«Kunden har alltid rett»

FORTALT AV WEI TUNG CHIN

Mannen min sa alltid til meg at jeg ikke måtte ha noe å gjøre med «de religiøse folkene som går fra dør til dør». Så da Jehovas vitner kom til vår dør, sa jeg at vi ikke var interessert. Men han sa også at «kunden har alltid rett», så da et vitne kom til restauranten vår, Red Dragon, og ville fortelle meg om sin religion, syntes jeg at jeg måtte høre på henne.

MANNEN min, Tong Y., eide den kinesiske restauranten Red Dragon på St. Clair Avenue i Cleveland i Ohio. Det var der han, etter at vi hadde giftet oss, lærte meg mottoet: «Kunden har alltid rett.»

T. Y. (som han ble kalt) kom til Amerika for å gå på New York universitet. Etter at han hadde tatt avsluttende eksamen i 1927, begynte han å arbeide i en restaurant på Times Square i New York. Han la merke til at folk spiste lunsj på snackbarer, hvor det var begrensede kokemuligheter. Så han fant ut at han ville begynne å selge dem varm chow mein, en kinesisk rett med nudler.

Snart ble hans lille restaurant i Greenwich Village et blomstrende foretak. I 1932 flyttet han sin virksomhet til Cleveland i Ohio, og der åpnet han restauranten Red Dragon med plass til 200 personer. En avis i Cleveland skrev i september 1932: «Etter å ha konsentrert seg om millioner av menneskers appetitt i den østlige delen av Statene har Tong Y. Chin valgt Cleveland som sin første utpost i Midtvesten for sin nystartede chow mein-industri, som han på fem år har utviklet til å bli et foretak med en omsetning på en million dollar i året.»

Før jeg kommer nærmere inn på hvordan T. Y. og jeg traff hverandre, vil jeg fortelle litt om min oppvekst i Kina, en oppvekst som formet mitt liv på så mange måter.

Jeg vokste opp i fattigdom

Å se mor forlate den lille landsbyen vi bodde i på det kinesiske fastlandet, for å lete etter mat hører til mine tidligste barndomsminner. Foreldrene mine var så fattige at de måtte bortadoptere noen av barna sine. En dag, da jeg var bare to—tre år, kom far hjem med et rart uttrykk i ansiktet. Jeg tenkte at det var noe leit som hadde med meg å gjøre.

Kort tid senere tok mor meg i hånden, og vi gikk langs en smal, gjørmete sti mellom rismarkene. Vi måtte være forsiktige så vi ikke falt i vannet. Vi stoppet ved et annet hus, hvor mor snakket med en smilende jente, deretter ved et hus, hvor det var en ung jente som så trist og alvorlig ut. Jeg kunne ikke huske å ha sett disse jentene før. De var mine eldre søstre. Da vi sa farvel, hadde jeg følelsen av at vi aldri ville komme til å se hverandre igjen.

Mens vi gikk videre, snakket mor hele tiden. Hun fortalte meg ting om seg selv, om far og om mine brødre og søstre. Jeg kan fortsatt se for meg mors snille, men triste øyne. Da vi kom fram til bestemmelsesstedet, følte jeg at det var noe som var galt. Huset så dystert og trist ut. Dette var mitt nye hjem. Jeg hadde ikke lyst til å sove, men mor og mine adoptivforeldre ville at jeg skulle gjøre det. Snart falt jeg i søvn, og da jeg våknet, var mor borte. Jeg så henne aldri igjen.

En trist barndom

Selv om jeg nå fikk nok mat, ble jeg vist lite kjærlighet, og hjertet mitt var fullt av tårer. Jeg gråt hver morgen når jeg våknet. Jeg savnet mor og min eldre bror, som hadde fått bli hos henne. Jeg tenkte ofte på å ta livet mitt. Da jeg var gammel nok, lengtet jeg etter å få gå på skole, men adoptivforeldrene mine holdt meg hjemme for at jeg skulle arbeide.

Da jeg var ni år, flyttet vi helt til Shanghai. «Nå er du gammel nok til å gjøre innkjøp og lage mat,» ble jeg fortalt. Disse oppgavene ble derfor føyd til mine daglige gjøremål. Hver dag gav adoptivforeldrene mine meg nok penger til å handle mat til tre måltider til oss. På vei til markedsplassen gikk jeg forbi tiggere, og jeg syntes synd på dem fordi de var sultne. Jeg klarte å gi dem en mynt eller to og fortsatt ha nok penger til å kjøpe den maten jeg trengte.

