De unge spør . . .

Bør jeg bekjenne min synd?

«Jeg er så skamfull, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har lyst til å snakke med foreldrene mine, men jeg er for skamfull.» — Lisa.a

DET skrev en ung kvinne som var helt ute av seg. Hun hadde vært forelsket i en ikke-troende i et par år da hun en dag, under alkoholpåvirkning, hadde seksuell omgang med ham.

Dessverre skjer det slike ting fra tid til annen, også blant kristne ungdommer. Jo yngre og mer uerfarne vi er, jo flere feil er det trolig at vi gjør. Å begå en mindre feil er én ting, men å gjøre noe alvorlig galt, for eksempel gjøre seg skyldig i seksuell umoral, er noe helt annet. (1. Korinter 6: 9, 10) I et slikt tilfelle trenger en ungdom hjelp. Problemet er at det ikke er lett å fortelle om det en har gjort.

En kristen jente hadde seksuell omgang uten å være gift. Hun bestemte seg for at hun skulle fortelle de eldste i menigheten om det, og satte en dato for når hun skulle gjøre det. Men hun skjøv datoen lenger fram. Senere skjøv hun den enda lenger fram. Til slutt hadde det gått et helt år!

’Ikke noe som er skjult’

Hvis du har begått en alvorlig synd, må du innse at det ikke er bra å holde tett med det. For det første kommer som regel sannheten for en dag allikevel. Da Markus var liten, knuste han noe veggpynt som var laget av keramikk. «Jeg prøvde å lime delene pent sammen igjen,» forteller han, «men det tok ikke lang tid før foreldrene mine oppdaget sprekkene.» Nå er jo ikke du et barn lenger. Men de fleste foreldre kan som regel merke det når det er noe i veien med barna deres.

«Jeg prøvde å skjule problemet mitt ved å fortelle løgner,» innrømmer 15 år gamle Anne, «men det endte med at jeg bare gjorde vondt verre.» Som oftest blir løgner avslørt. Og når foreldrene dine finner ut at du har løyet, blir de nok oppbrakt — mer oppbrakt enn de kanskje hadde blitt hvis du hadde fortalt dem alt sammen til å begynne med.

Og noe som er enda viktigere, er at Bibelen sier: «Det er ikke noe som er gjemt, som ikke skal komme for dagen, og heller ikke noe som er omhyggelig skjult, som aldri skal bli kjent og komme fram i lyset.» (Lukas 8: 17) Jehova vet hva vi har gjort, og hva vi gjør. Du kan ikke gjemme deg for ham, like lite som Adam kunne det. (1. Mosebok 3: 8—11) Med tiden kan det være at også andre får greie på det du har gjort. — 1. Timoteus 5: 24.

Hvis du tier, kan det være skadelig for deg på andre måter også. Salmisten David skrev: «Da jeg tidde, tærtes mine ben bort ved min stønning dagen lang. For dag og natt lå din hånd tungt på meg.» (Salme 32: 3, 4) Ja, det å holde noe hemmelig kan være en sterk følelsesmessig påkjenning. Engstelse og skyldfølelse og frykten for at saken skal bli kjent, kan virke knugende på deg. Kanskje du begynner å trekke deg unna venner og familie. Kanskje du til og med føler at forholdet til Gud er gått helt i stykker. «Jeg hadde slitt med dårlig samvittighet fordi jeg hadde voldt Jehova sorg,» skrev en ungdom som heter André. «Det plaget meg veldig.»

Bryt tausheten

Er det noe man kan gjøre for å lindre denne følelsesmessige påkjenningen? Ja, det er det! Salmisten sa: «Min synd bekjente jeg til slutt for deg, og min misgjerning dekket jeg ikke over. . . . Og du — du tilgav mine synders misgjerning.» (Salme 32: 5; jevnfør 1. Johannes 1: 9.) André følte seg også lettet da han fikk bekjent sin synd. Han forteller: «Jeg bad til Jehova og bad oppriktig om hans tilgivelse.»

Det kan du også gjøre. Be til Jehova. Han vet hva du har gjort, men du bør likevel innrømme det ydmykt for ham i bønn. Be om tilgivelse og vær ikke redd for at det du har gjort, er så galt at du ikke kan bli hjulpet. Jesus døde for at vi skulle kunne stå i et godt forhold til Gud trass i våre ufullkommenheter. (1. Johannes 2: 1, 2) Du kan også be om den styrke du trenger for å gjøre de nødvendige forandringer. Å lese Salme 51 kan være til særlig hjelp for deg når du skal vende deg til Gud i bønn på denne måten.

Fortell foreldrene dine om det

Det er ikke nok at du bekjenner det du har gjort, for Gud. Du er også forpliktet til å fortelle foreldrene dine om det. Gud har gitt dem pålegg om å oppdra deg «i Jehovas tukt og formaning». (Efeserne 6: 4) Det kan de bare gjøre hvis de kjenner til problemene dine. Det kan være at det ikke er lett eller hyggelig å fortelle dem om det. Men etter at den første reaksjonen har lagt seg, vil de trolig styre sine følelser. Kanskje de til og med er glad for at du har vist dem såpass tillit at du har betrodd deg til dem. Jesu lignelse om den bortkomne sønnen handler om en ung mann som gjorde seg skyldig i seksuell umoral. Men da han omsider bekjente det han hadde gjort, tok faren hans imot ham med åpne armer. (Lukas 15: 11—24) Foreldrene dine vil helt sikkert også hjelpe deg. De er jo fortsatt glad i deg.

