Han begynte å prioritere annerledes

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I STORBRITANNIA

Plutselig ble luften fylt av klangfull sang. De krystallklare melodiene strømmet fram, tilsynelatende uten stans. Jeg stod som fjetret. «Det er en nattergal!» hvisket Jeremy. Vi smøg oss framover rundt krattet og så oss godt omkring for å få øye på kilden til denne liflige lyden. Og så fikk vi se den, den sky, uanselige, lysebrune fuglen dypt inne i buskaset. «Det var fint at vi fikk se den,» sa Jeremy da vi omsider gikk derfra. «Det er ikke så mange som får oppleve det.»

JEG hadde kommet for å være en dag sammen med Jeremy, oppsynsmannen for det 800 hektar store naturreservatet Minsmere, som blir drevet av fuglevernorganisasjonen Royal Society for the Protection of Birds (RSPB). Reservatet ligger på et av Englands østligste punkter, og under den annen verdenskrig ble denne delen av nordsjøkysten satt under vann for å hindre en mulig tysk invasjon. Det førte til at det ble en frodig sivvegetasjon, og våtmarksfugler begynte å kolonisere de oversvømte beitemarkene. Spenningen var stor i 1947, da fire avosettpar hekket her. Den arten hadde ikke formert seg i Storbritannia på over hundre år.

RSPB overtok området etter kort tid, og nå er det et fredet område av internasjonal betydning. Det er ikke bare sivvegetasjonen fuglene holder til i. Habitatene omfatter også laguner med brakkvann og ferskvann, samt grus, sanddyner, myrer, enger, lyngheier og både løvskog og barskog. Man har registrert over 330 fuglearter i reservatet, og cirka 100 av dem hekker her. Den viktigste forklaringen på det store mangfoldet i fuglelivet er at det går trekkveier langs østkysten, men det at reservatet er blitt drevet på en dyktig måte, har også spilt inn.

«Jeg kom hit i 1975 fordi Minsmere bød på en uvanlig utfordring,» fortalte Jeremy. «Fra 1966 ble for øvrig avosetten RSPBs symbol og etter hvert organisasjonens logo. Mange betrakter nå Minsmere som flaggskipet blant RSPBs reservater. Hvert år kommer det bortimot 80 000 besøkende hit.»

Den første utfordringen

«Interessen ble vakt da jeg gikk på skolen,» fortsatte Jeremy mens vi spaserte videre. «Der studerte jeg fugletrekk og lærte å ringmerke fugler. I slutten av 60-årene ringmerket jeg mellom 12 000 og 20 000 fugler i året som hobby. Så bad Chris Mead i den britiske ornitologiske forening meg med på en ekspedisjon til Spania for å ringmerke trekkfugler som krysset Sahara. Det nettet som brukes, er mellom 6 og 18 meter langt og er svart og tynntrådet. Det spennes løst opp og blir omhyggelig plassert med trær som bakgrunn for at fuglene ikke skal se det. Fuglene blir ikke skadet, og når de blir tatt ut av nettet, blir det festet en liten identifikasjonsring rundt det ene benet. Ringen er som regel laget av monellmetall.a Det er en kunst å slippe fuglene løs igjen også. En ringmerker kaster aldri fuglene opp i luften, slik som man noen ganger kan se på TV. Han bare lar dem fly sin vei når de får lyst. Tårnseilere, for eksempel, pleier å holde seg fast i ringmerkerens ullklær og flyr først av gårde når de er klare.

Det var en fascinerende opplevelse som jeg måtte ta seks ukers ferie for å få være med på — og det kostet meg jobben! Men jeg bestemte meg for å gå inn for det arbeidet som lå mitt hjerte nærmest — naturvern, særlig vern av fugler. Jeg ble overbegeistret da RSPB i 1967 spurte om jeg ville arbeide for dem.»

