Der hvor krisen er større

MARY, som bor i USA, begynner dagen med å ta en dusj, pusse tennene i rennende vann, skylle ned på toalettet og så vaske hendene. Allerede før hun har satt seg ved frokostbordet, kan hun ha brukt nok vann til å fylle et helt badekar. Før dagen er omme, har Mary, i likhet med mange andre som bor i Statene, brukt over 350 liter vann, nok til å fylle et badekar to og en halv gang. For henne er rikelig med rent vann aldri lenger unna enn den nærmeste vannkranen. Det er alltid der; hun tar det for gitt.

For Dede, som bor i Vest-Afrika, er situasjonen en helt annen. Lenge før det er blitt lyst, står hun opp, kler på seg, plasserer en stor krukke på hodet og går de åtte kilometerne til nærmeste elv. Der vasker hun seg og fyller så krukken med vann og går hjem. Denne daglige rutinen tar cirka fire timer. Den neste timen filtrerer hun vannet for å fjerne parasitter og heller det så opp i tre beholdere — én til drikkevann, én til rengjøring og én til kveldsbadet. Klesvasken foregår ved elven.

«Vannmangelen dreper oss,» sier Dede. «Når nesten halve formiddagen går med til å hente vann, hvor mye av dagen har man da igjen til å dyrke jorden og gjøre andre ting?»

Dedes situasjon er neppe enestående. Ifølge Verdens helseorganisasjon bruker mange kvinner og barn hvert år en tidsmengde som tilsvarer over ti millioner år, på å hente vann fra ofte forurensede kilder langt borte fra sitt hjem!

Noen har, andre har ikke

Det finnes altså rikelig med ferskvann på jorden, men det er ikke jevnt fordelt. Det er det første store problemet. Forskerne regner for eksempel med at selv om 36 prosent av det vannet som fyller elver og innsjøer, er i Asia, er det 60 prosent av jordens befolkning som har sitt hjem der. Til sammenligning kan vi nevne at 15 prosent av elvevannet i verden befinner seg i elven Amazonas, men bare 0,4 prosent av jordens befolkning bor nær nok til at de kan utnytte det. Det vannet som faller ned som regn, er også ujevnt fordelt. Noen områder på jorden er nesten konstant tørre; andre er ikke tørre bestandig, men opplever av og til en tørkeperiode.

En rekke eksperter tror at menneskene kan være skyld i noen av de klimaforandringene som berører nedbøren. Avskoging, for intensivt jordbruk og for sterk belastning av beitemarkene legger jorden bar. Noen mener at når det skjer, reflekterer jordoverflaten mer sollys tilbake til atmosfæren. Det fører til at atmosfæren varmes opp, skyene sprer seg, og det blir mindre regn.

Avskogingen kan også føre til at det faller mindre regn, for en god del av det regnet som faller over skogene, er vann som først fordampet fra vegetasjonen — fra bladene på trærne og fra underskogen. Vegetasjonen er med andre ord som en kjempemessig svamp som absorberer og holder på regnet. Når trærne og underskogen blir fjernet, blir det mindre vann tilgjengelig som kan danne regnskyer.

Nøyaktig hvor stor innvirkning menneskenes atferd har på nedbørmengden, er et omdiskutert spørsmål; videre forskning er nødvendig. Men én ting er helt sikkert: Vannmangelen er utbredt. Den truer allerede økonomien og helsetilstanden i 80 land, sier Verdensbanken. Og det er allerede 40 prosent av jordens innbyggere — over to milliarder mennesker — som ikke har tilgang til rent vann eller skikkelige sanitære forhold.

Når rike nasjoner blir truet av vannmangel, klarer de som oftest å kjøpe seg fri fra alvorlige problemer. De bygger demninger og anvender kostbar teknologi for å resirkulere vannet eller for å fjerne salt fra havvann. De fattige landene har ikke anledning til å gjøre det. De har ofte valget mellom å innføre rasjonering på rent vann, noe som kan forsinke den økonomiske framgangen og redusere matvareproduksjonen, og å bruke ubehandlet vann om igjen, noe som fører til spredning av sykdommer. Etterspørselen etter vann øker overalt, og framtiden fortoner seg svært, svært tørr.

Et håpets tiår

Den 10. november 1980 talte FNs generalforsamling optimistisk om det kommende vanntiåret. Målsettingen var fri tilgang til trygt, eller rent, vann og gode sanitære forhold for alle som bor i utviklingslandene, innen 1990. Ved tiårets utløp var det blitt brukt omkring 940 milliarder kroner til å skaffe rent vann til over en milliard mennesker og kloakkrenseanlegg til over 750 millioner mennesker — en imponerende bragd.

Samtidig hadde imidlertid utviklingslandene en befolkningstilvekst på 800 millioner. I 1990 var det derfor fremdeles over en milliard mennesker som manglet trygt drikkevann og tilfredsstillende kloakkrensing. Situasjonen får en til å tenke på det dronningen sa til Alice i barnefortellingen Gjennom speilet: «Her må en løpe alt en kan for å være på samme stedet. Hvis du vil til et annet sted, må du minst løpe dobbelt så fort!»

