Hvordan du kan mestre panikkangst

Robert satt i fred og ro på kontoret sitt. Plutselig fikk han sterk hjertebank. Han rettet seg straks opp i stolen mens svetten piplet på pannen. Han var sikker på at han opplevde et hjerteattakk! Han grep telefonen. «Det skjer noe forferdelig med meg,» gispet han. «Det føles som jeg holder på å svime av!»

DETTE var Roberts første erfaring med et panikkanfall. Dessverre var det ikke hans siste. Senere ble han overmannet av den samme følelsen på en restaurant og i et butikksenter. Panikken dukket til og med opp mens han var på besøk hos venner. Før det var gått lang tid, var det bare hjemme han følte seg trygg. Gradvis ble han deprimert. «Jeg tenkte til og med på å begå selvmord,» innrømmer han.

Seks måneder senere kom Robert over en avisartikkel som handlet om panikkangst og agorafobi. Opplysningene der reddet livet hans.

Hvorfor panikk?

Panikk er kroppens normale reaksjon på fare. Tenk deg at du går langs en vei og plutselig får se en bil som kommer rett mot deg i rasende fart. Øyeblikkelige fysiske og kjemiske forandringer i kroppen setter deg i stand til å springe raskt unna og komme i sikkerhet.

Men tenk deg så at du får den samme panikkfølelsen uten noen påviselig grunn. Dr. R. Reid Wilson sier: «Panikkanfall inntreffer når panikk lurer hjernen til å tro at det er overhengende fare på ferde. Du kan for eksempel stå mellom hyllene i en dagligvarebutikk uten å sjenere noen. Klikk. Der går alarmsignalet. ’Rød lampe! Mobiliser alle systemer!’»

Bare de som har opplevd slike anfall, kan fullt ut forstå hvor intense de er. Bladet American Health beskriver dette fenomenet som «en adrenalinstorm som raser gjennom kroppen i fem minutter eller en time eller en dag og så blir borte like raskt og mystisk som den kom. Etterpå er man slapp og utmattet og redd for når neste anfall vil komme».

Årsakene til panikk

De første panikkanfallene kommer vanligvis tidlig i voksen alder, og det er flere kvinner enn menn som rammes. Hva er det som ligger bak slike anfall? Det finnes ikke noe klart svar. Noen sier at ofrene er biologisk disponert på grunn av en defekt i hjernens limbiske system. Mange mener at denne tilstanden skyldes arv, mens andre hevder at hjernens kjemi blir endret av stressframkallende faktorer.

I noen tilfeller blir anfallene forårsaket av minner om traumatiske opplevelser, for eksempel krig, voldtekt eller seksuelt misbruk i barndommen. Én undersøkelse viste at det prosentvise antall personer med panikkangst var 13 ganger høyere blant incestofre enn ellers i befolkningen. Så selv om panikkangst og andre syndromer er store nok problemer i seg selv, kan de også være det forfatteren E. Sue Blume kaller «eiker i et hjul der incest utgjør navet».

Det er selvfølgelig ikke alle tilfeller av panikkangst som blir framkalt av et trauma. Men når så er tilfellet, kommer dr. Wayne Kritsberg med følgende advarsel: «Å behandle de sekundære følgene av misbruket — i stedet for å helbrede det opprinnelige traumaet — vil ikke gi noen varig løsning på problemet. Det ville være det samme som å bruke hostesaft for å kurere et tilfelle av lungebetennelse.»

Kan panikkangst kureres?

Det er mulig å få panikkanfallene under kontroll. Mange som er ute av stand til å forlate huset fordi de er redd for å få panikk, har hatt nytte av å gjennomgå eksponeringsbehandling. Under denne behandlingen eksponeres pasienten for den situasjonen han frykter, og han får hjelp til å holde ut helt til panikken avtar. Personer med hjerteproblemer, astma, magesår, tykktarmsbetennelse eller lignende sykdommer bør konsultere en lege før de gir seg i kast med en slik behandling.

Det går an å lære seg bestemte teknikker som bidrar til å dempe angst som er i ferd med å utvikle seg.a Noen slike er beskrevet i rammen «Avslapningsteknikker». Men ikke vent til panikken bryter ut. Det er best å anvende disse teknikkene mens spenningsnivået er lavt. Når de brukes riktig, kan de minske og til og med hindre framtidige anfall.

Panikk finner næring i perfeksjonisme og lav selvaktelse. «Når jeg fikk angstanfall, var det herr Negativ som styrte livet mitt,» sier en som har hatt denne plagen. «Jeg sa til meg selv at fordi jeg følte angst, var jeg mindre verd enn andre, og derfor kunne ingen være glad i meg.» Ved å forandre på slike holdninger kan man redusere bekymringer som fører til panikk.b

Det er til stort gagn å betro seg til en nær venn. Ved å snakke ut om bekymringene kan en som lider av angst, få hjelp til å skjelne mellom problemer som må utholdes, og problemer som kan løses. Verdien av bønn må ikke overses. Salme 55: 23 sier: «Kast på Herren det som tynger deg, han vil sørge for deg! Han vil aldri i evighet la den rettferdige vakle.»