Verdien av fuglenes sanger og låter

Hvordan kan du identifisere en fugl? Noen ganger ved hjelp av utseendet, men det er sikrere å gå etter sangen eller låten. Jeremys evner i så måte er legendariske. Naturforskeren David Tomlinson skrev med beundring at Jeremy «ikke bare identifiserer fugler ut fra sangen deres, men jeg skal vedde på at han kan skille dem fra hverandre ut fra den måten de trekker pusten på mellom tonene!»

«Fuglene snakker sammen,» forklarte Jeremy. «Hver låt har forskjellig betydning. Når det for eksempel er et rovdyr i nærheten, har både avosettene, vipene, måkene og rødstilkene sine egne, spesielle varselrop, men hvert rop betyr det samme: ’Det er en rev i nærheten!’ Jeg kan våkne etter en dyp søvn og vite med én gang hvor reven befinner seg, ut fra den fuglearten som låten kommer fra. Men ikke glem at reven også har utmerket hørsel. Vi lurte på hvorfor ternene hadde problemer med hekkingen et år, og oppdaget at en rev lyttet til ungenes lyder innenfor eggeskallene like før klekkingen. Så snart reven hadde funnet dem, spiste han dem!»

Kunsten å kikke på fugler

En dyktig fuglekikker i Storbritannia kan registrere opptil 220 forskjellige arter på et år. Ivrige fuglekikkere som konkurrerer om å få rapportert flest observasjoner av sjeldne fugler, kan identifisere opptil 320. Når de får høre om en ny fugleobservasjon, reiser de gjerne fra den ene kanten av landet til den andre for å se selv. Jeremy har nøyd seg med noen korte turer. «Jeg har ikke brydd meg med å kjøre mer enn et par mil for å se en sjelden art,» sa han. «Det er faktisk bare tre stykker jeg har dratt for å se: en nøttekråke, en rustsnipe og en stortrappe, og i alle tilfellene var det mindre enn to mil å kjøre. Selv om jeg kjenner 500 arter ganske godt, er jeg klar over at det bare er en liten brøkdel. Det finnes jo rundt 9000 fuglearter i verden!»

Mens vi så utover marsklandet i kikkert, sa Jeremy nokså tankefullt: «Jeg kunne ikke ha ønsket meg et lykkeligere og rikere liv, særlig ikke når jeg tenker på de 16 årene i Minsmere.» Jeg så på ham og tenkte på den artikkelen som nettopp hadde stått i London-avisen The Times. Der stod det: «Minsmere var kronen på hans [Jeremys] verk, hans livsverk.» Jeremy skulle forlate Minsmere. Hvorfor?

Åndelig vekst

Tidligere på dagen hadde vi vært vitne til avosettens spesielle paringsseremoni. «Det at dette er så vakkert, kan ikke tilskrives et slags naturlig utvalg i en utviklingsprosess,» hadde Jeremy påpekt. «Men jeg kan huske at jeg for noen år siden ble spurt om jeg trodde på Gud, og at jeg svarte: ’Jeg aner ikke — og jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut av det!’ Så da jeg ble oppfordret til å se nærmere på Bibelen, gikk jeg straks med på det. Jeg visste lite om den og tenkte som så at jeg hadde ikke noe å tape — og kanskje noe å vinne. Som følge av det jeg har lært, skal jeg nå forlate Minsmere for å bli heltidsforkynner.»

Jeremys bror, Michael, hadde i ti år vært «pioner», det som Jehovas vitner kaller sine heltidsforkynnere. Mens vi satt og drakk te, begynte Jeremy å fortelle om planene om å samarbeide med broren. «Alle kollegene mine respekterer den avgjørelsen jeg har tatt,» sa Jeremy. «RSPB er forekommende og omtenksomme. De har gitt meg sin fulle støtte og til og med anbefalt meg til en nasjonal ærespris.»

Men jeg visste at det var noen som hadde kommet med kritikk.

