Juveler ved vannkanten

Av Våkn opp!s medarbeider i Spania

NÅR jeg går og rusler ved en elv eller et vann, pleier jeg å lete etter en av yndlingsjuvelene mine — den kan være rød, blå eller grønn. Noen ganger får jeg øye på en som ligger urørlig på et blad, og kanskje jeg ser en annen stå stille i luften over vannet eller komme susende rett foran meg. Den juvelen jeg er ute etter, er øyestikkeren — det iøynefallende «helikoptret» i insektverdenen.

Første gang jeg ble oppmerksom på disse flygende juvelene, var en gang for mange år siden da jeg kom til en stille elv i skogen. Flere øyestikkere fløy inn og ut av sollyset. Noen av dem var metallglinsende med en sterk blåfarge, og andre skinte i grønngult. I en hel time stod jeg og iakttok dem mens de danset i luften og forvandlet lysningen i skogen til en ballsal. Helt siden den gang har jeg vært fascinert av øyestikkere.

Jo mer jeg har lært om øyestikkere, jo større pris har jeg satt på deres skjønnhet og deres verdi. Det første jeg lærte meg, var forskjellen på libeller og vannymfer. Libellene er dyktige til å fly og er som regel større enn vannymfene, som — som navnet antyder — er sartere og også er svakere flygere. En vesentlig forskjell på dem har å gjøre med hvordan de holder vingene. En libell i hvile holder vanligvis de to vingeparene vannrett ut fra kroppen, mens en vannymfe holder vingene sammenfoldet over kroppen.a

Det ser ut som om det er en enkel sak for øyestikkere å fange mygg i luften, og jeg begynte å lure på hvordan de klarer det. Personlig synes jeg det er nærmest umulig å smekke en stor flue som sitter og koser seg på kjøkkenveggen. «Hva er det en øyestikker har, som ikke jeg har?» spurte jeg meg selv. To ting: Fullstendig kontroll over luften og øyne som ville gjøre en vaktmann grønn av misunnelse.

Øyestikkerens flukt

Å kalle en øyestikker et helikopter — noe det er vanlig å gjøre i Spania — er i virkeligheten en nedvurdering av øyestikkeren. Luftakrobatikken skjer så raskt at det noen ganger er umulig å følge insektet med øynene. Noen arter kan under en kort flukt komme opp i en hastighet på bortimot 100 kilometer i timen. De kan også stå stille i luften og fly bakover, forover eller sidelengs på et øyeblikks varsel. Og når en øyestikker gjør en krapp sving i luften, må den, etter hva forskerne beregner, motstå en kraft på opptil 2,5 ganger tyngdekraften.

Øyestikkere har to par bøyelige, kniplingsaktige vinger. Selv om vingene ser skjøre ut, kan de slå opptil 40 ganger i sekundet og tåle slag så å si uten skader. Biologen Robin J. Wootton beskriver dem som «små mesterstykker med en sinnrik formgivning».

«Jo bedre vi forstår hvordan insektvinger fungerer,» tilføyer han, «desto finere og vakrere synes formgivningen å være. . . . De har få, om i det hele tatt noen, teknologiske paralleller.» Det er ikke overraskende at flyingeniører for tiden studerer øyestikkerens flygeteknikker.

Et hode fullt av øyne

Hvis øyestikkerens flukt er usedvanlig, hva skal vi da si om synsevnen? To svære fasettøyne dekker nesten hele hodet. Hvert av disse øynene har opptil 30 000 sekskantete enheter som er som ørsmå øyne inni et øye, ettersom hver av dem sender et eget bilde til hjernen. Men det betyr ikke at øyestikkeren ser tusenvis av forskjellige bilder samtidig. Istedenfor å se et helt bilde, som vi gjør, oppfatter den bevegelse, mønstre, kontraster og former.

Alle disse synsinntrykkene må analyseres. Derfor er 80 prosent av hjernen viet til å vurdere visuell informasjon. Det er få optiske systemer som er så følsomme — en øyestikker kan oppdage en mygg på 20 meters avstand. Til og med i tussmørket kan tropiske øyestikkere lett fange ørsmå fluer som mennesker har problemer med å oppdage.

