Sannheten gav meg livet tilbake

De fleste av de tidligere vennene mine har dødd av AIDS. Før de døde, hendte det ofte at jeg så dem på gaten. Jeg ville også ha vært død om det ikke hadde vært for sannheten. La meg forklare hvorfor.

JEG ble født den 11. desember 1954, som det andre og siste barnet til John og Dorothy Horry. De gav meg navnet Dolores, men ved fødselen kalte mor meg for Dolly, fordi hun syntes at jeg så ut som en liten dukke (engelsk: doll). Kjælenavnet ble hengende ved meg, men lite visste folk den gangen at jeg skulle komme til å bli mors verste mareritt.

Vi bodde i det som kalles en «togleilighet» — navnet kommer av den lange og smale formen. Leiligheten lå i 61st Street i New York. Det var ikke særlig hyggelig der; vi delte plassen med rotter. Men etter at jeg ble bitt en natt, kom vi oss vekk derfra i en fart.

I 1957 flyttet vi til østsiden av nedre Manhattan. Sammenlignet med hva vi hadde flyttet fra, var det nye stedet helt topp — flotte soverom, en stor park utenfor vinduet mitt og utsikt over East River. Jeg kunne se båter som seilte forbi, og barn som spilte fotball og baseball i parken. Ja, dette var rene paradiset for meg. Men så begynte min trygge verden å rase sammen.

Alkoholisme og narkotika

Mor og far kranglet mye. Den første tiden skjønte jeg ikke hvorfor, men så begynte jeg å legge merke til at far alltid var full. Han kunne ikke holde på en jobb, så mor var den eneste som arbeidet. Da vennene mine fant ut at faren min var alkoholiker, terget de meg og gjorde livet mitt temmelig miserabelt.

Forholdene ble bare verre og verre. Til slutt begynte far å bruke vold, og da kastet mor ham ut. Dermed ble vi en aleneforelderfamilie. Jeg var åtte—ni år og følte meg helt knust på grunn av familiesituasjonen vår. Mor måtte arbeide lange dager for å få endene til å møtes; derfor ble søsteren min og jeg overlatt til naboer etter skoletid.

I sjette klasse ble jeg svært opprørsk. Jeg pleide å skulke skolen og dra til Tompkins Square Park i nærheten for å prøve å drikke meg bort fra problemene. Snart begynte jeg å henge sammen med ungdommer som var atskillig eldre enn meg. Jeg var bare elleve år, men stor for alderen og kunne bli tatt for å være 16—17. De andre i gjengen drakk, røykte marihuana og brukte LSD og heroin. Vel, jeg ville gjerne gli best mulig inn i miljøet, så derfor begynte jeg å eksperimentere med disse stoffene. Da jeg var 14, var jeg avhengig av dem for å kunne fungere.

Mor blir klar over det

«Jeg har satt deg til verden, og jeg skal få deg vekk herfra!» Dette var noe mødrene i nabolaget pleide å si når barna deres hadde såret og skuffet dem dypt. Mor er til vanlig en svært rolig og sindig person, men da hun fikk høre at den 14 år gamle datteren hennes brukte heroin, sa hun at hun skulle gjøre nettopp det — få meg vekk herfra.

Jeg løp inn på badet og prøvde å sperre døren ved å stemme føttene mot badekaret, men jeg var ikke rask nok. Nå lå jeg tynt an! Det er vel unødvendig å fortelle at jeg fikk en forferdelig omgang juling. Det eneste som reddet meg fra mors raseri, var at søsteren min og hun som hadde sladret på meg, klarte å komme seg inn på badet og holde mor fast, slik at jeg kunne rømme vekk fra leiligheten. Jeg holdt meg borte i noen dager, og da jeg omsider kom hjem igjen, gikk jeg med på å søke hjelp for narkotikaproblemet mitt.

Jeg får profesjonell hjelp

Noen måneder senere så jeg en TV-reklame for en organisert bevegelse som arbeider for å rehabilitere narkomane. Den gir nødvendig hjelp til folk som virkelig ønsker å overvinne narkotikaproblemet sitt. Jeg snakket med mor om det jeg hadde fått vite, og hun sendte meg til et av bevegelsens sentre i New York. På slike sentre prøver bevegelsen å skape en familielignende atmosfære der folk blir oppmuntret til å forandre hele sin livsstil. Jeg bodde på sentret i omkring to og et halvt år.

Selv om jeg hadde nytte av den hjelpen jeg fikk, ble jeg dypt skuffet da jeg fant ut at noen av lederne, som jeg stolte på og respekterte, og som angivelig skulle ha sluttet å bruke narkotika, var blitt stoffmisbrukere på nytt. Jeg følte meg forrådt og dum. De hadde lært oss at det gamle munnhellet «én gang avhengig, alltid avhengig» var en løgn. Men nå betraktet jeg dem som levende beviser på det motsatte.