Panikk skyldes som regel ikke et enkelt, fjellignende problem, men heller en opphoping av små, tilsynelatende ubetydelige bekymringer. Det kan sammenlignes med en sikring som ryker hvis for mange elektriske apparater belaster samme kurs. En løsning kan være å skrive ned hvert enkelt problem på et kartotekkort og ordne dem etter vanskelighetsgrad. Arbeid med ett problem om gangen. På den måten vil vanskelighetene forandre seg fra å være noe du frykter og unngår, til å bli noe du kan se i øynene og løse.

Noen blir bedre av å ta foreskrevne beroligende eller antidepressive midler. Men det er på sin plass å komme med en advarsel. «Jeg tror ikke at medikamenter alene er løsningen,» sier rådgiveren Melvin Green. «De bør brukes som et supplement mens man søker løsningen. . . . Medisiner kan hjelpe en person til å fungere bedre, slik at han får mulighet til å søke annen hjelp for å gripe an årsakene til agorafobi og arbeide mot å bli frisk.»

Et åndelig problem?

«Jeg trodde at kristne egentlig ikke burde få angstanfall, siden Jesus sa at vi aldri skulle være bekymret,» forteller Brenda. «Jeg trakk den slutning at jeg umulig kunne ha stor nok tillit til Gud.» Jesu ord i Matteus 6: 34 står imidlertid i en sammenheng som viser at han ikke siktet til panikkangst. I stedet framhevet han faren ved å være mer opptatt av materielle behov enn av åndelige behov.

Det er ingen tvil om at også de som setter åndelige interesser på førsteplassen, kan bli rammet av denne lidelsen. Det viser følgende beretning om en kvinne i Finland.

«Samarbeidspartneren min og jeg, som begge er Jehovas vitner, var opptatt i forkynnelsen fra dør til dør. Plutselig følte jeg meg svimmel. Jeg kunne ikke tenke klart. Alt føltes uvirkelig, og jeg var redd for at jeg skulle miste balansen. Ved neste dør mistet jeg fullstendig grepet på samtalen.

Dette skremmende opptrinnet fant sted i 1970. Det utgjorde det første av en rekke merkelige anfall som skulle komme til å plage meg de neste 20 årene. Gjentatte ganger befant jeg meg i en tåkeverden, ute av stand til å tenke klart. Jeg var svimmel, og hjertet hamret. Jeg snublet i ordene eller glemte helt hva jeg skulle si.

Jeg var en ung, energisk og lykkelig heltidstjener blant Jehovas vitner. Som jeg elsket å hjelpe andre til å forstå Bibelen! Men disse anfallene var en konstant plage for meg. Jeg stilte meg spørsmålet: ’Hva er i veien med meg?’ En nevrolog stilte diagnosen temporallappsepilepsi. De neste ti årene tok jeg de medikamentene han foreskrev. Men merkelig nok hadde de liten virkning. Jeg begynte å akseptere min tilstand som noe jeg rett og slett måtte leve med.

Etter en tid innså jeg at jeg ikke hadde epilepsi, og at de foreskrevne medikamentene ikke var til noen hjelp. Selv det å spasere til velkjente steder ble en uoverkommelig utfordring. Jeg var redd for at jeg skulle møte noen underveis. Det krevde all min styrke å overvære kristne møter. Jeg satt ofte og svettet og var svimmel og presset hendene mot tinningene. Hjertet hamret, og jeg var tom i hodet. Noen ganger føltes det som hele kroppen stod i spenn og ble herjet av kramper. Én gang var jeg sikker på at jeg kom til å dø.

Tjenesten bidrog til å holde meg oppe, skjønt det nærmest var et mirakel at jeg i det hele tatt klarte å ta del i den. Å lede et bibelstudium var til tider så vanskelig at samarbeidspartneren min måtte ta over. Forkynnelsen er virkelig et fellesanliggende, og til sjuende og sist er det Gud som gir vekst. (1. Korinter 3: 6, 7) Sauelignende mennesker hører budskapet og reagerer positivt selv om læreren har sine begrensninger.

En dag i mars 1991 viste mannen min meg en brosjyre som handlet om panikkangst. De symptomene den beskrev, var akkurat de samme som de jeg hadde! Jeg leste mer om emnet, overvar forelesninger og fikk time hos en spesialist. Etter 20 år ble det endelig fastslått hva problemet mitt bestod i. Fra da av begynte jeg å bli bedre.

