke den.»

Den internasjonale våpenhandelen

Under den kalde krigen solgte de to supermaktene våpen til sine allierte for å styrke alliansen, få lov til å opprette militærbaser og bevare makten. I mange land vokste hæren seg stor og sterk. For tiden er det for eksempel 33 land som har over 1000 tanks hver.

Nå da den kalde krigen er over, er det færre politiske og strategiske grunner til å selge våpen, men de økonomiske beveggrunnene er like sterke. Det er store penger i dette. Etter hvert som et lands eget behov for våpen minker, prøver derfor våpenprodusentene å overbevise myndighetene om at det å selge våpen til utlandet vil bidra til å bevare arbeidsplasser og holde økonomien sunn.

Bladet World Watch sier: «Samtidig som supermaktene trekker tilbake sine store kjernefysiske raketter, prøver de paradoksalt nok å få solgt flere konvensjonelle bomber og kanoner til omtrent hvem som helst som vil kjøpe.» Hvor store tall er det snakk om? Ifølge Det internasjonale fredsforskningsinstitutt i Stockholm var verdien av de konvensjonelle våpen som ble solgt på det internasjonale marked i årene fra 1988 til 1992, hele 151 milliarder dollar (over 980 milliarder kroner). USA var den største leverandøren, fulgt av landene i det tidligere Sovjetunionen.

Den kjernefysiske trusselen består

Hva med den kjernefysiske trusselen? I 1987 undertegnet USA og Sovjetunionen INF-avtalen om å fjerne de kjernefysiske mellomdistanserakettene, og i 1991 undertegnet de to supermaktene START I-avtalen om reduksjon av langtrekkende atomvåpen. I 1993 undertegnet USA og Russland START II-avtalen om nye reduksjoner.

START-avtalene forbød landbaserte raketter med mer enn ett stridshode og slo fast at nesten tre fjerdedeler av alle langtrekkende atomstridshoder skulle desarmeres innen år 2003. Men selv om trusselen om en kjernefysisk tredje verdenskrig er blitt mindre, finnes det fortsatt store arsenaler av kjernefysiske våpen — mer enn nok til å tilintetgjøre alt liv på jorden flere ganger.

Demonteringen av disse våpnene øker muligheten for tyverier. Russland holder for eksempel på med å demontere og lagre omkring 2000 stridshoder i året. For å gjøre det må de blant annet ta ut de knyttnevestore kulene av plutonium som kalles sprenglegemer. Det krever store utgifter og tilgang til avansert teknologi å konstruere et sprenglegeme, som er den viktigste komponenten i en atombombe. Siden sprenglegemet vanligvis er dekket av et lag av stål som hindrer radioaktiviteten i å trenge ut, er det faktisk mulig for en tyv å dra av gårde med et i lommen. En terrorist som får tak i et sprenglegeme som er klart til bruk, kan forsyne det med en detoneringsmekanisme og dermed gjenskape en utrolig kraftig bombe.

Noe annet som bekymrer folk, er faren for at stadig flere land skal få tilgang til kjernefysiske våpen. Det er fem offisielle atommakter — Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA — og man regner med at flere andre land også har muligheten til å utvikle kjernefysiske våpen forholdsvis raskt.

Etter hvert som stadig flere land får atomvåpen, øker muligheten for at noen vil bruke dem. Det er ikke uten grunn at folk virkelig er redde for disse fryktelige våpnene. Boken The Transformation of War sier: «De er så uhyre kraftige at de får konvensjonelle våpen til å virke som en dårlig spøk.»

Nedrustning og fred

Men sett at nasjonene virkelig kvittet seg med sine avanserte ødeleggelsesvåpen? Ville det garantere at vi fikk en fredelig verden? Nei, slett ikke! Militærhistorikeren John Keegan sier: «Siden 9. august 1945 har ikke atomvåpnene drept et eneste menneske. De 50 millioner som har dødd i krig siden den gang, er stort sett blitt drept med billige, masseproduserte våpen og småkalibret ammunisjon som ikke koster stort mer enn de transistorradioene og tørrbatteriene som har oversvømt verden i den samme perioden.»

Et relativt nytt eksempel på bruken av lavteknologiske våpen er nedslaktingen i Rwanda, et land som The World Book Encyclopedia (1994) omtaler slik: «De fleste innbyggerne er katolikker. . . . Den katolske kirke og andre kristne kirkesamfunn driver de fleste barne- og ungdomsskolene og videregående skolene.» Likevel ble inntil en halv million mennesker i Rwanda drept av folk bevæpnet med macheter. Det er tydelig at det trengs mer enn bare det å redusere antall konvensjonelle og kjernefysiske våpen for å skape verdensfred. Det trengs også noe mer enn den lære verdens religioner holder fram.

Flere etniske stridigheter

FNs høykommissær for flyktninger, Sadako Ogata, sa nylig: «Rett etter at den kalde krigen var over, trodde vi at vi kunne løse alle problemer. Vi skjønte ikke at den kalde krigen hadde en annen side — nemlig det at supermaktene sørget for å holde ro og orden i sine respektive interessesfærer. . . . Etter at den kalde krigen er over, opplever vi derfor nå en eksplosjonsartet økning i de mer tradisjonelle, sovende etniske konfliktene, som kan minne om de konfliktene vi opplevde før den første verdenskrig.»

