Matera — en by med særegne huleboliger

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I ITALIA

FOR omkring 50 år siden mente noen at disse merkelige boligene var blitt et slags Dantes «inferno», og derfor bestemte myndighetene at beboerne måtte flytte ut av dem. Nå er de delvis bebodd på nytt, og FNs organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur (UNESCO) har til og med tatt dem med på listen over verdens mest verneverdige kulturskatter.

Hvilke boliger snakker vi om? Og hvorfor har de framkalt så forskjellige reaksjoner i tidens løp? Svaret på det første spørsmålet er enkelt: Vi snakker om sassiene (fra det italienske ordet for «klipper») i Matera i Sør-Italia, en by som ligger like ovenfor Italias «hæl». Men for å finne svaret på det andre spørsmålet må vi forstå hva sassiene er, og hvilken historie de har. La oss ta en tur dit og lære litt om dem.

Sassiene hører med «blant de italienske landskapene som vekker størst undring», ja, de utgjør i realiteten en by som har «det utroliges tiltrekningskraft,» sier skribenten Guido Piovene. For å få med oss hele panoramaet drar vi til et naturlig utsiktspunkt som rager over en dyp kløft. På den andre siden av kløften, rett overfor oss, ligger byen Matera. I det klare sommerlyset ser vi hus som klynger seg til fjellskråningen; det ser ut som de er blitt bygd oppå hverandre. Smale veier som går på kryss og tvers ned mot bunnen av kløften, kan til en viss grad minne om trinnene i et enormt amfiteater. De mange hulene vi ser i fjellskråningen, er, eller har vært, boliger. Kort sagt: Dette er sassiene — huleboliger dannet i fjell.

En underlig atmosfære

For å komme til sassiene — det gamle bysentret i Matera — må vi dra gjennom den moderne byen med dens trafikk og støy. Når vi så kommer til den gamle bydelen, er det som å reise bakover i tiden; vi beveger oss inn i en underlig atmosfære der nåtidens kaos gradvis viker plassen for bilder fra forgangne tider.

Tro nå ikke at du får se huleboere komme ut. I dag er det knapt nok mulig å få øye på de opprinnelige, gamle grottene, for foran dem er det blitt bygd kalksteinsfasader, eller til og med hele hus, i stilarter fra forskjellige epoker: middelalderen, barokken og moderne tid. På vår ferd gjennom den gamle bydelen virker det som omgivelsene er i kontinuerlig forandring like for øynene på oss.

Arkeologene mener at det for noen få tusen år siden var en del grupper av nomader, sannsynligvis gjetere, som slo seg ned i dette området. De mange naturlige hulene gav dem ly for elementene og beskyttet dem mot rovdyr. Snart var en rekke av hulene bebodd. Arkeologiske funn tyder på at det har bodd folk i området hele tiden siden.

Selve sassiene ble imidlertid bebodd gradvis. I gresk-romersk tid fantes det en liten bosetning på det høyeste punktet på en utløper fra fjellet, det som i dag er det gamle bysentret. Raffaele Giura Longo skriver at den gangen var sassiområdet «to ville daler, to bekkener som videt seg ut på sidene av den gamle byen i åsen ovenfor og hadde utsyn over et bratt stup ned i kløften; de var ikke bebodd, men . . . var dekket av tett vegetasjon». Fra tidlig middelalder ble det systematisk gravd ut bløt kalkstein som ble brukt til bygging av veier, torg og hus, og sassiene begynte da å få sitt typiske utseende.

Det var behov for hus og steder der man kunne holde dyr og utføre forskjellig slags virksomhet som var forbundet med husdyrbruk, for eksempel framstilling av ost. Den viktigste næringen var likevel jordbruk. Det ble anlagt grønnsakhager på de brede terrassene som ble gravd ut på den siden av den dype kløften som sassiene har utsyn over. Det er fremdeles mulig å se rester etter disse terrassene. Mye av samfunnslivet var sentrert om de enkelte boligkvarterene, som bestod av gårdsplasser som var omgitt av flere boliger.

Et imponerende system for vannoppsamling

Sassienes historie kan også beskrives som menneskets kamp mot, men samtidig utnyttelse av, stein og vann. Selv om det ikke var mye vann i området, kom det en god del regn i den nedbørrike årstiden. Når regnvannet rant nedover sidene av kløften, eroderte det landbruksjorden på terrassene, som det hadde kostet så mye slit å anlegge. Beboerne i sassiene forstod derfor at det var nødvendig å lage renner for regnvannet og samle det opp.

Men hvordan og hvor kunne de samle det opp? På terrassene gravde de ut cisterner som kunne holde på vannet. Et system av renner ledet alt tilgjengelig vann ned i disse cisternene, som til å begynne med hovedsakelig ble brukt i forbindelse med jordbruket. Ifølge arkitekten Pietro Laureano var tallet på dem «langt større enn tallet på bebodde huler og langt større enn det som var nødvendig for å skaffe drikkevann». Dette viser at «cisternene ved sassiene opprinnelig var et imponerende system for vannoppsamling med tanke på overrisling».