Som jeg ønsket å gå på skole og lære! «Om seks måneder skal vi melde deg inn,» lovte adoptivforeldrene mine. Da tiden var inne, sa de: «Seks måneder fra nå av.» Etter hvert forstod jeg at jeg aldri ville bli sendt på skole. Jeg var sønderknust. Jeg begynte å hate alle i huset. Jeg låste meg ofte inne på badet for å be. Selv om vi trodde på mange guder, visste jeg på en eller annen måte at det fantes én Gud som stod over alle de andre, og som var mektigere enn dem. Så jeg bad til ham og sa: «Hvorfor finnes det så mye lidelse og sorg?» Dette var min bønn i mange år.

Giftermål forandrer livet mitt

Arrangerte ekteskap var vanlig i Kina på den tiden. En av T. Y.s universitetsvenner som hadde vendt tilbake til Kina, skrev til ham: «Du har passert 30 år og er fortsatt ugift.» Så fortalte han om meg og la til: «Hun er 18 år. Hun har et vakkert ansikt og en like vakker personlighet. . . . Jeg ville overveid det seriøst, Tong Y. Chin.» Vennen sendte også med et fotografi.

T. Y. skrev til mine adoptivforeldre: «Jeg har sett et fotografi av deres ærbare datter. Jeg vil gjerne gifte meg med henne, hvis vi, etter at vi har truffet hverandre og tilbrakt en del tid sammen, finner at kjærligheten blomstrer i vårt hjerte.» T. Y. kom til Shanghai, og vi møttes. Selv om jeg syntes han var for voksen for meg, fant jeg ut at hvis jeg giftet meg, ville jeg i det minste kunne flytte hjemmefra. Så vi giftet oss i 1935 og seilte straks til Amerika. Slik kom jeg til Cleveland.

Alvorlige problemer til tross for materiell velstand

I begynnelsen hadde jeg problemer med å kommunisere med min ektemann. Han snakket en kinesisk dialekt, kantonesisk, mens jeg snakket en annen dialekt, shanghaiisk. Det var som om vi snakket to forskjellige språk. Jeg måtte også lære meg engelsk og nye skikker. Og mitt nye arbeid? Jeg måtte opptre som en sjarmerende og elskverdig restaurantvertinne som alltid gjorde sitt beste for å behage kundene. Ja, jeg måtte huske at «kunden har alltid rett».

Jeg arbeidet 16 timer eller mer i døgnet sammen med mannen min, og en stor del av tiden var jeg gravid. Vår første datter, Gloria, ble født i 1936. Deretter fødte jeg seks barn i løpet av ni år — tre gutter og tre jenter, hvorav den ene døde da hun bare var ett år gammel.

I mellomtiden hadde T. Y. åpnet mange restauranter og nattklubber. Noen underholdningsartister som begynte sin karriere ved å opptre på disse, for eksempel Keye Luke, Jack Soo og Kaye Ballard, ble kjente kunstnere. Kinamat-produktene vi produserte, ble også markedsført i stor stil og ble godt kjent.

I midten av 1930-årene var T. Y. blitt kjent som chow mein-kongen. Han var også president i Chinese Merchants Association og holdt forelesninger om Kina. Jeg ble engasjert i forskjellige former for veldedighetsarbeid og i sosiale og kommunale saker. Offentlige opptredener og det å gå i parader ble en del av livet mitt. Det var vanlig å se bilder av oss og navnet vårt i Clevelands aviser. Alt vi sa og gjorde, ble det skrevet om — fra forretningsreiser til ferier, ja, til og med hvilket nummer jeg brukte i sko!

I 1941, da det japanske flyvåpen bombet Pearl Harbor, gikk De forente stater til krig mot Japan. Fordi vi var orientalere, opplevde vi fordommer. Til og med før krigen, mens vi bygde vårt store hus i et respektabelt strøk, mottok vi brev med mordtrusler. Men huset ble fullført, og der vokste barna våre opp.

Jeg hadde et vakkert, romslig hjem, en respektert ektemann og familie, ja også vakre klær og smykker. Likevel var jeg ikke lykkelig. Hvorfor ikke? Én grunn var at vi hadde svært lite familieliv. Selv om jeg stod opp hver morgen for å sende barna på skolen, var vi vanligvis på arbeid når de gikk til sengs. En husholderske tok seg av deres daglige behov.

Vi var buddhister, men gudene i vår religion gav meg ingen trøst. T. Y. gikk sammen med vår eldste sønn gjennom huset og tente lys og plasserte mat foran gudebildene for at gudene skulle spise den. Men de spiste aldri maten, så barna hygget seg senere med den.

Jeg var utslitt og så ingen vei ut av det hele, og til slutt tenkte jeg som så at familien min ville ha det bedre uten meg. Jeg brøt fullstendig sammen og forsøkte å ta mitt eget liv. Heldigvis ble jeg i all hast sendt på sykehus, og jeg overlevde.