En øyestikkers hurtige flukt gjennom vegetasjonen ved vannkanten krever hundrevis av avgjørelser som må treffes på brøkdelen av et sekund. Øyestikkeren klarer denne formidable oppgaven fordi den kan se opptil 100 forskjellige bilder i sekundet, over fem ganger så mange som vi kan se. En film, som viser 24 bilder i sekundet, ville for den fortone seg som en serie med stillestående bilder.

En forandring i livsstilen

Når en øyestikker begynner livet sitt, er det ingenting som tyder på at den en gang skal bli en vakker storflyger. Etter utklekkingen holder den vannlevende larven seg mer eller mindre urørlig i en dam eller en elv, hvor den venter på å gripe et bytte som viser seg innenfor rekkevidde. Mange hudskifter senere — etter flere måneder eller til og med flere år, for noen arters vedkommende — kryper larven opp av vannet og setter seg på et siv. Der gjennomgår den en usedvanlig metamorfose (forvandling).

Huden revner langs brystpartiet, og en fullt utviklet øyestikker kryper ut. I likhet med en sommerfugl må den vente noen få timer før vingene er blitt herdet og et nytt liv begynner. Dens instinktive visdom gjør at den etter bare noen dager er blitt en dyktig jeger og glimrende flyger.

Snart blir den unge øyestikkeren ekspert på å fange fluer og mygg mens den flyr. Hver dag fortærer den insekter som tilsvarer dens egen vekt, og utfører dermed en uvurderlig tjeneste. For å sikre seg en pålitelig matforsyning er det mange hanner som hevder små territorier, som de patruljerer langs for å holde inntrengere unna.

Noen arter jakter på bladlus og biller, andre tar små frosker, og én tropisk vann-nymfe spiser edderkopper. Den holder seg rundt nettet til en stor hjulspinner og griper etter de mindre edderkoppene som besøker nettet for å forsyne seg av de matrestene som ligger igjen etter at nettets eier har tatt sitt.

Argument mot utviklingslæren

Mange forskere som er tilhengere av utviklingslæren, betrakter øyestikkere som de tidligste flygende insekter. Et fossil som ble oppdaget i Frankrike, er et avtrykk av vingene til en øyestikker som hadde et vingespenn på 75 centimeter! Det er det største insektet man kjenner til. Den største nålevende øyestikker har mindre enn en tredjedel av dette vingespennet.

Jeg spurte meg selv: «Hvordan kan det være mulig at en av de mest kompliserte flygemekanismer som mennesket kjenner til, simpelthen kom til syne, ferdig utviklet?» En bok om insekter innrømmer: «Det finnes ingen fossiler av insekter som er en mellomting mellom den vingeløse og den vingete tilstand.» (Alien Empire—An Exploration of the Lives of Insects) Det er klart at øyestikkere er et verk av en intelligent Mesterkonstruktør.

Det finnes øyestikkere nesten overalt på jorden. De føler seg hjemme ved et vann på fjellet, i en sump ved ekvator og til og med ved et svømmebasseng i en forstad.

Jeg har betraktet svermer av libeller på en tropisk strand i Afrika og også enslige keiserlibeller i Europa som nådeløst har patruljert langs sin yndlingsdam. Og da jeg reiste med kano gjennom en dyp elvedal på Filippinene, fikk jeg følge av strålende vann-nymfer. Noen av dem satte seg til og med på de bare armene mine.

Enda øyestikkerne har suverene flygeevner, er det ikke de egenskapene som har gjort størst inntrykk på meg, men elegansen og skjønnheten. Øyestikkerne får det til å funkle i vannkanten. De er de ideelle juveler — vi nyter alltid synet av dem.

[Fotnote]

[Bilder på sidene 16 og 17]

Libellene, som ved hvile holder vingene vannrett ut til siden, er vanligvis større enn vannymfene, som holder vingene sammenslått over kroppen