Verdens helseorganisasjon melder at det generelt sett har vært små framskritt å spore siden 1990 når det gjelder å bedre forholdene for dem som ikke har trygt drikkevann og tilfredsstillende sanitære forhold. Forskeren Sandra Postel, som er seniorprofessor i Worldwatch Institute, skriver: «Det er stadig en alvorlig moralsk svikt at 1,2 milliarder mennesker ikke kan drikke vann uten å risikere å bli syke eller å dø. Årsaken er ikke først og fremst knapphet på vann eller utilstrekkelig teknologi, men snarere mangel på politisk og sosialt engasjement med tanke på å dekke de fattiges grunnleggende behov. Det ville koste anslagsvis 250 milliarder kroner mer pr. år, tilsvarende omkring fire prosent av verdens militære utgifter, å sørge for at hele menneskeheten fikk det som de fleste av oss nå tar for gitt — rent drikkevann og renovasjon.»

Flere mennesker, større behov

Problemet med ujevn fordeling av vannet blir forsterket av et annet problem: Etter hvert som det blir flere mennesker på jorden, øker etterspørselen etter vann. Regnmengden i verden som et hele er mer eller mindre konstant, men folketallet øker sterkt. Vannforbruket er blitt fordoblet i hvert fall to ganger i dette århundret, og noen mener at det kan komme til å bli fordoblet enda en gang i løpet av de neste 20 årene.

Befolkningstilveksten innebærer naturligvis ikke bare økt etterspørsel etter drikkevann, men også etter mat. Og matvareproduksjonen krever stadig mer vann. Jordbruket må imidlertid konkurrere med industrien og med enkeltpersoner om vannet. Jordbruket er ofte den tapende part når byer og industriområder vokser. «Hvor skal maten komme fra?» spør en forsker. «Hvordan skal vi kunne dekke behovene til ti milliarder mennesker når vi knapt kan dekke behovene til fem milliarder og i virkeligheten tar vann fra jordbruket?»

Befolkningstilveksten er størst i utviklingslandene, hvor det allerede er knapphet på vann. Og disse landene er dessverre de som har minst mulighet, både økonomisk og teknisk, til å ta seg av vannproblemene.

Forurensningen

I tillegg til problemene i forbindelse med vannmangelen og befolkningstilveksten er det et tredje, beslektet problem: forurensningen. Bibelen taler om «en elv med livets vann», men mange av elvene i vår tid er dødens elver. (Åpenbaringen 22: 1) Det er blitt anslått at om lag 450 kubikkilometer utslippsvann fra husholdninger og industrien hvert år renner ut i verdens elver. Mange elver og vassdrag er forurenset fra kilde til utløp.

I utviklingslandene er nesten hver eneste større elv forurenset av ubehandlede kloakkutslipp. En undersøkelse som omfattet 200 store elver i Russland, viste at åtte av ti hadde et farlig høyt nivå av sykdomsframkallende mikroorganismer. Elvene og grunnvannsspeilet i industrilandene blir riktignok ikke forurenset av kloakk, men de blir ofte forgiftet av kjemikalier, deriblant slike som kommer fra kunstgjødsel som blir brukt i landbruket. Og omtrent over hele verden er det slik at de landene som har en kystlinje, pumper ubehandlet kloakk ut i det grunne kystfarvannet, med den følge at strendene blir sterkt forurenset.

Det er tydelig at forurensningen av vannet er et problem som berører hele jorden. Brosjyren Water: The Essential Resource, som er utgitt av Audubon Society, sier: «En tredjedel av menneskeheten sliter med konstant sykdom eller svekkelse på grunn av urent vann; en annen tredjedel er truet som følge av at det blir sluppet ut kjemiske stoffer i vannet som man ikke kjenner langtidsvirkningene av.»

Dårlig vann, dårlig helse

Da Dede, som er nevnt tidligere, sa at «vannmangelen dreper oss», mente hun det ikke bokstavelig. Men faktum er at mangelen på rent, friskt vann er årsak til at mange mister livet. Dede og millioner med henne har ikke noe valg; de må bruke vannet i elvene og bekkene, som i mange tilfeller ikke er stort annet enn en åpen kloakk. Det er derfor ikke noen overraskelse at Verdens helseorganisasjon opplyser at det hvert åttende sekund er et barn som dør av en sykdom som skyldes forurenset vann.

Bladet World Watch sier at 80 prosent av alle sykdommer i utviklingslandene blir spredt som følge av at folk får i seg forurenset vann. Sykdomsframkallende mikroorganismer og forurensning krever 25 millioner menneskeliv hvert år.

