Jentegjenger — en urovekkende tendens
«NÅDELØSE, ustadige og brutale» er de ordene som avisen The Globe and Mail brukte for å beskrive jentegjenger som stammer fra kanadiske videregående skoler. Stadig flere jenter som er lei av å tilhøre guttegjenger, hevder sin uavhengighet. En tjenestemann i kriminalpolitiet i Toronto som har spesialisert seg på ungdomsgjenger, sa at jenter «hevder seg på en svært voldelig måte». De er villige til å «bruke våpen og ’ekstrem’ kraft» og er «ofte mer nådeløse og aggressive enn gutter,» sa dr. Fred Mathews i The Globe and Mail. Hvorfor er de det? En vanlig oppfatning blant slike lovløse ungdommer er ifølge en polititjenestemann at jenter «som regel risikerer kortere fengselsstraff hvis de blir tatt». En talsmann for politiet sa til avisen at «jenter helt ned i elleveårsalderen er innblandet i mindre forbrytelser og i narkotika- og våpenhandel på skolene».
Dr. Mathews er psykolog og en autoritet når det gjelder slik vold. I løpet av en tiårsperiode intervjuet han jenter som var med i gjenger, og han kom til at de var «sinte og opprørske, ofte fordi familien deres fungerte dårlig eller mishandlet dem». Hva er det som får disse ungdommene til å føle seg tiltrukket av gjenger? Gjengene tilbyr «en følelse av tilhørighet og trygghet,» sier et tidligere medlem. Men da hun ble intervjuet av avisen, innrømmet hun at hun to ganger hadde prøvd å begå selvmord for å slippe unna gjengen, og tilføyde: «Mange av de såkalte dødsulykkene og selvmordene i drabantbyene er rett og slett drap begått av en gjeng. Man beskytter hverandre når man er i en gjeng. Problemet er at man ikke kan beskytte seg mot hverandre.»
En bekymret skolelærer sa: «De voldsomme jentene vi har med å gjøre, er fullstendig uberegnelige. Når de er sinte, kan du ikke vite hvordan de kommer til å slå til. Og hvis du er lærer, er nettopp det veldig skremmende.» Bibelen har forutsagt om «de siste dager» at det skulle være en tid som var ’vanskelig å mestre’ fordi folk, deriblant ungdommer, skulle være ’uten selvkontroll og voldsomme’. — 2. Timoteus 3: 1—5.