Vi søkte rettferdighet

FORTALT AV ANTONIO VILLA

Alle de amerikanerne i Texas som kjempet for å forsvare Alamo i 1836 — under 200 i tallet — ble drept av en meksikansk hær på omkring 4000 mann. Krigsropet «Husk Alamo!» ble senere brukt for å oppildne til kamp for uavhengighet, et mål som ble nådd senere samme år. Det som tidligere hadde vært en del av Mexico, ble i 1845 en del av De forente stater, og meksikanerne befant seg dermed på fiendtlig område. De etniske forskjellene er ennå ikke glemt.

JEG ble født i 1937 ikke langt fra San Antonio i Texas, hvor Alamo befinner seg. På den tiden var toaletter, drikkefontener og andre offentlige innretninger merket enten «Bare for hvite» eller «Andre». Jeg ble snart klar over at «Andre» innbefattet dem av oss som var av meksikansk herkomst.

På kino fikk meksikanere og svarte bare lov til å sitte på galleriet, ikke i hovedsalen. Mange restauranter og forretninger ville ikke betjene meksikanere. En gang da min kone, Velia, og hennes søster kom inn i en frisørsalong, hadde innehaverne ikke engang anstendighet nok til å si: «Vi tar ikke imot meksikanere her.» De lo dem bare rett opp i ansiktet og gjorde Velia og søsteren hennes så skamfulle at de gikk.

Noen ganger hendte det at hvite menn — særlig når de var beruset — ville ha tak i meksikanske kvinner, som de mente var umoralske av natur. Jeg tenkte: «De vil ikke dele toaletter eller drikkefontener med oss, men de vil dele seng med meksikanske kvinner.» Slike urettferdigheter gjorde meg først utrygg og senere forbitret.

Problemer med kirkene

Hykleriet på det religiøse område økte min bitterhet. Hvite, svarte og meksikanere hadde separate kirker. Da jeg forberedte meg til min første kommunion som katolikk, kom presten og gav meg noen konvolutter som var merket med framtidige datoer. Disse skulle jeg gi til far. Hver uke skulle vi så levere tilbake en konvolutt med et bidrag i. Det varte ikke lenge før presten sa til meg: «Du får hilse din far og si at jeg ikke har sett noe til disse konvoluttene.» Fars sinte reaksjon gjorde et varig inntrykk på meg. Han sa: «Penger — det er det eneste de er interessert i!»

Vi hørte ofte om skandaler som gikk ut på at predikanter stakk av med kvinner fra sine menigheter. Slike hendelser fikk meg til å erklære om og om igjen: «Religion dreier seg om bare to ting — enten å få tak i pengene våre eller å ta kvinnene våre.» Når Jehovas vitner kom på besøk, pleide jeg derfor å avvise dem og si: «Hvis jeg vil ha en religion, skal jeg nok selv finne den.»

Militærtjeneste og ekteskap

I 1955 gikk jeg inn i De forente staters flyvåpen i håp om at jeg der ved å utmerke meg i tjenesten skulle vinne den respekt jeg var blitt nektet som meksikaner. Jeg arbeidet iherdig, oppnådde anerkjennelse og fikk til slutt ansvaret for kvalitetskontrollen. Dette innbefattet også vurdering av andre avdelinger innen de væpnede styrker.

I 1959 giftet jeg meg med Velia. Velia hadde alltid vært religiøst interessert. Men hun var blitt skuffet over de forskjellige kirkesamfunnene hun hadde gått i. En dag i 1960, da hun følte seg temmelig nedtrykt, bad hun: «Kjære Gud, hvis du er til, så vis meg det. Jeg ønsker å bli kjent med deg.» Samme dag kom et av Jehovas vitner og ringte på hjemme hos oss i Petaluma i California.

