Stjernefødsel i et «ørnereir»

● HVORDAN blir stjerner født? Hvorfor er noen større og klarere enn andre? En serie imponerende bilder som er tatt av Hubble-teleskopet, åpenbarer kanskje selve dannelsen av en stjerne. Denne unike prosessen finner sted midt i Ørnetåken, en sky av gass og støv i vår galakse, Melkeveisystemet.

For stjernekikkere på jorden ser Ørnetåken ut som en fugl med utstrakte vinger og med nakne klør som har form som noe søylelignende og kan minne om elefantsnabler. Astronomen Jeff Hester og hans kolleger ved Arizona statsuniversitet var interessert i å fotografere det området klørne utgjør. Der har ultrafiolett stråling ionisert hydrogenmolekyler — det vil si revet løs elektronene.

De bildene som er tatt av Hubble-teleskopet, viser at det er flere titalls små fingrer som stikker ut fra endene på søylene. På fingertuppene dannes det sfæriske globuler av gass som trekker seg sammen. I disse globulene, eller gasskulene, kan det være at stjerner utvikler seg, og kanskje også planeter, ifølge enkelte astronomer. Men disse objektenes utvikling blir hemmet av sterke stellare vinder som kommer fra cirka hundre «nyfødte» stjerner som er blitt dannet av den galaktiske tåken tidligere. De klareste av disse stjernene kan være 100 000 ganger så klare som vår sol og over åtte ganger så varme. Deres utstråling har allerede tydeligvis tynnet ut mindre tette deler av den galaktiske tåken. Denne prosessen, som kalles fotofordampning, kan forhindre stjernedannelse ved at den fjerner materie som ellers ville bli oppslukt av uutviklede stjerner. På bildene ser gassen ut som damp som stiger opp fra gass-og-støv-søylene.

For at en av disse gassglobulene skal begynne å skinne, må den ha såpass stor masse at det kan oppstå kjernereaksjoner i den. Forskerne anslår at størrelsen må være minst åtte prosent av solens størrelse. Dessuten må tilstrekkelig av støvet omkring den bli fjernet for at lyset skal slippe fram. Men hvis globulen ikke blir stor nok til å kunne skinne, kan det være at den rett og slett blir en mørk gassball, en såkalt brun dverg. Det er ikke så lenge siden astronomene for første gang oppdaget en brun dverg som de kunne identifisere.

Støvskyene i Ørnetåken ligner på enorme tordenskyer på en uværsdag og kan derfor få deg til å tro at de ikke er særlig store. I virkeligheten er hver skysøyle så lang at det tar nesten et år før et lysglimt fra den ene enden når fram til den andre enden. Og hver «ørliten» globule i denne tåken er omtrent så stor som vårt solsystem. Dessuten er Ørnetåken så langt unna at det har tatt lyset fra den omkring 7000 år å nå oss — enda lyset har en hastighet på 299 792 kilometer i sekundet. Det betyr at vi ser Ørnetåken slik den så ut før menneskene ble skapt.

Ut fra det astronomene har observert, ser det ut til at det blir dannet stjerner i andre galaktiske tåker også, for eksempel Oriontåken. Men på grunn av observasjonsvinkelen for disse andre eksemplene kan man ikke se prosessen klart. Stjerner kan dø ved at de rett og slett blir utbrent, ved at de eksploderer voldsomt som en supernova, eller ved at de kollapser under tyngdekreftene og blir et svart hull. Universets Skaper, Jehova Gud, holder rede på stjernene, for han har telt dem alle og gitt dem alle navn. (Jesaja 40: 26) Det «ørnereiret» hvor stjerner blir født, vitner om hvordan Gud har ’formet lyset’ og frambrakt stjerner som har forskjellig glans. — Jesaja 45: 7; 1. Korinter 15: 41. — Innsendt.

[Helsides bilde på side 15]

[Bilderettigheter på side 14]

J. Hester og P. Scowen (Arizona statsuniv.), NASA