Ikke desto mindre klarte jeg å bli stoffri, og 17 år gammel flyttet jeg hjem igjen, fast bestemt på at jeg skulle gjøre mitt beste for aldri mer å bruke heroin. I mellomtiden hadde moren min og søsteren min begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner.

Fortsatt familiens sorte får

Selv om jeg hadde sluttet å bruke narkotika, følte jeg meg fortsatt som familiens sorte får. Det var fordi jeg ikke hadde lyst til å leve etter de nye husreglene — ingen røyking, ingen festing på diskotek, og så videre. Det tok ikke lang tid før mor forlangte at jeg skulle flytte, fordi jeg nektet å gi slipp på vennene mine og ikke ville forandre min verdslige holdning. Dette fikk meg til å hate henne, men det var i virkeligheten det beste hun kunne ha gjort for meg. Hun holdt fast ved rettferdige prinsipper og vaklet aldri.

Dermed drog jeg hjemmefra for å skape meg et nytt og bedre liv. Jeg begynte på skolen igjen for å lære meg et yrke som kunne hjelpe meg til å finansiere en collegeutdannelse. Jeg gjorde det ganske bra og ble igjen et akseptert medlem av samfunnet. Jeg fikk meg en bra jobb og egen leilighet. Deretter begynte romantikken å blomstre da jeg traff igjen en gammel kjæreste. Vi fikk følge på nytt og ville gjerne gjøre tingene riktig og gifte oss.

Men etter en tid begynte kjæresten min å bruke narkotika, og det tok til å gå nedoverbakke med oss begge. Fordi jeg ikke orket de vonde følelsene, gjorde jeg det jeg var mest vant til — jeg tok stoff for å flykte fra problemene. Jeg kom borti kokain, som gav meg det som ble kalt den rike manns rus. Kokain var populært på den tiden, for mange mente at stoffet ikke var vanedannende. Men for meg viste det seg å være verre enn heroin.

På midten av 1970-tallet gikk jeg på kokain i omkring tre år. Til slutt begynte det å gå opp for meg at jeg hadde kommet inn i en ond sirkel, og jeg spurte meg selv: «Er dette alt jeg kan få ut av livet?» Jeg kom fram til at hvis svaret var ja, så var jeg lei alt sammen. Jeg drog tilbake til mor og sa at jeg hadde fått nok, og at jeg heller ville flytte inn på rehabiliteringssentret igjen. Etter enda ett og et halvt år der ble jeg stoffri på nytt.

Jeg finner nesten sannheten

Igjen fikk jeg meg en bra jobb og en hyggelig leilighet og en kjæreste. Vi forlovet oss. I mellomtiden tok mor regelmessig kontakt med meg. Hun pleide å snakke med meg om Bibelen og sende meg bladene Vakttårnet og Våkn opp!, men jeg så aldri på dem. Jeg fortalte henne at jeg hadde planer om å stifte familie. Da sendte hun meg en bok som skulle komme til å forandre livet mitt for alltid — Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv.

Etter hvert som jeg leste boken, ble jeg klar over hva jeg ønsket meg, og at jeg hadde gått fram på en gal måte for å få det. Endelig var det noen som forstod hva jeg følte, hva som virkelig bodde i hjertet mitt. Følelsene mine var ikke et tegn på at jeg var en raring — jeg var tvert imot normal! Men han jeg var sammen med, bare lo av meg da jeg prøvde å vise ham «Familieboken» og Bibelen. Han ville ikke gjøre de forandringene som skulle til for å oppnå et lykkelig familieliv. Derfor måtte jeg treffe et vanskelig valg — skulle jeg bli hos ham eller gå fra ham? Jeg bestemte meg for å gjøre slutt på forholdet.

Kjæresten min ble rasende. Da jeg kom hjem en dag, fikk jeg se at han hadde skåret i stykker alle klærne mine med en barberkniv. Jeg hadde mistet nesten alt jeg eide — sko, jakker, møbler — det var enten skåret i stykker eller solgt. Alt jeg hadde igjen, var det jeg stod og gikk i. Jeg hadde mest lyst til å legge meg rett ned og dø. Noen ganger i livet blir du trett av å kjempe. Da faller du tilbake til det du alltid har gjort for å klare deg — du døyver følelsene med stoff. Jeg så for meg at det var enten det eller selvmord.

Selv om jeg begynte å bruke narkotika igjen, gav mor meg aldri opp. Hun pleide å besøke meg og gi meg nye numre av Vakttårnet og Våkn opp! En kveld mens vi satt og snakket sammen, fortalte jeg henne hvordan jeg følte det — jeg var trett av å kjempe og visste ikke min arme råd. Hun sa ganske enkelt: «Du har prøvd alt annet, så hvorfor ikke gi Jehova en sjanse?»

