Diskriminering av kvinner

I VEST-AFRIKA kjøper en forretningsmann et ni år gammelt barn. I Asia blir et nyfødt barn levende begravd i ørkensanden. I et orientalsk land sulter en smårolling i hjel på et barnehjem — uønsket og forsømt. Én ting er felles for disse tragediene: Alle ofrene var jenter og ble derfor betraktet som unnværlige.

Dette er ikke enkeltstående tilfeller. I Afrika blir tusenvis av jenter og unge kvinner solgt som slaver, noen for så lite som 110 kroner. Det blir også rapportert at hvert år blir hundretusenvis av unge jenter solgt til eller tvunget inn i prostitusjon, hovedsakelig i Asia. Og noe som er enda verre, er at befolkningsstatistikken fra en rekke land viser at så mange som 100 millioner jenter «mangler». Dette skyldes etter alt å dømme aborter, spedbarnsdrap eller rett og slett at jenter er blitt forsømt.

I mange land er jenter og kvinner blitt betraktet på denne måten i flere hundre år. Noen steder blir de det fremdeles. Hvorfor? Fordi i slike land blir gutter sett på som mer verdifulle. Der mener man at en gutt kan føre slektslinjen videre, arve eiendom og ta hånd om foreldrene når de blir gamle, ettersom disse landene ofte ikke har noen offentlig pensjonsordning for eldre. Et asiatisk ordtak hevder at «det å oppdra en jente er som å vanne en plante i naboens hage». Når hun vokser til, vil hun forlate hjemmet for å gifte seg eller kanskje bli solgt som prostituert og av den grunn være til liten eller ingen hjelp i omsorgen for sine aldrende foreldre.

En mindre andel

I land som er herjet av fattigdom, fører denne holdningen til at jentene i familien får mindre mat, helseomsorg og skolegang. Forskere i et asiatisk land fant ut at 14 prosent av jentene var underernært, sammenlignet med bare 5 prosent av guttene. I noen land blir dobbelt så mange gutter som jenter brakt til helsesentre for å få behandling, ifølge en rapport fra FNs barnefond (UNICEF). Og mer enn 40 prosent av unge kvinner i Afrika og i det sørlige og vestlige Asia er analfabeter. «Det er en forferdelig kjønnsdiskriminering i utviklingslandene,» beklaget nå avdøde Audrey Hepburn, tidligere UNICEF-ambassadør.

Denne kjønnsdiskrimineringen opphører ikke når jentene blir voksne. Fattigdom, vold og et endeløst slit er altfor ofte en kvinnes skjebne, ganske enkelt fordi hun er kvinne. Presidenten i Verdensbanken sa: «Kvinner utfører to tredjedeler av arbeidet i verden. . . . Likevel tjener de bare en tiendedel av inntektene i verden og eier mindre enn én prosent av formuen i verden. De er blant de fattigste av verdens fattige.»

Ifølge en FN-rapport utgjør kvinner over 70 prosent av de 1,3 milliarder mennesker i verden som lever i den ytterste fattigdom. «Og det blir stadig verre,» legger rapporten til. «Antallet kvinner som lever i absolutt fattigdom på landsbygda steg med nesten 50 % i løpet av de to siste tiårene. I stadig større grad får fattigdommen en kvinnes ansikt.» — Mennesker, samfunn og utvikling.

Noe som er enda mer traumatisk enn den knugende fattigdommen, er den volden som ødelegger så mange kvinners liv. Anslagsvis 100 millioner jenter, hovedsakelig i Afrika, har fått sine kjønnsorganer lemlestet. I noen områder er voldtekt en så utbredt form for misbruk at man knapt kjenner omfanget av det, men undersøkelser tyder på at i noen land blir hver sjette kvinne voldtatt i løpet av livet. Krig rammer både menn og kvinner, men flesteparten av dem som har måttet flykte fra hjemmene sine, er kvinner og barn.

Mødre og forsørgere

Ofte faller det meste av forsørgerbyrden på moren. Hun har sannsynligvis lange arbeidsdager og er ofte aleneforsørger. I noen utkantstrøk i Afrika er kvinner overhode i nesten halvparten av familiene. Også noen steder i den vestlige verden er det kvinnen som tar ledelsen i mange familier.

Tradisjonelt sett utfører også kvinner, spesielt i utviklingsland, noen av de tyngste arbeidsoppgavene, for eksempel det å hente vann og samle ved. Avskoging og overbeiting har gjort disse oppgavene mye vanskeligere. I noen tørkerammede land bruker kvinner minst tre timer hver dag til å sanke ved og fire timer om dagen til å hente vann. Først når dette slitet er unnagjort, kan de ta fatt på det arbeidet som forventes av dem i hjemmet eller på åkeren.