Mine bønner blir besvart

En tid senere, i 1950, kom en dame med vakkert hvitt hår inn i restauranten sammen med sin mann. Mens jeg ønsket dem velkommen og så til at de hadde det komfortabelt, snakket hun til meg om Gud. Jeg var ikke interessert. Jehovas vitner hadde besøkt meg hjemme og forsøkt å snakke med meg, men jeg avviste dem alltid bryskt. I restauranten var situasjonen imidlertid annerledes — «kunden har alltid rett».

Kvinnen, Helen Winters, spurte om jeg trodde på Bibelen. «Hvilken bibel?» svarte jeg. «Det finnes jo så mange!» Hver gang hun kom tilbake til restauranten, tenkte jeg med meg selv: «Der kommer den plageånden igjen!» Men hun var vennlig og gav ikke opp. Og det hun sa om en paradisisk jord, hvor det ikke skulle være smerte eller lidelse mer, var virkelig tiltalende. — 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 3, 4.

På et av besøkene sine gav hun meg en invitasjon til møtene i Rikets sal og viste meg det korte budskapet på baksiden som beskrev Guds rikes velsignelser. Jeg husker at jeg så på det senere og tenkte: «Om dette bare kunne være sant!» Hun tilbød seg å studere Bibelen sammen med meg i mitt hjem, og til slutt gikk jeg med på det.

Hver uke satte vi oss rundt bordet for å studere — Helen og jeg sammen med mine seks barn, som da var fra 5 til 14 år gamle. Jeg syntes ofte synd på henne fordi barna noen ganger så ut til å miste interessen. I 1951 begynte vi å gå på møter i Rikets sal. Jeg forstod snart at det jeg lærte, var svaret på mine bønner. Så jeg bestemte meg for å lære å lese engelsk godt, noe som var en stor utfordring for meg.

Jeg opplever ekte lykke

Jeg begynte å gjøre raske framskritt når det gjaldt kunnskap, og jeg innviet mitt liv til Jehova Gud. Så, den 13. oktober i 1951 på et stort stevne i Washington, D.C., ble jeg døpt sammen med mine to eldste barn, Gloria og Tom. For første gang hadde livet mitt fått en mening. Det var begynnelsen på mine lykkeligste år.

Hele mitt liv hadde jeg tjent andre mennesker, men nå var jeg fast bestemt på først og fremst å tjene vår Skaper. Jeg begynte å forkynne Rikets budskap for alle som ville høre. Jeg forsøkte også å innprente barna mine nødvendigheten av å gå på kristne møter og hvor viktig det er å snakke med andre om alt det storslagne Guds Ord inneholder.

I 1953 begynte vi å ha menighetsbokstudium i vårt hjem. Nå, nesten 45 år senere, holdes studiet fortsatt her. Opp gjennom årene har det virkelig vært en stor åndelig hjelp for vår familie.

Det å være åndelig aktiv og fortsatt drive vår restaurantvirksomhet var virkelig en utfordring. Jeg klarte likevel å få tid til å lede bibelstudier med mange. Noen av disse tok imot Bibelens sannhet og ble senere pionerer, som heltidstjenere blir kalt. I løpet av 1950-årene innviet våre fire yngste barn sitt liv til Jehova og ble døpt. T. Y. var ikke interessert i Bibelen, men han var likevel villig til å kjøre oss til og fra møtene. Vi bestemte oss for ikke å forkynne for ham direkte, men heller bare snakke oss imellom om et oppmuntrende punkt eller to fra møtet mens vi kjørte hjem.

På den tiden reiste T. Y. på jevnlige forretningsreiser til byer rundt om i De forente stater. Jeg ringte til Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York og forklarte vår situasjon. Grant Suiter, Selskapets daværende sekretær-kasserer, inviterte oss til en omvisning på hovedkontoret når vi var i New York. T. Y. var svært imponert, spesielt over hvor rent det var på kjøkkenet, hvor det den gang ble laget mat til rundt 500 personer.

Under vårt besøk traff vi Russell Kurzen, som senere sendte en bibel til T. Y. Den leste han i hver kveld inntil han hadde lest den ut. Senere, på Jehovas vitners internasjonale stevne i New York i 1958, ble mannen min døpt! Til vår store overraskelse holdt vår eldste sønn, som da tjente som medlem av familien ved hovedkontoret, en kort tale på stevnet.

Trofast inntil sin død

T. Y. og jeg samarbeidet ofte i tjenesten fra dør til dør. Da synet hans begynte å svikte, deltok vi regelmessig i gatearbeidet. Avisen The Cleveland Press hadde en overskrift hvor det stod: «Omvendelse ved Red Dragon», sammen med et bilde av oss idet vi tilbød Vakttårnet og Våkn opp! til en forbipasserende. I artikkelen ble det fortalt hvordan vi var blitt Jehovas vitner. Senere ble forresten navnet Red Dragon forandret til Chin’s Restaurant.

