Hva Bibelen sier

Hvem utøver en ledelse du kan stole på?

«NÅ SKAL vi dra!» sier faren til den fem år gamle sønnen sin. Faren rekker ut en hånd, og uten å nøle strekker sønnen fram den lille hånden sin og tar tak rundt farens fingrer. Uansett hvor ferden går, stoler barnet på farens ledelse og følger tillitsfullt med ham. Det slipper ikke taket, hva som enn skjer.

Skulle du ikke i betraktning av våre dagers økonomiske, politiske og personlige usikkerhet ønske at du ble ledet av en du kunne stole fullstendig på? Vi lever imidlertid i en tid da skruppelløse mennesker utnytter dem som mangler erfaring. Derfor har vi god grunn til å være forsiktige med hensyn til hvem vi stoler på. Kanskje du tidligere har opplevd den store skuffelse å bli latt i stikken av en du stolte på og så hen til for å bli ledet på rett vei.

Ikke desto mindre oppfordrer Bibelen oss til å sette vår lit til Gud. «For jeg, Jehova din Gud, griper din høyre hånd; jeg er den som sier til deg: ’Vær ikke redd. Jeg selv vil hjelpe deg’,» skrev profeten Jesaja. (Jesaja 41: 13) Og apostelen Peter gav oss dette rådet: «Ydmyk dere derfor under Guds mektige hånd, for at han kan opphøye dere når den rette tid er inne, mens dere kaster all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» — 1. Peter 5: 6, 7.

Men du spør kanskje med rette: «Hvilken grunn har jeg til å stole på Guds ledelse?» Vi finner gode grunner i beretningen om det gamle Israel.

Guds hånd leder hans folk

Den rekken av begivenheter som kulminerte om kvelden den 14. nisan i år 1513 f.v.t., tvang den tyranniske farao og de andre egypterne til å forandre holdning, slik at de slapp Guds folk, israelittene, fri fra slaveriet. (2. Mosebok 1: 11—13; 12: 29—32) Den 15. nisan drog de gledestrålende israelittene ut i ødemarken på sin vei mot det lovte land. Den korteste ruten gikk nord for Memfis, langs kysten av Middelhavet, like forbi området til de fryktede filisterne og videre inn i det lovte land. Men Gud hadde en annen rute i tankene. — 2. Mosebok 13: 17, 18; 4. Mosebok 33: 1—6.

Gud gav det gamle Israel en synlig veiviser, som framtrådte som en skystøtte om dagen og som en ildstøtte om natten. (2. Mosebok 13: 21, 22) I tillegg til dette overnaturlige fenomenet brukte Jehova den trofaste mannen Moses som sin jordiske representant. (2. Mosebok 4: 28—31) Det fantes derfor ugjendrivelige beviser for at det var Guds hånd som ledet israelittene.

På det andre leirstedet, ved Etham, «i utkanten av ødemarken», sa Jehova til Moses at de skulle snu om og slå leir på bredden av Rødehavet, ved Pi-Hakirot. (2. Mosebok 13: 20) Dette tilsynelatende uforklarlige trekket fikk farao til å dra den slutning at de ’flakket forvirret omkring i landet’. Farao fikk nytt mot og skiftet mening. Nå ville han gjøre israelittene til slaver på nytt, og han samlet hæren sin og satte etter dem. — 2. Mosebok 14: 1—9.

Da Moses fikk israelittene til å dra i en annen retning, til noe som tydeligvis var en lavslette som førte ned til Rødehavet, virket det som de ble fanget i en felle mellom fjellene på hver side av leiren ved Pi-Hakirot, Rødehavet og faraos framrykkende hær. Dermed så det ut til at egypterne lett kunne undertvinge dem eller tilintetgjøre dem.

Hvilken virkning hadde dette på dem? Ville de vise at de stolte på Jehovas ledelse? På overflaten tydet alt på at situasjonen var håpløs. Derfor fikk noen panikk, mens andre begynte å murre mot Moses. Noen var til og med rede til å gi opp og vende tilbake til slaveriet i Egypt! — 2. Mosebok 14: 10—12.

Hold fast i Guds hånd!

I denne situasjonen måtte israelittene vise barnlig tillit til Den Allmektige. Uten at nasjonen som et hele visste det, var det med god grunn Jehova gav Moses beskjed om at israelittene skulle krysse Rødehavet ved Pi-Hakirot. Ved å la dem begynne reisen mot det lovte land med å passere sør for filisternes land, viste Jehova kjærlig innsikt. Etter å ha tilbrakt 215 år i Egypt var det liten tvil om at israelittene ikke var godt nok forberedt til å kjempe mot en nasjon av ville krigere. Derfor valgte Jehova en rute som innebar at de slapp å havne i en slik konflikt.a — 2. Mosebok 13: 17, 18.

Det at israelittene ble utfridd og farao og hans hær led nederlag ved Rødehavet, utgjør et strålende vitnesbyrd om Guds frelsende makt. Israelittene var svært takknemlige. Selv om de ikke forstod grunnen til at Gud ledet dem i den retningen han gjorde, slapp de ikke Guds hånd. De holdt fast og fikk se den mirakuløse delingen av Rødehavet og tilintetgjørelsen av fienden. De ble lønnet for sin tillit til Jehovas ledelse. — 2. Mosebok 14: 19—31.

La oss igjen tenke på eksemplet med et barn som holder tak i farens hånd. Hvordan reagerer barnet når det blir engstelig? I stedet for å slippe hånden eller løsne på grepet vil det klemme den lille hånden sin fastere rundt farens fingrer. På den måten viser det urokkelig tillit til at faren alltid leder det på rett vei og er en kilde til styrke under vanskeligheter.

Når vi er under press, må vi på lignende måte feste grepet ytterligere ved å stole enda mer på Guds ledelse! Hans Ord, Bibelen, kan bli et lys som viser oss hvor vi skal gå. (Salme 119: 105) Husk også at tillit ledsages av tålmodighet. Derfor må vi gi Jehova tid til å ordne opp i problemene, selv om vi for en tid kanskje ikke fullt ut forstår hvorfor han leder oss i en bestemt retning. Ja, vi kan stole på Guds ledelse. — 2. Mosebok 15: 2, 6; 5. Mosebok 13: 4; Jesaja 41: 13.

[Fotnote]