Et budskap som appellerte til et lite barn

EN GANG da jeg var småjente, kom to menn til hjemmet vårt i Coeburn i Virginia i USA. Mens den ene snakket med far, pratet den andre med meg for å holde meg beskjeftiget. Han fortalte om et jordisk paradis hvor jeg kunne leke med ville dyr som ikke kom til å skade meg. (Jesaja 11: 6—9) Han sa at jeg ikke engang ville behøve å dø, men kunne fortsette å leve evig her på jorden. Dette var lyse framtidsutsikter. Det denne mannen sa om å leve på jorden, gjorde et dypt inntrykk på meg. — Jesaja 25: 8; Åpenbaringen 21: 3, 4.

En religiøs lengsel

Foreldrene mine, som hadde mange problemer i ekteskapet, ble skilt et par år senere, og jeg ble boende hos mor. Hun var overhodet ikke interessert i religion. Jeg gikk derfor på søndagsskole på egen hånd i en hvilken som helst kirke som lå i gangavstand fra hjemmet vårt. Det varte ikke lenge før mor giftet seg igjen, og vi flyttet med min stefar til Indiana. Men hver sommer reiste jeg tilbake til Virginia for å besøke far.

Like etter skilsmissen ble far mormon, og han forsøkte å lære meg sin nye religion. Sommeren 1960, da jeg var åtte år, døpte han meg. Men når jeg var i Indiana, gikk jeg likevel i en eller annen av de kirkene som lå i nærheten av hjemmet mitt. Alle steder fikk jeg høre at vi ville komme til himmelen hvis vi var snille, og til helvete for å bli pint hvis vi var slemme. Siden jeg gikk ut fra at ingen ville forstå at jeg heller ville leve på jorden enn i himmelen, fortalte jeg aldri noen om mine lengsler i denne retning.

Da jeg var elleve år, flyttet far til Oregon. Jeg ble ulykkelig og dypt skuffet. Min stefar var ateist og alkoholiker, og han trakasserte meg på grunn av min tro. Han kalte meg lille frøken From, og når jeg begynte å gråte, sa han: «Hvorfor ber du ikke din Gud om å hjelpe deg?» Det lot ikke til at noen hjemme brydde seg om Gud. Disse årene var triste og vanskelige. Jeg ble utsatt for fysiske, verbale og seksuelle overgrep. Jeg fant trøst i å snakke med Gud, for mange ganger følte jeg at han var den eneste som brydde seg om meg.

Mor reiste fra min stefar, og da stanset overgrepene. Men vi var temmelig fattige, og det var vanskelig for mor å få endene til å møtes. Da jeg var 13 år gammel, drog vi tilbake til Virginia for å besøke min tante. Hun var snill og en oppriktig baptist. Jeg var inderlig glad i henne. Da hun spurte om jeg ville være med i hennes kirke, gjorde jeg det. Til og med mor slo følge med oss, og jeg kan huske at jeg syntes det var fint å være der sammen med hele familien. Da vårt opphold hos tante nærmet seg slutten, så jeg med gru fram til å reise hjem igjen. Jeg var redd for å bli involvert i umoral hvis jeg gjorde det. Jeg tigget om å få bo hos tante, og mor lot meg få lov til det.

Tante kjøpte en bibel til meg, et eksemplar av King James-oversettelsen. Jeg var svært stolt av den og leste i den hver kveld. Jeg leste i Bibelens siste kapittel at «hvis noen legger noe til disse ting, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bokrullen». (Åpenbaringen 22: 18, 19) Da tenkte jeg: «Hvordan kan jeg tro at Mormons Bok hører med til De hellige skrifter?» Jeg bestemte meg derfor for å bli baptist.

Jeg er ganske sikker på at far ble lei seg da jeg skrev og fortalte ham om min beslutning, men han svarte bare at han var glad for at jeg gikk i kirken. Jeg fulgte ofte med når vår baptistprest gikk hjem til folk for å invitere dem til våre vekkelsesmøter, som ble holdt i et telt. Jeg følte at jeg gjorde Guds vilje når jeg besøkte folk og snakket med dem slik Jesus gjorde.

Jeg hadde likevel fremdeles et sterkt ønske om å få leve i et jordisk paradis framfor i himmelen. Men så leste jeg et skriftsted i Bibelen som gav meg håp, nemlig: «Fortsett å be, og det skal bli gitt dere; fortsett å lete, og dere skal finne; fortsett å banke på, og det skal bli lukket opp for dere. For enhver som ber, han får, og enhver som leter, han finner, og enhver som banker på, skal det bli lukket opp for.» — Matteus 7: 7, 8.

Ekteskap og barn

Året etter flyttet jeg tilbake til mor i Indiana. Da jeg fremdeles bare var 15 år, satt jeg en dag i en buss på vei til Sør-California. Jeg var allerede gift og gravid. Jeg kjente ikke min manns familie særlig godt, men jeg ønsket å bli akseptert av dem. De var pinsevenner, og min manns søster fortalte meg om gaven å tale i tunger. Da jeg fulgte med dem til deres bønnemøte en kveld, bad jeg om å få lov til å tale i tunger.

