Hvordan krig ødelegger barn

SLAGET var ett av mange i borgerkrigen i Sierra Leone. Året var 1995. Da geværilden stilnet, lå den fire år gamle Tenneh, som allerede hadde mistet begge foreldrene sine i krigen, såret på bakken. En kule hadde truffet henne i hodet og var blitt liggende bak høyre øye. Det var fare for at kulen skulle føre til betennelse som ville spre seg til hjernen og koste henne livet.

Seksten måneder senere klarte et britisk ektepar å få Tenneh fløyet til England for å få henne operert. Et team av kirurger fjernet kulen, og folk gledet seg over at operasjonen var vellykket, at et ungt liv var blitt spart. Men noe som la en demper på gleden, var at man visste at Tenneh var en foreldreløs jente som ikke skulle ha vært skutt på i det hele tatt.

Våpen, sult og sykdom

Tenneh ble truffet av en tilfeldig kule, men stadig flere barn blir truffet fordi det blir siktet mot dem, og ikke ved et uhell. Når det bryter ut etniske stridigheter, er det ikke nok å drepe voksne; barna til fienden blir betraktet som framtidige fiender. En politisk kommentator i Rwanda sa i et radioprogram i 1994: «For å drepe de store rottene må du drepe de små rottene.»

De fleste barn som dør i krig, er imidlertid ikke ofre for bomber eller kuler, men for sult og sykdom. I afrikanske kriger, for eksempel, har mangel på mat og legehjelp kostet omkring 20 ganger så mange menneskeliv som selve kamphandlingene. Å stanse forsyningen av livsfornødenheter er en krigstaktikk som nådeløst blir fulgt i vår tid. Hærer har lagt ut landminer på svære områder med dyrkbar jord, ødelagt kornlagre og vannforsyningsanlegg og beslaglagt hjelpesendinger. De har også rasert medisinske sentre, slik at helsepersonell har måttet flykte.

En slik taktikk rammer barna aller hardest. Mellom 1980 og 1988 var det for eksempel 330 000 barn i Angola og 490 000 barn i Mosambik som døde av krigsrelaterte årsaker.

Uten hjem og uten familie

Krig fører til at barn blir foreldreløse — ved at foreldre blir drept, men også ved at familier blir splittet. På verdensbasis har omkring 53 millioner mennesker flyktet fra sitt hjem på grunn av fare for vold. Det er hvert 115. menneske på jorden! Minst halvparten av dem er barn. I den panikkartede flukten kommer mange barn bort fra foreldrene sine.

Ved utgangen av 1994 var 114 000 barn blitt skilt fra foreldrene sine som følge av konflikten i Rwanda. En undersøkelse som ble foretatt i 1995, viste at hvert femte barn i Angola hadde opplevd det samme. I mange tilfeller, særlig for de aller yngste, er påkjenningen ved ikke å være sammen med foreldrene verre enn selve krigen.

Drept av landminer

Verden over har hundretusener av barn gått ut for å leke, for å passe dyr, for å samle ved eller for å plante matvekster, men er blitt revet i filler av eksploderende landminer. Landminer dreper 800 mennesker hver måned. I 64 land er det til sammen omkring 110 millioner landminer i bakken. Bare i Kambodsja finnes det omkring sju millioner landminer, det vil si to for hvert barn.

Over 40 land produserer omkring 340 typer miner i en lang rekke forskjellige farger og fasonger. Noen ser ut som steiner, andre som ananas, andre igjen som små grønne sommerfugler som svever forsiktig ned på bakken fra helikoptre, uten å eksplodere. Rapporter tyder på at noen landminer som er laget slik at de ser ut som leketøy, er blitt lagt ut i nærheten av skoler og lekeplasser, der kvinner og barn kommer til å finne dem.

Det koster bare rundt 20 kroner å produsere en personellmine, men å finne og fjerne en mine fra bakken koster mellom 2000 og 7000 kroner. I 1993 ble omkring 100 000 landminer fjernet, men det ble lagt ut to millioner nye. Alle ligger tålmodig og venter på ofre, de skiller ikke mellom en soldat og et barn, de anerkjenner ingen fredsavtale, og de er aktive i opptil 50 år.

I mai 1996 avsluttet internasjonale forhandlere to års drøftelser i Genève i Sveits uten å ha oppnådd et verdensomfattende forbud mot landminer. De forbød riktignok noen typer miner og fastsatte restriksjoner på bruken av andre, men et totalforbud mot landminer vil ikke bli tatt opp til ny vurdering før neste konferanse, som er berammet til år 2001. Fram til da kommer landminer til å ta livet av ytterligere 50 000 mennesker og lemleste 80 000. Mange av dem vil være barn.

