Pygmeene — folket i de dype skogene

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKK

KOM og bli med og hils på BaBingaene, pygmeene i Den sentralafrikanske republikk, hvor vi bor. Du har sikkert lest og hørt om pygmeer, men du har kanskje aldri truffet noen av dem. Hvis du er på besøk i Bangui, hovedstaden, kommer du midt inn i pygmeenes område etter en reise på under et par timer.

Jehovas vitner har et viktig budskap til alle nasjoner, stammer, raser og etniske folkegrupper. Vi forkynner for alle slags mennesker, også pygmeene. — Åpenbaringen 14: 6.

Så bli med oss og se hvordan de lever, og hvordan de reagerer på det gode budskap om Guds rike, som skal gjøre jorden til et paradis. Det blir både en hyggelig og en interessant dag.

Gjenstand for forskning

Før vi drar, kan det være på sin plass å innhente noen opplysninger om de menneskene vi skal besøke. Det finnes bøker som er skrevet av folk som har bodd blant pygmeer i månedsvis og studert deres kultur, deres religion og deres vaner.

Når vi leser om disse fredelige og vennlige menneskene og deretter besøker dem, får vi svar på en rekke spørsmål, som: Hvor kom pygmeene fra? Hva kan vi lære av dem? Hvor bor de? Hva er det som skiller dem ut fra andre afrikanske folkegrupper? Hvordan kommer de ut av det med resten av befolkningen?

Ordboken Webster’s Third New International Dictionary sier at pygmeene er «et kortvokst folk i Ekvatorial-Afrika som er under 150 centimeter høye, . . . [og] bruker sine nærmeste naboers språk». Man mener at pygmeene i Afrika har en annen opprinnelse enn negritoene (som betyr «små negrer») i Oseania og den sørøstlige delen av Asia.

Ordet «pygmé» kommer fra et gresk ord som betyr «avstanden fra albuen til knyttneven». Pygmeene er kjent som jegere og sankere. Det er anslått at det finnes litt over 200 000 pygmeer i verden.

Serge Bahuchet og Guy Philippart de Foy nevner flere interessante detaljer i sin bok Pygmées — peuple de la forêt. De forteller at pygmeene holder til i de dype skogene i Republikken Kongo, Den demokratiske republikken Kongo, Gabon, Kamerun og Den sentralafrikanske republikk, og at man også kan finne dem så langt øst som i Rwanda og Burundi.

Det er ingen som vet nøyaktig hvor pygmeene kom fra, og når de kom til disse områdene. De bruker aldri ordet «pygmé» om seg selv. I Den sentralafrikanske republikk blir de som oftest kalt BaBinga, men i andre land er de kjent som BaKola, BaBongo, BaAka, BaMbènzèlè, BaTwa og BaMbuti.

Det første besøket

Vi drar fra Bangui i en Land Cruiser tidlig om morgenen, omkring klokken sju, for å reise sørover til M’Baiki/Mongoumba. Det er bare de første ti milene at veien har fast veidekke. Det er godt at vi har en firehjulsdrevet bil, for veien er glatt etter regnet siste natt.

Vi kjører gjennom frodige, grønne distrikter med veldige skoger og gjennom små landsbyer hvor folk står ved små bord langs veien og tilbyr oss bananer, pisanger, ananas, kassava, mais, squash og peanøtter. Sult er et ukjent begrep her. Den fruktbare jorden og det fuktige klimaet gjør at det finnes variert mat i overflod. Plutselig er vi framme i den første BaBinga-«landsbyen», eller rettere sagt leiren.

BaBingaene bor i overraskende små, kuppelformede hytter med én åpning som er akkurat stor nok til at det går an å krype gjennom den. Det er kvinnene som bygger hyttene, og materialene er kvister og blad som de finner i skogen i nærheten. Det står 10—15 hytter i en sirkel. BaBingaene oppholder seg i hyttene bare når de skal sove, og når de skal søke ly for regnet. Alle daglige gjøremål ellers finner sted utendørs.

Kvinner som bærer små barn på hoftene, kommer gående mot oss, og vi går ut av bilen for å hilse på dem. Noen menn som har hørt bilen, kommer springende for å finne ut hvem vi er, og hva vi vil. Sammen med dem kommer en flokk hunder som alle har en liten bjelle bundet rundt halsen.

Vi husker fra det vi leste, at hunden er det eneste husdyret pygmeene holder. De har hundene med seg når de går på jakt. Og det er mye å drive jakt på, fra bakken og opp til de øverste tretoppene. Boken Pygmées — peuple de la forêt forteller at det finnes fugler, aper, elefanter, kafferbøfler, rotter, antiloper, villsvin, ekorn og mange andre dyr. En trofast hund er en nødvendig følgesvenn for enhver jeger.

Når vi snakker med disse menneskene, bruker vi boken Min bok med fortellinger fra Bibelen og brosjyren Du kan få leve evig på jorden!a Illustrasjonene i disse publikasjonene viser at jorden snart skal bli et paradis med vakre skoger, et sted hvor det verken skal være sykdom eller død. (Åpenbaringen 21: 4, 5) Begge foreligger på sango, det språket som tales av over 90 prosent av befolkningen, deriblant pygmeene. Disse fredsommelige menneskene snakker språket til sine nærmeste afrikanske naboer, uansett hvor de bor. De er nødt til det, for de driver handel med dem.