Under møtet kom plutselig en merkelig følelse over meg. Jeg begynte å skjelve, og tungen min begynte å bable uten at jeg hadde kontroll over den. Predikanten ropte at ånden kom gjennom meg, og han begynte å klappe meg på ryggen. Etterpå kom alle og omfavnet meg og sa at det var storartet at Gud hadde brukt meg på denne måten. Men jeg følte meg forvirret og skremt. Jeg hadde ikke noen anelse om hva jeg hadde sagt.

Da jeg ikke lenge etterpå fødte vårt første barn, oppstod det komplikasjoner. Pastoren i menigheten sa til mannen min at Gud økte mine smerter i forbindelse med fødselen fordi han ikke var kristen. Mannen min kom til meg med tårer i øynene og sa at hvis jeg trodde det ville hjelpe, så ville han bli døpt. Jeg sa til ham at jeg var ganske sikker på at Gud ikke benytter seg av utpressing for å få folk til å tjene ham.

Jeg forlater kirken

En søndag etter prekenen bad pastoren menigheten om bidrag. Kirken trengte å bli reparert fordi den nylig var blitt skadet under et jordskjelv. Da kollektbøssen ble sendt rundt, la jeg oppi alle de pengene jeg hadde. Pastoren telte pengene, men i stedet for å takke menigheten, formante han medlemmene til å åpne sine lommer og sitt hjerte til beste for dette gode formålet. Deretter sendte han bøssen rundt en gang til. Jeg hadde ikke flere penger, så jeg sendte den beskjemmet videre i all hast. Pastoren telte hurtig pengene en gang til, og uten å takke sa han at det rett og slett ikke var nok. «Jeg er sikker på at ingen vil gå herfra før vi får de pengene vi trenger for å gjøre Guds gjerning,» sa han.

Min mann ventet utenfor, og jeg visste at han begynte å bli utålmodig. Det var han ikke alene om. Jeg mistet tålmodigheten med pastoren på grunn av hans mangel på takknemlighet. Med spedbarnet mitt i armene spaserte jeg ut av kirken i alles påsyn mens tårene rant. Jeg lovte da meg selv at jeg aldri mer skulle ha noe å gjøre med noen kirke. Men selv om jeg sluttet å gå i kirken, sluttet jeg ikke å tro på Gud. Jeg fortsatte å lese i Bibelen og forsøkte å være en god kone.

Jeg blir kjent med Bibelens sannhet

Da vi hadde fått vårt andre barn, skulle noen venner av oss flytte til Texas. De overtalte husverten sin til å leie ut det huset de bodde i, til oss. Da min venninne Pat reiste, sa hun at en kvinne skyldte henne penger og ville komme innom med dem. Pat bad meg om å sende dem til henne i Texas. Noen dager senere banket to kvinner på døren. Jeg trodde at de kom med pengene, og bad dem straks inn. Jeg forklarte at Pat hadde flyttet, men at hun hadde fortalt meg at de ville komme. «Det var hyggelig av Pat,» sa Charlene Perrin, den ene av kvinnene. «Det var virkelig en glede for oss å studere med henne.»

«Hva?» sa jeg. «Studere? Dere tar nok feil.» Charlene forklarte at de hadde begynt å studere Bibelen sammen med Pat. Da hun fikk høre at Pat hadde flyttet, spurte hun meg om jeg ville studere Bibelen. «Gjerne,» svarte jeg selvsikkert. «Jeg skal lære dere det dere ønsker å få vite.» Jeg var stolt over at jeg hadde lest en del i Bibelen, og mente at jeg kunne ha noe å gi dem.

Charlene viste meg boken Den sannhet som fører til evig liv, og vi leste Salme 37: 9, hvor det står: «De som gjør ondt, de skal bli avskåret, men de som håper på Jehova, de skal ta jorden i eie.» Jeg var forbløffet. Der stod det i min egen bibel at folk skulle ta jorden i eie. Dermed fosset spørsmålene ut av meg. Charlene smilte og sa: «Ta det nå litt med ro! La oss ta et skritt om gangen.» Hun forklarte at det var nødvendig å foreta et regelmessig og systematisk studium av Bibelen. Hun inviterte meg straks til Rikets sal, som Jehovas vitner kaller møtelokalene sine.

Jeg fortalte Charlene om min opplevelse med kollektbøssen og sa at jeg ikke ville gå i kirken mer. Hun leste Matteus 10: 8 for meg, der det står: «Dere har fått det for intet; gi det for intet.» Hun fortalte også at det ikke blir sendt rundt noen kollektbøsse på Jehovas vitners møter, og at alle bidrag som blir gitt, er frivillige. Hun sa at det er en bidragsbøsse i salen, og at folk som ønsker det, kan legge sine bidrag i den. Jeg bestemte meg for å undersøke om religion likevel kunne ha noe for seg.

