Schistosomiasis — en sykdom som snart er utryddet?

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I NIGERIA

TRASS i enorme framskritt på det medisinske og det vitenskapelige område er menneskene ute av stand til å løse mange av sine gamle problemer. Dette har også vist seg å stemme når det gjelder forsøket på å få bukt med sykdommen schistosomiasis.

Tilsynelatende er alle forutsetninger for å få jobben gjort til stede. Leger kjenner livssyklusen til den parasitten som er inne i bildet. Sykdommen er lett å diagnostisere. Det finnes effektive legemidler som kan kurere den. Styresmaktene vil gjerne støtte tiltak som kan hindre den i å spre seg. Likevel er slutten ennå ikke i sikte for denne sykdommen som rammer millioner av mennesker i Afrika, Asia, Karibia, Midtøsten og Sør-Amerika.

Schistosomiasis (også kalt bilharziose) har hjemsøkt menneskene i flere tusen år. Forkalkede egg som er funnet i egyptiske mumier, utgjør et bevis for at sykdommen rammet folk i Egypt allerede på faraoenes tid. Tre tusen år senere er den samme sykdommen fortsatt en svøpe i Egypt; den svekker helsen til millioner av landets innbyggere. I noen landsbyer i Nildeltaet er så mange som ni av ti personer smittet.

Egypt er bare ett av minst 74 land der schistosomiasis er utbredt innenfor begrensede områder. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er det verden over 200 millioner mennesker som er smittet. Av de 20 millionene som lider av en kronisk form av sykdommen, er det hvert år omkring 200 000 som dør. I gruppen av tropiske parasittsykdommer er det visstnok bare malaria som rammer flere mennesker og forårsaker større sosiale og økonomiske problemer.

Parasittens livssyklus

For å kunne forstå schistosomiasis og dermed vite hvordan sykdommen kan forebygges og kureres, er det nødvendig å ha kunnskap om den parasitten som er årsak til den. Et nøkkelpunkt er dette: Hvis parasitten skal overleve og ha framgang fra generasjon til generasjon, er den avhengig av to verter, to levende skapninger som den kan trenge inn i for å finne næring og utvikle seg. Den ene verten er et pattedyr eller et menneske; den andre verten er en ferskvannssnegl.

Dette er det som foregår: Når en person som er infisert av parasitten, urinerer eller slipper avføring ut i vannet i en dam, en sjø, en bekk eller en elv, utskiller han parasittegg — muligens opptil en million egg om dagen. Disse eggene er så små at de bare kan ses i et mikroskop. Når eggene kommer i kontakt med vann, klekkes de, og parasittene frigjøres. Parasittene har små hår på kroppen, og ved å bevege dem svømmer de bort til en ferskvannssnegl, som de trenger inn i. De neste fire til sju ukene formerer de seg inne i sneglen.

Når de forlater sneglen, har de bare 48 timer på seg til å finne og trenge inn i et menneske eller et pattedyr. Ellers dør de. Etter at parasitten har nådd fram til en slik vert som har beveget seg ut i vannet, borer den seg gjennom huden og går inn i blodbanen. Dette kan forårsake noe kløe, men ofte gir parasittangrepet ingen symptomer. Inne i blodbanen tar parasitten seg fram til blodkarene omkring urinblæren eller tarmene, avhengig av hvilken parasittart det er snakk om. I løpet av noen uker blir parasittene voksne hann- og hunnormer med en lengde på opptil 25 millimeter. Etter paringen begynner hunnen å utskille egg i vertens blodbane, og dermed er sirkelen sluttet.

Omkring halvparten av eggene forlater vertens kropp med avføringen eller urinen. Resten av eggene blir værende i kroppen, og der skader de viktige organer. Etter hvert som sykdommen skrider fram, kan offeret få feber og bli rammet av indre blødninger og opphovning i mageregionen. Med tiden kan sykdommen føre til blærekreft og svikt i leveren eller nyrene. Noen ofre blir sterile eller lamme. Andre dør.

Løsninger og problemer

Det finnes minst fire metoder for å hindre spredning av schistosomiasis. Hvis bare én av disse metodene ble anvendt verden over, ville sykdommen bli utryddet.

Den første metoden er å fjerne sneglene fra vannkildene. Snegler har avgjørende betydning for parasittenes utvikling. Ingen snegler, ingen schistosomiasis.