Selvfølgelig lider både menn og kvinner i land som preges av fattigdom, matmangel eller konflikter. Men kvinner lider uforholdsmessig mye. Vil denne situasjonen noen gang bli forandret? Er det noen virkelig mulighet for at alle kvinner en dag vil bli behandlet med respekt og omtanke? Kan kvinner gjøre noe nå for å bedre sin lodd i livet?

[Ramme på side 5]

Prostituerte jenter — hvem har skylden?

Hvert år blir anslagsvis en million barn — de fleste av dem jenter — tvunget inn i eller solgt til prostitusjon. Arayaa, som kommer fra Sørøst-Asia, minnes hva som skjedde med noen av hennes klassevenninner. «Kulvadee ble prostituert da hun bare var 13 år. Hun var en koselig jente, men moren hennes drakk seg ofte full og pleide å spille poker, så hun hadde ikke tid til å ta seg av datteren. Kulvadees mor oppfordret henne til å tjene penger ved å gå ut med menn, og innen kort tid arbeidet hun som prostituert.

Sivun, som også gikk i klassen min, var fra den nordlige delen av landet. Hun var bare tolv år da foreldrene hennes sendte henne til hovedstaden for å arbeide som prostituert. Hun måtte arbeide i to år for å oppfylle den kontrakten som foreldrene hennes hadde undertegnet. Sivuns og Kulvadees tilfeller er ikke uvanlige — 5 av de 15 jentene i klassen min ble prostituerte.»

Det finnes millioner av barn som Sivun og Kulvadee. «Sexindustrien er et stort marked med sin egen drivkraft,» sier Wassyla Tamzali i UNESCO (FNs organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur). «Det å selge 14 år gamle jenter er blitt så alminnelig, så banalt.» Og når disse jentene først er blitt solgt som sexslaver, er det nesten umulig for dem å betale tilbake det som de er blitt solgt for. Manju ble solgt av faren sin da hun var tolv år, men etter sju år med prostitusjon skyldte hun fremdeles 2200 kroner. «Det var ingen ting jeg kunne gjøre — jeg var fanget,» sier hun.

Det kan være nesten like vanskelig å unngå å få AIDS som å komme seg bort fra de hallikene som holder dem som slaver. En undersøkelse fra Sørøst-Asia viste at 33 prosent av de prostituerte barna var smittet av det viruset som forårsaker AIDS. Prostitusjonsindustrien omsetter for mer enn 36 milliarder kroner, og så lenge den blomstrer, vil nok lidelsene fortsette for disse jentene.

Hvem har skylden for denne forferdelige virksomheten? De som kjøper eller selger jenter til prostitusjon, har selvfølgelig en stor del av skylden. Men de foraktelige mennene som bruker disse jentene for å tilfredsstille sitt seksuelle begjær, kan også klandres, for hadde det ikke vært for dem som gjør seg skyldig i en slik form for umoral, ville disse jentene ikke ha vært prostituerte.

[Fotnote]

[Bilde]

Hvert år blir om lag en million unge jenter tvunget inn i prostitusjon

[Ramme på side 6]

En kvinnes arbeidsdag i Sentral-Afrika

Kvinnen står opp klokken seks og lager frokost til seg selv og familien. Den skal de så spise utpå formiddagen. Etter at hun har hentet vann i en elv i nærheten, drar hun til jordstykket sitt, som kanskje ligger en hel times gange unna.

Helt til klokken fire om ettermiddagen bearbeider hun jorden, luker og vanner og tar seg bare tid til raskt å spise det hun måtte ha tatt med seg av mat. De resterende to timer med dagslys bruker hun til å hogge ved og til å samle kassava eller grønnsaker til familien — og til å bære alt sammen hjem.

Vanligvis kommer hun hjem idet solen går ned. Nå må hun lage i stand kveldsmat, en oppgave som kan ta to timer eller mer. Søndagene blir brukt til å vaske klær i en elv i nærheten og til å stryke dem.

Mannen hennes setter sjelden pris på alt dette harde arbeidet og lytter sjelden til forslagene hennes. Han kan godt hogge ned trær eller svi av underskogen, slik at hun kan arbeide opp jorden for å så der, men det er omtrent alt han gjør. Av og til tar han barna med til elven, så de kan få vasket seg, og han kan kanskje jakte eller fiske litt. Men mye av dagen bruker han til å prate med de andre mennene i landsbyen.

Etter noen år vil mannen, hvis han har råd til det, ta hjem en ny, yngre kone, som vil få det meste av hans hengivenhet. Han forventer imidlertid at hans første kone fortsetter å arbeide som før, helt til helsen hennes svikter, eller til hun dør.

Afrikanske kvinner har en tung arbeidsbyrde