De fleste av dem som har panikkangst, blir bedre når de får den rette behandling. Medfølende venner kan være en god støtte. I stedet for å gi en allerede nedtrykt sjel skyldfølelse vil en forståelsesfull venn innse at den som har panikkangst, ikke er usosial med hensikt. — Jevnfør 1. Tessaloniker 5: 14.

Når jeg ser tilbake på de siste 20 årene, er jeg takknemlig for at jeg hele denne tiden har klart å fortsette i heltidstjenesten. Det har vært en velsignelse vel verdt alle anstrengelser. Samtidig er jeg klar over at noen i likhet med Epafroditus må gi slipp på tjenesteprivilegier på grunn av dårlig helse. Det betyr ikke at de skuffer Jehova, for han venter ikke mer av sine tjenere enn de med rimelighet er i stand til å yte.

Mine erfaringer med denne lidelsen har lært meg at jeg ikke må ta meg selv for høytidelig. De har også hjulpet meg til å vise medfølelse med andre som har sine begrensninger. Men framfor alt har de hjulpet meg til å stå i et nært forhold til Jehova. Under alle mine prøvelser har jeg om og om igjen sett at han virkelig er en kilde til styrke og trøst.»

[Fotnoter]

[Ramme på side 22]

Avslapningsteknikker

Rolig pust. Panikkanfall ledsages ofte av hyperventilasjon. For å klare å puste roligere kan du gjøre denne øvelsen: Legg deg på magen. Tell til seks mens du puster inn; tell til seks mens du puster ut. Prøv så å puste på samme rolige måte mens du sitter. Prøv til slutt å gjøre det mens du står. Pust dypt helt nede fra mellomgulvet, og øv deg på dette hver dag inntil det blir naturlig. Noen synes det hjelper å tenke på et vakkert landskap mens de utfører øvelsen.

Beroligende tanker. «Hva om jeg kollapser?» «Hva om det ikke er noen der som kan hjelpe meg?» «Hva om hjertet mitt stopper?» Katastrofetanker gir næring til panikk. Siden disse tankene vanligvis dreier seg om framtidige katastrofer eller tidligere anfall, bør du prøve å konsentrere deg om den nåværende situasjonen. «Å fokusere på nuet virker umiddelbart beroligende,» sier legen Alan Goldstein. Noen mener at det kan være til hjelp å gå med en strikk rundt håndleddet. Når det dukker opp katastrofetanker, kan du nappe i strikken og si til deg selv: «Stopp!» Avbryt angsten før den rekker å vokse til panikk.

Rolig reaksjon. Hvis du blir rammet av panikk, bør du ikke kjempe imot. Panikken er bare en følelse, og følelser behøver ikke å skade deg. Forestill deg at du er ute på havet og betrakter bølgene. De stiger, når en topp og svinner så bort. Panikken har et lignende forløp. I stedet for å kjempe imot bølgen bør du ri på den. Panikken vil forsvinne igjen. Når den er borte, bør du ikke overreagere eller gruble for mye. Anfallet er over, lik et nys eller en hodepine.

Panikken er som en bølle. Hvis du provoserer ham, farer han løs på deg; hvis du ikke provoserer ham, kan det være at han går sin vei. Dr. R. Reid Wilson sier at slike avslapningsteknikker «ikke er utformet med tanke på at du bedre skal kunne ’bekjempe’ eller ’jage bort’ panikken i øyeblikket. Betrakt dem i stedet som måter å fordrive tiden på mens panikken prøver å yppe strid med deg».

[Ramme på side 23]

Agorafobi — en frykt for frykt

Mange som lider av panikkangst, utvikler agorafobi. Selv om denne fobien er blitt definert som en frykt for offentlige steder, kan den mer nøyaktig omtales som en frykt for frykt. Agorafobikere frykter panikken så sterkt at de unngår alle de stedene hvor de tidligere har fått anfall. Snart er det bare ett «trygt» sted igjen — vanligvis hjemmet.

«Tenk deg at du går ut av huset ditt,» sier forfatteren Melvin Green. «Plutselig dukker det en kjempestor mann opp av løse luften. Han har en baseballkølle i hånden, og helt uten grunn slår han deg i hodet med den. Du vakler inn i huset igjen, fullstendig lamslått over det som nettopp har skjedd. Når du føler deg bedre, kikker du ut av døren, og alt virker normalt. Du begynner å gå nedover hagegangen igjen. Plutselig er han der, og på nytt slår han deg. Du vender tilbake til huset, der du er trygg. Du ser ut av bakdøren . . . Han er der. Du ser ut gjennom vinduene . . . Han er der. Du vet at hvis du forlater hjemmets trygghet, får du flere slag. Spørsmålet er: Går du ut?»

Mange agorafobikere vil si at denne illustrasjonen er en god beskrivelse av hvordan de føler det. De oppfatter sin situasjon som håpløs. Men legen Alan Goldstein kommer med følgende forsikring: «Du er ikke unik, du er ikke alene. . . . Du kan hjelpe deg selv.»