Systemet sørget også for rikelig med drikkevann, og etter hvert som befolkningen økte, ble dette stadig viktigere. Av den grunn ble systemet forbedret på en sinnrik måte. Cisternene ble nemlig forbundet med hverandre, både slike som lå på samme nivå, og slike som lå på terrasser på forskjellige nivåer. «I likhet med en samling kjempestore destillasjonsapparater sørget de for en trinnvis rensing av vannet etter hvert som det rant fra den ene cisternen til den andre.» Deretter ble vannet hentet opp fra en av de mange brønnene i området. Det er fremdeles mulig å se åpningene til noen av disse brønnene. En så stor vannmengde i et ellers tørt område var noe høyst uvanlig.

Et hus inni fjellet

Etter hvert som vi går nedover trappene og følger labyrinten av trange gater, blir vi klar over at disse gamle boligkvarterene ligger på nedadstigende nivåer, slik at vi ofte går på taket av de husene som har døråpninger mot terrassene nedenfor. På noen steder er det ti nivåer med boliger, det ene over det andre. Her lever menneskene i nær kontakt med fjellet. Så tidlig som på 1200-tallet ble disse boligkvarterene kalt «sassier» i offisielle dokumenter.

Vi stopper utenfor en av boligene. Vi bør ikke la oss narre av den kunstferdige og forholdsvis moderne fasaden, for her har man bygd et inngangsparti i kalkstein utenfor den opprinnelige inngangen. Dette er en typisk sassibolig. Etter å ha passert inngangspartiet går vi ned en rekke trappetrinn og kommer til et stort rom der familien en gang i tiden utførte det meste av sine huslige sysler. Vi går ned ytterligere noen trinn og kommer til et annet rom, og bak det ligger det enda et. Noen rom var gamle cisterner som var blitt gjort beboelige — åpningen øverst, der vannet hadde rent inn, var tettet, og inngangen var gravd ut i siden på terrassen. De innerste rommene ble en gang i tiden bare brukt til å huse lastedyr, mens familien bodde i de rommene som lå nærmest inngangen. Lys og luft kom inn gjennom en stor åpning over døren. De nåværende beboerne i sassiene har naturlig nok ikke lenger lastedyr boende i hjemmene sine!

Mange av boligene ligger under gatenivå. Hvorfor? Jo, inngangene og noen av selve huleboligene ble gravd ut i en slak skråning for at solstrålene skulle bli utnyttet. Om vinteren, når solen når det laveste punktet over horisonten, kunne solstrålene trenge inn i boligen og gi den lys og varme. Om sommeren kom ikke solstrålene lenger enn til inngangen, og det indre av boligen holdt seg kjølig og fuktig. På bakveggen i den hulen vi har gått inn i, ser vi en uthogd nisje med flere «hyller». Det er et solur, utformet på en slik måte at det viser solens bevegelser gjennom året. Når vi kommer ut i dagslyset igjen, får vi en rar fornemmelse. På grunn av den kjølige temperaturen i hulen hadde vi allerede glemt sommerheten utenfor!

Forfall og restaurering

Om sassiene aldri så mye har en underlig atmosfære, har de likevel gjennomgått forskjellige forandringer. I flere hundre år utgjorde de en harmonisk og forholdsvis effektiv bykjerne, men i løpet av 1700-tallet endret bildet seg. Nye bygninger og gater blokkerte det effektive vannledningsnettet, og dermed ble ble vanskeligere å få fjernet urenhetene i vannet. Av den grunn ble det mer sykdom. I tillegg førte forandringer i områdets økonomi til økende fattigdom blant jordbruksfamiliene i sassiene, som ble mer og mer overbefolket.

Det syntes å være uunngåelig at det gikk stadig nedover med dette tidligere så vakre området. For å løse problemene en gang for alle bestemte myndighetene i begynnelsen av 1950-årene at sassiene skulle fraflyttes. Dette var en virkelig traumatisk opplevelse for de over 15 000 innbyggerne i Matera som bodde der, særlig fordi nære vennskapsbånd mellom naboer ble revet over.

Mange mener imidlertid at dette utrolige bymiljøet ikke må gå tapt. Takket være omfattende restaureringsarbeid er sassiene derfor smått om senn i ferd med å bli utbedret og bebodd på nytt. I dag er det mange turister som liker å oppleve den atmosfæren som preger sassienes gamle torg og innviklede gatenett. Hvis du noen gang skulle besøke disse kanter av verden, hvorfor ikke da legge turen om denne århundregamle byen som vokste ut av fjellet?

[Bilder på sidene 16 og 17]

1. Panoramautsikt over sassiene i Matera; 2. et boligstrøk, med en brønn foran til venstre; 3. inne i en typisk bolig; 4. en nisje som ble brukt som solur; 5. en renne som en gang ble brukt til å lede vann til cisterner