Arthur Schlesinger, som er historiker og skribent og har vunnet en Pulitzerpris, trekker fram et lignende poeng: «Én form for hat avløser en annen. Da jerngrepet av ideologisk undertrykkelse løsnet i Øst-Europa og i det tidligere Sovjetunionen, ble det gitt fritt utløp for oppsamlede etniske, nasjonalistiske, religiøse og lingvistiske motsetninger som er dypt rotfestet i historien og i hukommelsen. . . . Hvis det 20. århundre har vært et århundre for ideologiske kriger, begynner det 21. århundre som et århundre for etniske kriger.»

Ifølge FN var det 82 væpnede konflikter fra 1989 til 1992, og de fleste av dem ble utkjempet i utviklingsland. I 1993 var det 42 land som opplevde større konflikter, og ytterligere 37 land som var plaget av politisk vold. I mellomtiden hadde FN — som hadde et svært anstrengt budsjett — sin fulle hyre bare med å skape fred i 17 områder hvor det pågikk fredsbevarende operasjoner, men organisasjonen oppnådde ikke særlig gode resultater. Det er tydelig at menneskeheten må rette sin oppmerksomhet mot noe annet for å få en fredelig verden.

Problemer som tårner seg opp

I stedet for å se optimistisk på framtiden er det stadig flere som har bange anelser. Bladet The Atlantic Monthly for februar 1994 oppsummerte hva de neste tiårene vil bringe: «Nasjonene vil bryte sammen under den tidevannsbølgen av flyktninger som rømmer fra miljøkatastrofer og sosiale tragedier. . . . Det blir utkjempet kriger om knappe ressurser, særlig vann, og det følger også kriger i kjølvannet av all kriminaliteten, etter hvert som væpnede bander av statsløse plyndrere kommer i kamp med elitens private sikkerhetsstyrker.»

Betyr dette at det ikke er mulig å oppnå varig fred? Nei, slett ikke! Den neste artikkelen viser hvorfor vi kan se framtiden tillitsfullt i møte.

[Ramme på side 5]

Har religionen fremmet fred?

Når nasjonene går i krig, forlater verdens religioner enhver lære om fred og brorskap. I forbindelse med situasjonen under den første verdenskrig sa den britiske brigadegeneralen Frank P. Crozier: «De kristne kirkesamfunn er de ypperste midler vi har til å få i stand blodsutgytelser, og dem har vi benyttet oss flittig av.»

Religionens rolle i krig har vært den samme til alle tider. Den katolske historikeren E. I. Watkin erkjente: «Hvor smertelig det enn må være å innrømme det, kan vi ikke benekte eller ignorere det historiske faktum at biskopene konsekvent har støttet alle de kriger deres lands regjering har ført. Å benekte eller ignorere dette ville være uærlig undervisning og falsk lojalitet.» En lederartikkel i avisen The Sun, som utgis i Vancouver i Canada, sa: «Det er en svakhet ved kanskje alle religionssamfunn at kirken følger flagget. . . . Hvilken krig er noen gang blitt utkjempet uten at det er blitt påstått at Gud har stått på begge sider?»

Det er tydelig at verdens religioner ikke har fremmet fred, men kriger og nedslaktinger — noe som ble grundig understreket ved massakrene i Rwanda.

[Ramme på side 6]

Krigens tomhet

I boken I Found No Peace, som ble utgitt i 1936, skrev utenrikskorrespondenten Webb Miller: «Underlig nok ble jeg ikke fullt ut klar over [den første verdenskrigs] katastrofale redsler og dens overveldende motbydelighet og tomhet før nøyaktig åtte år etter at krigen var over.» Ved denne anledningen gjenså han slagmarken i Verdun, hvor, ifølge ham selv, 1 050 000 soldater hadde mistet livet.

«Under krigen var jeg og millioner av andre blitt ført bak lyset,» skrev Miller. «Verdenskrigen hadde bare lykkes i å skape grobunn for nye kriger. Åtte og en halv million menn hadde dødd forgjeves. Titalls millioner mennesker hadde gjennomgått ubeskrivelige lidelser, og flere hundre millioner ble hjemsøkt av sorg og savn og førte en ulykkelig tilværelse. Og alt dette hadde funnet sted mens folk levde i en enorm villfarelse.»

Tre år etter at denne boken ble utgitt, begynte den annen verdenskrig. Avisen The Washington Post skrev: «Krigene nå i det 20. århundre har vært ’totale kriger’ mot både stridende og sivile. . . . Barbarenes kriger i tidligere århundrer var bakgårdskamper i sammenligning.» En autoritet anslår at 197 millioner mennesker har mistet livet i kriger og indre opprør siden 1914.

Menneskenes kriger og opprør har imidlertid ikke brakt fred eller lykke. Som The Washington Post sa: «Ingen politiske eller økonomiske systemer har hittil i vårt århundre stagget eller tilfredsstilt de rastløse millionene.»

[Bilde på side 7]

Denne moren er én av flere hundre tusen som ble drept i Rwanda — mange av dem av folk fra sitt eget religionssamfunn

[Rettigheter]

Albert Facelly/Sipa Press

    Norske publikasjoner (1950-2025)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2025 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del