Snart er vi omgitt av flere kvinner og menn som ser begeistret på det ene bildet etter det andre og hører på det vi har å si. De kjenner oss som Jehovas vitner fra tidligere besøk opp gjennom årene. De er glad for å kunne skaffe seg de publikasjonene vi har med oss i dag. Men det er et problem — de kan ikke lese. Myndighetene og ulike institusjoner har i årenes løp forsøkt å lære dem å lese og skrive, men forgjeves. Det har vært holdt skoler for barna. Ordningen fungerte en tid, men før eller senere sluttet barna å komme. En lærer som har arbeidet blant pygmeene, sa at de er bemerkelsesverdig lærenemme så lenge de er i klasserommet, men etter at de har gått på skolen noen måneder, blir de bare rett og slett borte. Men de lokale myndigheter og andre fortsetter arbeidet for å sørge for at disse barna skal få regelmessig skolegang.

Jehovas vitner er kjent for at de går tilbake til mennesker som viser interesse for Guds Ord. Men vi regner ikke med å treffe de samme BaBingaene neste gang vi kommer, for de er på flyttefot hele året. De kan forsvinne dypt inn i skogene og bli borte i månedsvis. Forsøk som har vært gjort på å få dem til å bli bofaste, har ikke vært særlig vellykket. De kan med rette kalles folket i de dype skogene. Å flytte fra sted til sted og drive jakt er deres livsstil, og ingenting kan få dem til å forandre på det.

Dagligliv, ekteskap og familie

Stort sett er det mennene som driver jakt, og kvinnene som sanker. De sanker omtrent alt det skogen frambringer: sopp, røtter, bær, blad, nøtter, insekter, termitter, vill honning og, ikke å forglemme, kålormer, som de er veldig begeistret for. Alt dette er produkter som de spiser og driver handel med. Pygmeenes afrikanske naboer, som ofte kalles les grands noirs (de høye svarte), er avhengige av dem for å få disse varene. De bytter dem til seg mot kopper og kar, macheter, redskaper som økser og kniver, salt, palmeolje, kassava, pisanger og dessverre også tobakk, alkohol og hasj. De tre siste artiklene utgjør et enormt problem for disse fattige menneskene. Ofte setter de seg i gjeld for å få tak i dem, og litt etter litt blir livet deres ødelagt.

Mennene har som oftest én kone. Men de er snare til å skille seg eller flytte for å bo sammen med en annen kvinne. Faren eller den eldste i leiren er den som nyter størst respekt. Han kommer ikke med befalinger, men hans råd blir som regel fulgt. Du vil legge merke til at pygmeene er glad i barn. Moren og faren går ofte rundt og bærer på de små. Barna er hele tiden i kontakt med begge foreldrene, uansett hvor de er, og hva de gjør — enten de arbeider, driver jakt eller danser.

Om natten sover spedbarnet mellom moren og faren. Om dagen er det foreldrene, brødrene og søstrene, onklene og tantene og besteforeldrene som holder øye med de små, foruten at de har hele leirens oppmerksomhet. Foreldrene og slektningene går ofte på besøk til hverandre. Alt dette gjør at familiebåndene er sterke. Det er ikke slik her som i den vestlige verden, hvor familiebåndene ofte er løse og lett blir brutt.

Selv om pygmeene lever et helt annet liv enn sine afrikanske naboer, har de økonomiske forbindelser med dem. De driver som nevnt regelmessig handel med dem, og de blir også ofte bedt om å arbeide på kaffe- og kakaoplantasjene. De arbeider gjerne noen uker og får sin betaling, og så forsvinner de inn i de dype skogene og er borte i lang tid. Hvem vet — den kaffen du drakk i morges, er kanskje laget på bønner som pygmeer i Den Sentralafrikanske republikk har hatt i hånden.

Religion

BaBingaene er religiøse, men det er overtro og tradisjoner som styrer deres religiøse liv. De utøver sine ritualer til musikk, sang (jodling) og dans. Boken Ethnies — droits de l’homme et peuples autochtones kommer med denne forklaringen: «Folket i de dype skogene ser det slik at Gud har skapt verden, det vil si skogen. Etter at han hadde skapt det første menneskepar . . . , trakk han seg tilbake til himmelen og mistet interessen for hva menneskene holder på med. Nå er det den høyeste ånd, skogsguden, som handler på hans vegne.» Dette stemmer naturligvis ikke med det Bibelen sier om Gud og hans hensikt. — 1. Mosebok, kapitlene 1, 2; Salme 37: 10, 11, 29.

Intelligente mennesker

Det er ikke uvanlig at folk håner eller ser ned på pygmeene og betrakter dem som mindreverdige og mindre intelligente. Men Patrick Meredith, som er professor i psykofysikk ved Leeds universitet i England, sa en gang: «Hvis en ser pygmeer i deres naturlige miljø lage broer av trevlerøtter og leve et lykkelig liv, kan en spørre hva en mener med intelligens.»

Vi vet at alle mennesker er etterkommere av det første menneskepar, Adam og Eva. Apostlenes gjerninger 17: 26 sier: «[Gud] dannet av ett menneske enhver nasjon av mennesker til å bo på hele jordens overflate.» Og i Apostlenes gjerninger 10: 34, 35 står det at «Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham». Vi vil derfor gjøre disse menneskene kjent med Bibelens sannheter, så de også kan ha håp om å få leve når hele jorden om kort tid blir forvandlet til et vakkert paradis med mange dype skoger.

[Fotnote]

[Bilder på side 23]

1. Pygmeer får høre Bibelens budskap; 2. pygmé som er treskjærer; 3. typisk bolig hos pygmeene