Den største innsatsen har vært konsentrert om å framstille en gift som er sterk nok til å drepe snegler, men som ikke forurenser miljøet. I 1960- og 1970-årene førte forsøk på å utrydde sneglene til at alt liv i vannet ble drept i store områder. Forskere ved Theodor Bilharz’ forskningsinstitutt i Egypt har prøvd å finne fram til et molluskicid (middel som dreper snegler) som ikke skader andre livsformer. Dr. Aly Zein El Abdeen, instituttets direktør, har dette å si om et slikt middel: «Det skal kastes i vannet, som brukes til overrisling av avlinger, drikkes av mennesker og dyr og er tilholdssted for fisker, så vi må være absolutt sikre på at ingen av disse blir berørt.»

Metode nummer to er å drepe de parasittene som har infisert mennesker. Fram til midt på 70-tallet ble det brukt legemidler som forårsaket mange bivirkninger og komplikasjoner. Ofte krevde behandlingen at det ble gitt en rekke smertefulle injeksjoner. Noen klaget over at kuren var verre enn sykdommen! Siden da er det blitt utviklet nye legemidler som er effektive i behandlingen av schistosomiasis, for eksempel praziquantel, og de kan tas gjennom munnen.

Disse legemidlene har gitt gode resultater når de er blitt brukt ute i felten i Afrika og Sør-Amerika, men det er et stort problem for mange land at de er så dyre. WHO beklaget seg i 1991: «De berørte landene er ute av stand til å sette i gang en storstilt bekjempelse [av schistosomiasis] på grunn av de høye kostnadene som er forbundet med behandlingen. Prisen på selve medikamentet, som må betales med hard valuta, ligger vanligvis over den totale summen de fleste afrikanske helsedepartementene har budsjettert med pr. person.»

Selv på de stedene der legemidlene deles ut gratis til de syke, er det mange som lar være å søke behandling. Hvorfor? Én grunn er at sykdommen har en lav dødelighet, og derfor er det noen som ikke betrakter den som et alvorlig problem. En annen grunn er at folk ikke alltid gjenkjenner sykdommens symptomer. I deler av Afrika er det så vanlig å ha blod i urinen (et av de viktigste symptomene på schistosomiasis) at det blir betraktet som en normal del av det å bli voksen.

En tredje metode er å hindre eggene i å komme ut i vannet. Hvis det ble bygd latriner for å hindre forurensning av lokale elver og dammer, og hvis alle brukte dem, kunne faren for å bli smittet av schistosomiasis bli redusert.

Globale undersøkelser viser at tallet på syke synker betraktelig når vannforsyningen blir lagt i rør og det blir installert latriner, men dette garanterer likevel ikke at sykdommen blir hindret i å spre seg. «Det skal ikke mer til enn at bare én person lar avføringen gå ut i kanalen, før syklusen blir opprettholdt,» sier forskeren Alan Fenwick, som har arbeidet med schistosomiasis i over 20 år. Det er også fare for at kloakkrør skal lekke, slik at infiserte ekskreter forurenser vannkildene.

En fjerde metode er å holde folk borte fra vann som er forurenset av parasitten. Dette er ikke fullt så enkelt som det kan virke. I mange land blir sjøer, bekker og elver som forsyner befolkningen med drikkevann, også brukt til bading, overrisling av åkrer og vasking av klær. Fiskere kommer daglig i kontakt med vannet. Og i den intense heten i tropene kan barn betrakte en ansamling av vann som et uimotståelig svømmebasseng.

Hvilket håp finnes det for framtiden?

Det er ingen tvil om at oppriktige personer og organisasjoner arbeider hardt for å bekjempe schistosomiasis, og at det er blitt gjort enorme framskritt. Forskerne er til og med opptatt med å utvikle en vaksine mot denne sykdommen.

Likevel er det lite trolig at den blir utryddet med det første. Dr. M. Larivière sier i det franske legetidsskriftet La Revue du Praticien: «Trass i framgangen . . . er sykdommen på ingen måte i ferd med å forsvinne.» Selv om enkeltpersoner kan unngå smitten eller bli kurert, er det mulig at den endelige løsningen på problemet med schistosomiasis ikke blir funnet før i Guds nye verden. Bibelen lover at der ’skal ingen innbygger si: «Jeg er syk»’. — Jesaja 33: 24.

[Bilde på side 15]

Når mennesker går ut i forurenset vann, kan de bli infisert av parasitter som forårsaker schistosomiasis