Men ikke lenge etterpå mistet Velia kontakten med vitnene fordi jeg ble beordret til tjeneste et annet sted. Først i 1966, da jeg var i Vietnam, og hun bodde i Seminole i Texas, begynte hun igjen å studere Bibelen sammen med dem. Da jeg kom hjem fra Vietnam tidlig året etter, var jeg ikke særlig glad for å oppdage at hun studerte Bibelen sammen med vitnene.

Min steilhet og motstand

Jeg tenkte at Velia kom til å bli ført bak lyset og bli skuffet hvis hun befattet seg med religion. Jeg var derfor til stede ved studiet og fulgte med for å avsløre den minste antydning til hykleri. Da kvinnen sa at Jehovas vitner er politisk nøytrale, avbrøt jeg henne og spurte: «Hva slags arbeid har mannen din?»

«Han dyrker bomull,» svarte hun.

«Ha!» repliserte jeg arrogant. «Militæruniformer er laget av bomull. Dere støtter altså faktisk krigsbestrebelsene!» Jeg ble høyrøstet og urimelig.

På grunn av en ny beordring måtte vi i juni 1967 flytte helt til Minot i Nord-Dakota. Vitnene der tok snart kontakt med Velia, og hun fortsatte å studere Bibelen. Jeg begynte å motarbeide henne på barnslige måter. Jeg kom med vilje hjem mens studiet pågikk, og smelte med dørene, trampet opp trappen, kastet støvlene mine hardt i gulvet og skylte ned i toalettet gang på gang.

Velia var en stillfarende og føyelig kone som aldri hadde gjort noe uten min tillatelse. Selv om jeg motstrebende tillot henne å ha et bibelstudium, visste hun at det ville være mer problematisk å overvære vitnenes møter. Når hun ble oppfordret til å gjøre det, svarte hun alltid: «Det er nok best å la det være. Jeg vil ikke oppskake Tony.»

Men en dag leste Velia i Bibelen: «Bedrøv ikke Guds hellige ånd.» (Efeserne 4: 30) «Hva betyr det?» spurte hun. Den forkynneren som ledet studiet, forklarte: «Bibelen er skrevet under inspirasjon av Guds hellige ånd. Hvis vi ikke lever i samsvar med det Bibelen sier, bedrøver vi Guds hellige ånd. For eksempel er det noen som ikke går på møtene, selv om de vet at Guds Ord sier at vi bør gjøre det.» (Hebreerne 10: 24, 25) Det var nok for Velias ydmyke hjerte. Fra da av gikk hun på alle møtene til tross for min motstand.

Jeg glefset til henne: «Hvordan kan du forlate huset når du ikke har fått middagsmaten min på bordet?» Velia lærte seg snart å sørge for at maten alltid var varm og ferdig. Da brukte jeg andre unnskyldninger: «Du er ikke glad i meg eller barna våre. Du forlater oss for å gå på disse møtene.» Når jeg angrep vitnenes tro, og Velia på sin milde måte forsøkte å forsvare den, terpet jeg på et annet tema. Jeg kalte henne en respektløs, opprørsk bocona, eller kjeftesmelle.

Velia fortsatte likevel å gå på møtene. Hun gikk ofte gråtende hjemmefra fordi jeg overhøvlet henne. Men jeg holdt fast ved visse prinsipper. Jeg la aldri hånd på henne, og jeg tenkte aldri på å forlate henne på grunn av hennes nye tro. Men jeg bekymret meg faktisk for at en eller annen kjekk kar på disse møtene kunne bli interessert i henne. Jeg tenkte fremdeles at menn i religiøse kretser enten er interessert i penger eller kvinner. Jeg beklaget meg ofte når Velia kledde seg til møtene: «Du pynter deg for andre, men aldri for meg.» Da jeg først bestemte meg for å være med på et møte, sa jeg derfor: «Jeg skal gå — men bare for å holde øye med deg!»