Reddet av sannheten

Det var i 1982 jeg gikk med på å gjøre det hun hadde oppfordret meg til i årevis. Jeg begynte å studere Bibelen på alvor. Snart ble jeg begeistret over det jeg lærte. Jeg forstod etter hvert at livet mitt er noe svært dyrebart i Jehovas øyne, og at det virkelig finnes en mening med livet. Men jeg forstod også at hvis jeg skulle tjene Jehova, var det mye jeg måtte forandre på, og at jeg var avhengig av følelsesmessig og åndelig støtte. Derfor spurte jeg mor om jeg kunne få lov til å flytte hjem igjen.

Mor var usikker, siden jeg hadde skuffet henne så mange ganger. Hun snakket med en kristen eldste om det ønsket jeg hadde kommet med. Da han merket at mor mente det var gode sjanser for at jeg virkelig ville forandre meg denne gangen, sa han: «Hvorfor ikke gi henne en sjanse til?»

Heldigvis skuffet jeg ikke mor denne gangen. Jeg fortsatte å studere Bibelen og begynte å gå regelmessig på kristne møter. Med Jehovas hjelp snudde jeg opp ned på livet mitt. Den veiledningen som finnes i Bibelen, Guds sannhetsord, hjalp meg til å klare vanskelighetene. (Johannes 17: 17) Jeg sluttet til og med å røyke sigaretter, noe som var vanskeligere for meg enn å slutte å bruke heroin og kokain. For første gang var jeg virkelig glad for å leve.

Noen måneder senere, den 24. desember 1983, symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann. I april året etter begynte jeg som hjelpepioner, en form for utvidet tjeneste. Til å begynne med gjorde de tidligere vennene mine narr av meg når de så meg i tjenesten. Det var akkurat slik apostelen Paulus beskrev det: «Fordi dere ikke fortsetter å løpe med dem i dette løp ut i den samme sump av utsvevelser, undrer de seg og fortsetter å spotte dere.» — 1. Peter 4: 4.

I september 1984 ble jeg alminnelig pioner, og snart ledet jeg ti ukentlige bibelstudier. Noen av disse studiene var med personer som hadde gjort narr av meg da jeg begynte å delta i tjenesten. En svært spennende tid fulgte, og jeg fikk anledning til å hjelpe en rekke ungdommer til å ta imot Bibelens sannhet. Jeg hadde alltid ønsket meg barn, så det at jeg billedlig talt er blitt mor til åndelige barn, har vært en stadig kilde til glede for meg. — Jevnfør 1. Korinter 4: 15.

Etter hvert som årene gikk, hendte det ofte at jeg så tidligere venner på gaten rundt om i nabolaget, slike som tilhørte det narkotikamiljøet jeg hadde vanket i. De hadde fått AIDS som følge av at de hadde brukt de samme sprøytene som smittede personer. De så forferdelige ut, og mange har siden dødd. Jeg vet at jeg også trolig ville ha vært død hvis det ikke hadde vært for Bibelens sannhet. I virkeligheten har sannheten gitt meg livet tilbake.

Unngå smerten!

Jeg tenker ofte på at jeg veldig gjerne skulle ha kjent sannheten fra jeg var barn, for da kunne jeg ha unngått et liv fullt av smerte og elendighet. Jehova hjelper meg nå til å holde ut de lidelsene som skriver seg fra en forspilt ungdomstid, men jeg må vente til den nye ordning før jeg blir fullstendig helbredet for alle følelsesmessige arr. (Åpenbaringen 21: 3, 4) I dag legger jeg stor vekt på å fortelle de unge at det er en stor velsignelse å kjenne Jehova og få hjelp av hans organisasjon til å leve i samsvar med hans lære.

Verden kan nok virke glamorøs og tiltrekkende, og den vil gjerne ha deg til å tro at du kan være med på dens form for fornøyelser uten å oppleve smerte. Men dette er rett og slett umulig. Verden bruker deg, og når den er ferdig med deg, slenger den deg bare vekk. Bibelen har rett når den sier at Djevelen er denne verdens hersker — ja dens gud — og at vi verken må elske verden eller de ting som er i den. (Johannes 12: 31; 14: 30; 16: 11; 2. Korinter 4: 4; 1. Johannes 2: 15—17; 5: 19) Siden verdslige mennesker er fordervelsens slaver, kan man ikke oppnå sann lykke ved å være sammen med dem. — 2. Peter 2: 19.

Når jeg nå har fortalt disse tingene om meg selv, håper jeg andre vil forstå at «det virkelige liv» — evig liv i Guds nye verden — er det eneste livet som det er verdt å satse på. Uansett hva vi måtte møte av medgang og motgang mens vi vandrer i sannheten, må vi ikke tro at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, i Satans verden. Det er bare Satan som prøver å få det til å virke slik. Jeg ber om at jeg og alle mine kristne brødre og søstre må klare å holde blikket festet på det virkelige liv, ja på evig liv på en paradisisk jord. (1. Timoteus 6: 19) — Fortalt av Dolly Horry.

[Bilde på side 15]

Mor og jeg forkynner i Tompkins Square Park