Behovet for likevekt

«De fleste har støttet meg, men det virker dessverre som om noen har en gal oppfatning av mitt arbeid her,» betrodde Jeremy meg. «De mener at den beste måten å verne om sin åndelighet på er å leve i ett med naturen, å ta seg av dyrelivet — å drive naturvern. De sier til meg at dette er det nærmeste man kan komme paradiset, så hvorfor slutte?

Det er klart at dette arbeidet har en åndelig dimensjon, men det kan ikke sidestilles med åndelighet. Åndelighet er noe en person er i besittelse av, en egenskap som det tar tid å framelske. For å kunne framelske åndelighet må man komme sammen med den kristne menighet og ta seg av den; man må bygge opp andre og la andre bygge opp en selv. Noen ganger har jeg følt at jeg har prøvd å gjøre det Jesus sa vi ikke kunne gjøre — tjene to herrer. Nå skjønner jeg at det tryggeste miljøet er midt i den kristne menighet, og måten å komme dit på er å være pioner!»

Et spørsmål om prioritering

«Ikke misforstå. Å verne om naturen som oppsynsmann er fascinerende og givende, selv om det også kan være frustrerende til sine tider. Det er for eksempel urovekkende mye forurensning i dette habitatet som skyldes PCB og kvikksølv, og vi vet egentlig ikke hvorfor, selv om vi har en mistanke om at det kommer hit med ålen.b Men det jeg kan gjøre for at det skal bli mer balanse igjen, hjelper ikke så mye. Det finnes ikke noe slikt som en økologiekspert. Vi famler omkring alle sammen og lærer som best vi kan. Vi trenger rettledning. Det er bare vår Skaper som vet hvordan vi bør leve og ta vare på jorden og det rike artsmangfoldet på den.»

Jeremy sammenfattet rolig hvordan han følte det, da han sa: «Jeg innviet ikke mitt liv til Jehova for å redde dyrelivet; han er fullt ut i stand til å ta seg av det selv. Ved hjelp av sitt rike skal han sørge for at vi for alltid forvalter dyrelivet slik som han vil at det skal gjøres. Jeg må prioritere forkynnelsen av det gode budskap om Riket nå hvis jeg skal ivareta den forpliktelse å ta meg av min neste.»

For ikke så lenge siden traff jeg Jeremy igjen. Det hadde gått tre år siden vi hadde denne hyggelige dagen sammen i Minsmere. Nå bor han cirka en mil fra sitt kjære reservat og trives som pioner sammen med sin bror. Men han fortalte meg at det fortsatt er noen som synes det er vanskelig å forstå hans valg. Synes du det? For Jeremy var det ganske enkelt et spørsmål om prioritering.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 17]

I salig henrykkelse

Bare én av ti personer kommer til å se den nattergalen de hører. Men når en har hørt sangen, glemmer en den aldri. «Det er ekte musikk, fullendt og perfekt,» skrev Simon Jenkins i London-avisen The Times. Fuglen synger ofte uavbrutt — i ett tilfelle som man kjenner til, sang den i 5 timer og 25 minutter i ett strekk. Hva er det som gjør sangen unik? Nattergalens strupehode kan frambringe fire forskjellige toner på én gang, deriblant akkorder som er musikalsk fullkomne. Og det kan den gjøre med nebbet lukket eller med munnen full av mat som den skal gi til ungene. Hvorfor synger den så intenst? Den synger av lutter glede, sier noen iakttagere. «Finnes det noe mer forunderlig i hele skaperverket enn nattergalens strupehode?» spør Jenkins.

[Rettigheter]

Roger Wilmshurst/RSPB

[Bilde på side 15]

Den største lagunen

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Geoff Welch

[Bilde på side 16]

Hettemåke

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Hilary & Geoff Welch

[Bilde på side 16]

Avosett

[Bilde på side 18]

Splitterne

[Bilde på side 18]

Rødstilk