Mitt virkelige motiv var imidlertid å finne noe å anklage vitnene for. På et av de første møtene jeg overvar, ble det holdt et foredrag om å gifte seg ’bare i Herren’. (1. Korinter 7: 39) Da vi kom hjem, sa jeg bittert: «Der kan du se! De er akkurat som alle andre — fordomsfulle overfor alle som ikke deler deres tro.» Velia bemerket ydmykt: «Men det er ikke deres ord, det står i Bibelen.» Jeg reagerte straks ved å slå knyttneven i veggen og skrike: «Der har vi ’bocona’ igjen!» Egentlig var jeg frustrert fordi jeg visste at hun hadde rett.

Jeg fortsatte å komme på møtene og lese vitnenes litteratur, men mitt motiv var at jeg ville forsøke å finne feil ved dem. Jeg begynte til og med å komme med kommentarer på møtene — men bare for å vise at jeg ikke var en «dum meksikaner».

Min rettferdighetstrang blir tilfredsstilt

I 1971 befant vi oss i Arkansas på grunn av min stilling i militæret. Jeg fortsatte å overvære møtene sammen med Velia, som var blitt døpt i desember 1969 som et symbol på sin innvielse til Jehova. Jeg motarbeidet henne ikke lenger, men jeg ville heller ikke at noen skulle studere Bibelen med meg. Jeg hadde lært enormt mye ved å lese bibelsk litteratur. Men det var bare teoretiske kunnskaper jeg hadde tilegnet meg fordi jeg gjerne ville være den beste i alt jeg foretok meg. Litt etter litt begynte likevel mitt samkvem med Jehovas vitner å virke på hjertet mitt også.

Jeg la for eksempel merke til at svarte mennesker deltok i undervisningen på menighetens møter. Til å begynne med sa jeg til meg selv: «Nå ja, dette er nok noe de bare gjør her bak lukkede dører.» Men da vi var på et stevne på et stort baseballstadion, ble jeg paff over å se at svarte hadde poster på programmet der også. Jeg måtte innrømme at det ikke foregår diskriminering blant Jehovas vitner. De praktiserer sann rettferdighet.

Jeg begynte også å forstå at Jehovas vitner virkelig elsker hverandre. (Johannes 13: 34, 35) Og da jeg samarbeidet med dem under byggingen av deres Rikets sal, kunne jeg se at de er ganske alminnelige mennesker. Jeg så at de ble trette, at de gjorde feil, og at de til og med kunne uttale seg litt skarpt når noe gikk galt. I stedet for å la meg skremme bort av disse ufullkommenhetene begynte jeg å føle meg tryggere blant dem. Kanskje jeg ble klar over at det var håp for meg også, til tross for at jeg kom til kort på så mange måter.

Sannheten nådde til slutt hjertet mitt

Første gang jeg ble klar over at jeg begynte å komme i et spesielt forhold til Jehova, var i 1973 da Vakttårnet forklarte at det å røyke er en ’besmittelse av kjødet’ og utgjør en overtredelse som kan føre til utstøtelse. (2. Korinter 7: 1) På det tidspunktet røykte jeg mellom én og to pakker sigaretter om dagen. Jeg hadde forsøkt å slutte mange ganger, men uten å klare det. Men hver gang jeg nå følte trang til å røyke, bad jeg en stille bønn om at Jehova måtte hjelpe meg til å legge av denne urene vanen. Til alles overraskelse sluttet jeg for godt med å røyke.

Jeg skulle pensjoneres fra det militære den 1. juli 1975. Jeg forstod at jeg måtte innvie mitt liv til Jehova hvis jeg ville gjøre det som Bibelen lærer. Jeg hadde aldri hatt et personlig bibelstudium, og det kom derfor helt overraskende på de eldste i menigheten da jeg i juni 1975 underrettet dem om at jeg ønsket å bli døpt så snart min militære karriere var slutt. De forklarte at jeg først måtte adlyde Jesu befaling om å delta i forkynnelsesarbeidet. (Matteus 28: 19, 20) Dette gjorde jeg den første lørdagen i juli. Samme dag kom jeg sammen med en eldste og besvarte de bibelske spørsmålene som dåpskandidater måtte kunne svare på. Tre uker senere ble jeg døpt.