Dødelige sykdommer som kan spores tilbake til vannet — deriblant diarésykdommer, kolera og tyfoidfeber — krever sine fleste ofre i tropene. Men det er ikke bare i utviklingslandene det inntreffer vannrelaterte sykdommer. I 1993 ble 400 000 mennesker i Milwaukee i Wisconsin i USA syke etter at de hadde drukket vann fra springen som inneholdt en mikrobe som var resistent mot klor. Det samme året fant farlige mikrober veien inn i vannrørene i andre amerikanske byer — i Washington, D.C., New York og Cabool i Missouri — så innbyggerne ble nødt til å koke det vannet de tappet av springen.

Elvevann på deling

Problemer som vannmangel, behovene til en voksende befolkning og forurensning som fører til dårlig helse, har alle med hverandre å gjøre og er faktorer som kan skape spente forhold og konflikter. Vann kan jo neppe kalles noen luksus. En politiker i Spania sa angående vannkrisen: «Det er ikke lenger en økonomisk kamp, men en kamp for å overleve.»

Én årsak til at det ofte oppstår konflikter, er at flere land får vann fra samme elv. Den amerikanske forskeren Peter Gleick sier at 40 prosent av jordens befolkning bor i de 250 vassdragsområdene som omfatter mer enn ett land. Elvene Brahmaputra, Indus, Mekong, Niger, Nilen og Tigris renner alle gjennom flere land — land som ønsker å få så mye vann som mulig fra disse elvene. Og det har allerede vært tvister i disse områdene.

Etter hvert som etterspørselen etter vann blir større, kommer den internasjonale spenningen til å stige. Verdensbankens visepresident som arbeider for å fremme en miljømessig bærekraftig utvikling, kommer med denne spådommen: «Mange av krigene i dette århundret dreide seg om olje, men i neste århundre vil krigene dreie seg om vann.»

[Ramme/bilde på side 7]

Et molekyl på vandring

La oss følge et enkelt vannmolekyl på dets endeløse vandring. Rekken av bilder, som er nummerert i samsvar med teksten, viser bare én av de utallige veier et enkelt vannmolekyl kan ta for å vende tilbake til det stedet det kom fra. — Job 36: 27; Forkynneren 1: 7.

Vi begynner med et molekyl på havoverflaten.(1) Som følge av at solen får vann til å fordampe, stiger molekylet til det har kommet mange hundre meter over jorden.(2) Nå slutter det seg til andre vannmolekyler og danner sammen med dem en liten vanndråpe. Dråpen følger vinden hundrevis av kilometer. Etter en tid fordamper den lille dråpen, og molekylet stiger videre, helt til det slår seg sammen med en regndråpe som er stor nok til å falle til jorden.(3) Regndråpen faller ned på en fjellside sammen med milliarder av andre dråper; vannet renner ned i en elv.(4)

Det kommer et dyr og drikker av elvevannet, og det får molekylet i seg.(5) Noen timer senere urinerer dyret, og molekylet synker ned i jorden, hvor det blir opptatt av røttene til et tre.(6) Derfra stiger det opp i treet og fordamper til slutt fra et blad og kommer ut i luften.(7) Som forrige gang driver det oppover og danner sammen med andre molekyler en liten dråpe. Dråpen følger med vinden til den går inn i en mørk, tung regnsky.(8) Vårt molekyl faller enda en gang ned med regnet, men denne gangen havner det i en elv som fører det til havet.(9) Der kan det komme til å oppholde seg i tusener av år før det kommer opp til overflaten, fordamper og igjen blir ført gjennom luften.(10)

Dette kretsløpet tar aldri slutt. Vann fordamper og stiger opp fra havet, blir ført inn over land, faller ned som regn og renner tilbake til havet. På denne måten opprettholder vannet alt liv på jorden.

[Ramme på side 9]

Hva som er blitt foreslått

Bygging av avsaltningsanlegg. Slike anlegg fjerner saltet fra havvannet. Det skjer vanligvis ved at vannet blir pumpet inn i lavtrykkskamre, hvor det blir oppvarmet til det koker. Vannet fordamper og blir ledet bort, mens saltkrystallene blir liggende igjen. Det er en kostbar prosess som mange av utviklingslandene ikke har råd til å gå i gang med.

Smelting av isfjell. Noen forskere mener at massive isfjell, som inneholder rent, friskt vann, kunne taues fra Antarktis av store slepebåter og smeltes for å skaffe vann til vannfattige områder på den sørlige halvkule. Ett problem: Omkring halvparten av hvert isfjell ville ha smeltet i havet før det kom fram til sitt bestemmelsessted.

Tapping av grunnvannslag. Grunnvannslag er vannførende bergartslag dypt nede i jorden. Selv i den tørreste ørken kan man pumpe vann opp fra grunnvannslaget. Men det er en prosess som er kostbar, og som dessuten fører til at grunnvannsspeilet synker. En annen ulempe: De fleste grunnvannslag fornyer seg langsomt — og noen gjør det ikke i det hele tatt.

[Bilderettigheter på side 8]

Foto: Mora, Godo-Foto

[Bilder på side 5]

Det kan ta fire timer hver dag å hente vann

[Bilder på side 8]

Omkring 450 kubikkilometer utslippsvann tømmes ut i elvene hvert år