Etter hvert som jeg studerte, forstod jeg hvorfor jeg hadde følt så stort ubehag da jeg talte i tunger i pinsemenigheten. Den Guds gave å kunne tale forskjellige språk ble gitt til de første kristne for å tilkjennegi at de hadde Guds hellige ånd. Denne mirakuløse gaven tjente også det praktiske formål å gjøre Bibelens sannheter tilgjengelige for folk fra forskjellige land som var samlet til pinsehøytiden i år 33. (Apostlenes gjerninger 2: 5—11) Men Bibelen sier at den Guds gave å kunne tale i tunger skulle opphøre, noe den tydeligvis gjorde etter apostlenes død. (1. Korinter 13: 8) Men for å blinde folks sinn har Satan og hans demoner fått noen til å bable usammenhengende på en måte som har fått mange til å tro at de har Guds ånd. — 2. Korinter 4: 4.

Motstand fra familien

Jeg ble snart klar over hva som er Guds hensikt med jorden, og at jeg ikke må være en del av den onde verden. (Johannes 17: 16; 18: 36) Jeg forstod også at jeg måtte bryte alle bånd til Babylon den store. Dette er en symbolsk betegnelse Bibelen bruker om den falske religions verdensrike. (Åpenbaringen 18: 2, 4) Da jeg fortalte far at jeg skulle bli døpt, denne gang som et av Jehovas vitner, ble han sønderknust. Han tryglet meg om å la være å bli et vitne. Det var første gang jeg hadde sett ham gråte. Jeg gråt med ham, for jeg ønsket på ingen måte å såre ham. Men jeg visste at jeg hadde funnet sannheten, og at jeg aldri kunne vende Jehova ryggen.

Hele familien min var imot at jeg skulle bli et av Jehovas vitner. En tid sluttet jeg å gå på møter. Da avtok motstanden fra familien, men jeg var ulykkelig. Jeg visste at jeg aldri ville få fred med meg selv før jeg gjorde Jehovas vilje. En dag benyttet jeg lunsjpausen til å dra hjem til Charlene og si at jeg trengte å bli døpt. «Tror du ikke du trenger å begynne å komme tilbake til møtene først?» spurte hun. Jeg sa at jeg var fast bestemt på dette nå, og at ikke noe skulle komme mellom meg og Jehova. Jeg ble døpt den 19. september 1973.

Dette er over 23 år siden nå. Jeg er takknemlig for at familien min senere har kommet til å respektere min avgjørelse, og at ingen av dem forsøker å presse meg til å forlate sannheten. Det setter jeg meget stor pris på. Min eldste datter, Kim, er likevel foreløpig den eneste som selv er blitt et vitne. Hennes lojale tjeneste for Jehova har vært til stor oppmuntring for meg i årenes løp.

Et minneverdig møte

Da jeg reiste tilbake til Coeburn i Virginia på besøk i 1990, bad jeg mor om å stanse ved Rikets sal så jeg kunne se når søndagsmøtene begynte. Da vi kjørte inn i oppkjørselen, fortalte hun at vi en gang hadde bodd i et hus like bak salen, på den andre siden av jernbanelinjen. Huset hadde brent ned for lenge siden, og bare en mursteinspipe stod igjen. «Du var ganske liten da,» sa hun, «bare tre—fire år gammel.»

Om søndagen ble jeg tatt godt imot i Rikets sal. Mens jeg snakket med Stafford Jordan, kom jeg til å nevne at jeg som barn hadde bodd i det huset som en gang stod bak Rikets sal. Han så granskende på meg og sa: «Jeg husker deg! Du var en lyshåret liten jente omtrent så stor som så [han antydet størrelsen med hånden]. Vi arbeidet i dette distriktet da han jeg gikk sammen med, kom i samtale med din far. Jeg forsøkte å holde deg beskjeftiget ved å snakke med deg om paradiset.»

Jeg ble helt målløs. Med skjelvende stemme fortalte jeg ham om min søken etter Bibelens sannhet. «Da jeg var bitte liten, plantet du sannhetens sæd i det lille hjertet mitt,» sa jeg. Han fortalte også at jeg hadde hatt en slektning på min morfars side, Stephen Dingus, som hadde vært et trofast Jehovas vitne. Familien hadde aldri snakket om ham, for de var sterkt imot ham. «Han ville ha vært virkelig stolt av deg,» sa bror Jordan.

Når jeg nå ser tilbake på de årene jeg har vært i Jehovas organisasjon, er jeg virkelig takknemlig for den kjærlighet og godhet jeg er blitt møtt med. Det hender likevel jeg kan være litt trist når jeg er i Rikets sal og ser familier som tjener Jehova sammen, for jeg er ofte der alene. Men så husker jeg straks at Jehova er med meg. Han har alltid våket over meg, og da hjertet mitt kunne ta imot den sannhet som ble sådd hos meg da jeg var ganske liten, lot han den spire og blomstre.

Jeg sa: «Takk skal du ha, bror Jordan, for at du tok deg tid til å snakke med en livlig liten jente om paradiset.» — Fortalt av Louise Lawson.

[Bilde på side 13]

Stafford Jordan og jeg da jeg traff ham igjen i 1990