Det kan nok være at du er redd for at du skal såre foreldrene dine. Men det er ikke det at du bekjenner din synd, som sårer dem; det er det at du har begått synden, som sårer dem. Å bekjenne er det første skrittet du kan ta for å lindre de sårede følelsene. Anne, som er omtalt tidligere, fortalte foreldrene sine om det hun hadde gjort, og etterpå følte hun en enorm lettelse.b

Noe annet som kan gjøre det vanskelig å fortelle om det en har gjort, er at en føler seg skamfull og flau. Den trofaste Esra, som var jødisk skriftlærd, bekjente jødenes synder og sa, enda han ikke hadde begått syndene selv: «Min Gud, jeg føler meg virkelig skamfull og forlegen over å løfte mitt ansikt til deg, min Gud.» (Esra 9: 6) Det er i virkeligheten bra at du føler deg skamfull når du har gjort noe galt. Det viser at du fortsatt har en samvittighet som virker. Etter hvert kommer skamfølelsen til å gi seg. André sier det på denne måten: «Det er ekstremt vanskelig og flaut å fortelle om noe galt en har gjort. Men det hjelper å tenke på at Jehova vil tilgi i rikt mål.»

Snakk med de eldste

Hvis du er kristen, er ikke saken ute av verden fordi om du har snakket med foreldrene dine. André sier: «Jeg visste at jeg måtte fortelle de eldste i menigheten om problemet mitt. Det var en stor lettelse å vite at de var der for å hjelpe meg!» Ja, ungdommer blant Jehovas vitner kan og bør gå til menighetens eldste for å få hjelp og oppmuntring. Men hvorfor kan du ikke bare be til Jehova og la det være med det? Fordi Jehova har betrodd de eldste ansvaret for å ’våke over våre sjeler’. (Hebreerne 13: 17) De kan hjelpe deg til ikke å begå en synd igjen. — Jevnfør Jakob 5: 14—16.

Ikke bedra deg selv ved å tenke som så at du kan hjelpe deg selv. Hvis du var sterk nok til det, hadde du vel ikke begått denne synden i det hele tatt? Det sier seg selv at du må få hjelp av andre. André var modig nok til å søke hjelp. Hvilket råd kommer han med? «Jeg oppfordrer alle som er i ferd med å begå en alvorlig synd, eller som har begått en, til å åpne sitt hjerte for Jehova og for en av hans hyrder.»

Men hvordan skal du gå fram hvis du vil betro deg til en eldste? Velg ut en som du føler deg rimelig vel sammen med. Du kan begynne med å si: «Jeg trenger å snakke om noe», eller: «Jeg har et problem», eller: «Jeg har et problem og trenger din hjelp.» Når du er åpen og ærlig, viser du at du angrer og vil forandre deg.

«Jeg er redd for at jeg skal bli utstøtt»

Hva med muligheten for at du skal bli utstøtt? Det er sant at en kan risikere å bli utstøtt hvis en begår en alvorlig synd, men det går ikke automatisk slik. Utstøtelse er for dem som ikke angrer — som sta nekter å forandre seg. I Ordspråkene 28: 13 står det: «Den som dekker over sine overtredelser, kommer ikke til å ha framgang, men den som bekjenner dem og forlater dem, skal bli vist barmhjertighet.» Det at du har kontaktet de eldste for å få hjelp, viser at du ønsker å forandre deg. De eldste skal i første rekke lege, ikke straffe. De er forpliktet til å behandle Guds tjenere på en vennlig måte og ta hensyn til deres verdighet. De ønsker å hjelpe deg til å ’gjøre rette stier for dine føtter’. — Hebreerne 12: 13.

Hvis det er svik inne i bildet eller en alvorlig synd har vært praktisert gjennom lang tid, kan det riktignok være at overbevisende «gjerninger som passer for anger», mangler. (Apostlenes gjerninger 26: 20) Noen ganger blir utfallet utstøtelse. Og selv om en overtreder skulle angre, er de eldste forpliktet til å tukte på en eller annen måte. Bør du bli sint eller bitter på grunn av den avgjørelsen de treffer? I Hebreerne 12: 5, 6 kommer Paulus med denne formaningen: «Min sønn, ringeakt ikke tukten fra Jehova, gi heller ikke opp når du blir tilrettevist av ham; for den Jehova elsker, den tukter han; ja, han svinger svøpen over enhver som han tar imot som sønn.» Uansett hva slags tukt du får, bør du se den som et tegn på at Gud elsker deg. Husk at ekte anger vil føre til at du igjen kommer i et godt forhold til vår barmhjertige Far, Jehova Gud.

Du må være modig for å innrømme dine feil. Hvis du gjør det, ordner du ikke bare opp i forholdet til foreldrene dine, men også i forholdet til Jehova Gud. La ikke det at du er redd, stolt eller flau, få hindre deg i å søke hjelp. Husk: Jehova «vil tilgi i rikt mål». — Jesaja 55: 7.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 12]

’Jeg oppfordrer alle som har syndet, til å åpne sitt hjerte for Jehova.’ — André

[Bilde på side 11]

Hvis du forteller foreldrene dine om det du har gjort, kan du bli åndelig sunn igjen