Da våre tre barn — Vito, Venelda og Veronica — så at jeg ble døpt, begynte de å gjøre raske framskritt åndelig sett. I løpet av de to neste årene ble de to eldste døpt, og den yngste ble døpt fire år senere. Når jeg nå snakker med menn som kjenner Bibelens sannhet, men som ikke gjør noe med det, forteller jeg dem ofte om følgene av at de unnlater å gå til handling. Jeg nevner for dem at selv om barna deres kanskje ikke sier det, så tenker de: «Hvis sannheten ikke er viktig nok for far, da er den ikke viktig nok for meg heller.»

Heltidstjeneste

Hele familien vår begynte i heltidstjenesten som pionerer i Marshall i Arkansas. Velia og jeg begynte i 1979, og barna sluttet seg til oss i arbeidet i årene som fulgte, etter hvert som de ble ferdig med videregående skole.

I begynnelsen av 1980-årene fikk vi høre rapporter om hungeren etter bibelkunnskap blant folk i Ecuador i Sør-Amerika, og vi satte oss som mål å flytte dit. I 1989 var barna våre voksne og i stand til å forsørge seg selv. I det året reiste vi på et kort besøk til Ecuador for å ’utspeide landet’. — Jevnfør 4. Mosebok 13: 1, 2.

I april 1990 flyttet vi til Ecuador, vårt nye hjem. Siden vi hadde begrensede ressurser — vi levde av min pensjon fra det militære — måtte vi forvalte våre midler med omhu. Men gledene ved heltidstjenesten på dette åndelig fruktbare feltet har langt oppveid de ofre vi kan ha brakt økonomisk sett. Til å begynne med arbeidet vi i havnebyen Manta, hvor vi hver for oss ledet mellom ti og tolv bibelstudier hver uke. I 1992 begynte jeg så å tjene som reisende tilsynsmann med min kone som ledsager. Vi besøker en ny menighet hver uke.

Når rettferdigheten skal skje fullt ut

Når Velia og jeg tenker tilbake, kan vi se at den urettferdigheten vi ble utsatt for under oppveksten, nå er til hjelp for oss i vår tjeneste. Vi er spesielt påpasselige med at vi aldri ser ned på noen som er fattigere enn vi er, eller som har dårligere utdannelse eller en annen etnisk bakgrunn enn vi selv. Vi har også oppdaget at mange av våre kristne brødre og søstre blir utsatt for større sosial urettferdighet enn vi har erfart. Likevel klager de ikke. De har blikket rettet mot Guds kommende rike, og det har vi også lært å ha. Det er lenge siden vi sluttet med å forsøke å finne rettferdighet i denne tingenes ordning. I stedet bruker vi livet vårt til å gjøre folk oppmerksom på den eneste sanne løsningen på all urettferdighet, nemlig Guds rike. — Matteus 24: 14.

Vi har også lært at de av oss som har vært svært følsomme når det gjelder urettferdighet, må passe på at vi ikke venter oss fullkommen rettferdighet blant Guds folk. Grunnen til dette er at vi alle er ufullkomne og tilbøyelige til å gjøre det som er ondt. (Romerne 7: 18—20) Vi kan likevel i oppriktighet si at vi har funnet et kjærlig og multinasjonalt samfunn av brødre som etter beste evne bestreber seg på å gjøre det som er rett. Vi har det håp at vi sammen med Guds folk overalt vil få komme inn i Guds nye verden, der rettferdighet skal bo. — 2. Peter 3: 13.

[Uthevet tekst på side 20]

Jeg reagerte straks med å slå knyttneven i veggen

[Bilde på side 21]

Velia og jeg da jeg begynte i flyvåpenet

[Bilde på side 23]

Velia og jeg i 1996