Tortur og voldtekt

I kriger i de senere år er barn blitt torturert, enten som en straff mot foreldrene eller som et middel til å presse fram informasjon om foreldrene deres. Noen ganger, i konfliktens brutale verden, trengs det ingen grunn, og tortur av barn finner også sted bare for moro skyld.

Seksuell vold, deriblant voldtekt, er vanlig i krig. I krigen på Balkan var det en del av taktikken å voldta tenåringsjenter og tvinge dem til å føde fiendens barn. I Rwanda brukte soldater likeledes voldtekt som et våpen for å ødelegge familiebåndene. Noen ganger ble nesten alle tenåringsjenter som overlevde et militsangrep, voldtatt. Mange jenter som ble gravide, opplevde at familien og lokalsamfunnet vendte dem ryggen. Noen jenter forlot spedbarna sine; andre tok sitt eget liv.

Følelsesmessige påkjenninger

Barn i krig opplever ofte verre ting enn de verste mareritt voksne har. I Sarajevo, for eksempel, viste en undersøkelse som omfattet 1505 barn, at praktisk talt alle sammen hadde opplevd skyting med artilleri. Over halvparten var blitt skutt på, og to tredjedeler hadde vært i situasjoner der de trodde de ville bli drept.

En undersøkelse som omfattet 3000 rwandiske barn, viste at 95 prosent hadde vært vitne til vold og drap under folkemordet, og at nesten 80 prosent hadde mistet noen i familien sin. Nesten en tredjedel hadde vært vitne til voldtekt eller seksuelle overgrep, og over en tredjedel hadde sett andre barn være med på å slå eller drepe. Slike opplevelser ødelegger barns sinn og hjerte. I en rapport som handlet om barn fra det tidligere Jugoslavia som slet med psykiske skadevirkninger, stod det: «De går og bærer på minner om det de har opplevd, . . . som forårsaker ekstreme mareritt, daglige mentale bilder av de traumatiske hendelsene som plutselig dukker opp, frykt, utrygghet og bitterhet.» Etter folkemordet i Rwanda sa en psykolog ved et nasjonalt senter for personer som har hatt traumatiske opplevelser: «De symptomene som viser seg hos barn, innbefatter mareritt, konsentrasjonsvansker, depresjon og en følelse av at det ikke er noe håp for framtiden.»

Hvordan hjelpe barna?

Mange forskere mener at traumene ikke går bort når barn stenger sine følelser og minner inne. Helbredelsesprosessen begynner ofte med at barnet tar opp kampen med de vonde minnene ved å snakke med en medfølende og informert voksen om det som har skjedd. «Halve seieren er vunnet hvis en kan få barn som er hardt rammet, til å åpne seg og snakke fritt,» sa en sosialarbeider i Vest-Afrika.

Noe annet som er viktig for å kunne lege følelsesmessige sår, er et godt samhold i familien og lokalsamfunnet og støtte derfra. Som alle andre barn trenger krigsofre kjærlighet, forståelse og empati. Men er det virkelig grunn til å tro at det er håp om at alle barn skal få en lys framtid?

[Ramme/bilde på side 8]

Det så ut som en ball

I Laos gikk en jente og broren hennes for å slippe noen bøfler ut på beite. Hun fikk øye på noe som lå i en grøft. Det lignet på en ball, og hun tok det opp og kastet det til broren sin. Da det traff bakken, eksploderte det og drepte ham øyeblikkelig.

[Ramme på side 9]

Bare én av tusener

Tolv år gamle Maria, som var foreldreløs, ble voldtatt da kamphandlingene begynte i den delen av Angola der hun bodde. Det gjorde at hun ble gravid. Da krigen ble mer intens, flyktet hun og gikk 30 mil til et trygt sted. Der gikk hun inn på et senter for flyktningbarn. Fordi hun var så ung, fødte hun for tidlig. Det ble en hard fødsel. Barnet levde bare i to uker, og Maria døde en uke senere. Maria er bare én av tusenvis av barn som er blitt torturert og voldtatt i kriger i den senere tid.

[Ramme/bilde på side 9]

Ødelagte sinn og hjerter

Hvordan volden ofte virker inn på barn, blir godt illustrert av tilfellet med den åtte år gamle Shabana i India. Hun var vitne til at en pøbelflokk slo faren hennes i hjel og deretter halshogde moren. Hun er fortsatt nummen i sinn og hjerte og skjuler skrekken og tapet. «Jeg savner ikke foreldrene mine,» sier hun med tonløs, følelsesløs stemme. «Jeg tenker ikke på dem.»