Mannen min og jeg har opp gjennom årene hatt mange kristne brødre og søstre fra hele verden som gjester i vår restaurant. Vi husket godt rådet vi fikk av bror Fred Franz, som tjente som president for Selskapet Vakttårnet. Da han besøkte oss, sa han: «Vær trofaste, og hold dere nær til Jehovas organisasjon.»

Tidlig i 1970-årene ble T. Y. rammet av flere slag, og han døde den 20. august 1975. En lokalavis hadde en lang nekrolog om ham sammen med et bilde av ham hvor han tilbød Vakttårnet. De siste årene vi hadde sammen, var de beste. I april 1995 stengte Chin’s Restaurant dørene for siste gang, etter å ha vært i drift i mer enn 60 år. For noen virket det som slutten på en æra.

Vi bevarer våre åndelige mål

På et tidspunkt ønsket vi at våre tre sønner skulle overta familiebedriften. Men det ønsket forandret seg; vi ville heller at de skulle følge i Jesu fotspor og bli heltidstjenere. Vi spurte hvert av barna om han eller hun ville like å være pioner i Hongkong og hjelpe andre kinesere til å lære det vi hadde lært. Vi tilbød oss å støtte dem økonomisk hvis de ønsket å reise dit. Selv om ingen av dem på det tidspunkt hadde lært å snakke kinesisk flytende, valgte Winifred, Victoria og Richard å flytte til Hongkong.

Vår datter Winifred har vært pioner der i over 34 år. Victoria giftet seg med Marcus Gum, og de flyttet etter hvert tilbake til De forente stater. De har oppdratt tre barn, Stephanie og Seraiah, som er i heltidstjenesten i Cleveland, og Symeon, som tjener ved Watchtower Farms i Wallkill i staten New York sammen med sin kone, Morfydd. Victoria og Marcus bor her i nærheten og er til god hjelp for meg. Marcus er presiderende tilsynsmann i Coventry menighet i Cleveland.

Vår eldste datter, Gloria, har sittet i rullestol siden hun ble rammet av polio i 1955. Hun og hennes mann, Ben, bor i Escondido i California, hvor de har en regelmessig andel i forkynnelsesarbeidet. Tom har vært heltidstjener i over 22 år. Han og hans kone, Esther, arbeider nå ved Vakttårnets undervisningssenter i Patterson i staten New York. Richard og hans kone, Amy, kom hjem fra Hongkong for å hjelpe til med å pleie T. Y. før han døde. Nå tjener også de på Patterson. Vår yngste sønn, Walden, har vært i heltidstjenesten i mer enn 30 år. De siste 22 årene har han og hans kone, Mary Lou, tjent menigheter i De forente stater i krets- og områdetjenesten.

Ikke så å forstå at vi aldri hadde problemer med barna våre. En av dem rømte hjemmefra som tenåring og gav ikke lyd fra seg på tre måneder. En av sønnene våre var på et tidspunkt mer interessert i sport enn i åndelige ting og skulket vårt ukentlige familiestudium for å delta i konkurranser. Han fikk til og med tilbud om et idrettsstipend. Da han bestemte seg for å gå inn for heltidstjenesten i stedet for å takke ja til et av disse universitetsstipendene, følte jeg det som om en tung bør ble tatt av skuldrene mine.

Takknemlig for at jeg lyttet

Selv om barna mine bor på forskjellige steder, gleder det mitt hjerte å vite at de trofast tjener Jehova. Jeg er nå 81 år gammel, og gikt og andre plager har gjort at jeg har måttet sette ned tempoet, men min nidkjærhet for Jehova er ikke blitt mindre. Jeg forsøker å klare meg selv, slik at ingen av barna mine har måttet slutte i heltidstjenesten for å ta seg av meg.

Jeg ser ivrig fram til den dagen da Guds hensikter vil bli fullstendig gjennomført, og jeg vil få se igjen dem av mine kjære som har sovnet inn i døden — deriblant mannen min, mine kjødelige foreldre og Helen Winters, som studerte med oss. (Johannes 5: 28, 29; Apostlenes gjerninger 24: 15) Så glad jeg er for at jeg hørte på den elskelige, hvithårete damen for over 46 år siden! Den kunden hadde virkelig rett!

[Bilde på side 21]

Da vi giftet oss

[Bilde på side 23]

Familien vår i 1961. Fra venstre: Victoria, Wei, Richard, Walden, Tom, T. Y., Winifred, og Gloria foran

[Bilde på side 24]

Wei Chin i dag