Rett blikket opp, ikke ned, etter svar

EVOLUSJONSTEORIEN går ut på at en rekke forandringer gradvis formet oss til et høyerestående dyr. Bibelen sier derimot at vi fikk en fullkommen start, at vi ble dannet i Guds bilde, men at ufullkommenhet raskt gjorde seg gjeldende, og at det da begynte å gå nedover med menneskene.

For våre første foreldre, Adam og Eva, begynte dette da de prøvde å oppnå moralsk uavhengighet og skadet sin samvittighet ved at de med overlegg var ulydige mot Gud. Det var som om de med vilje kjørte gjennom det beskyttende rekkverket, som Guds lov utgjør, og raste nedover mot den tilstand vi er i i dag, en tilstand som er preget av sykdom, alderdom og død, for ikke å nevne rasefordommer, religiøst hat og grusomme kriger. — 1. Mosebok 2: 17; 3: 6, 7.

Animalske gener eller defekte gener?

Bibelen forklarer ikke i et vitenskapelig språk hva som skjedde med Adam og Evas fullkomne kropp da de syndet. Bibelen er jo ikke en vitenskapelig bok, like lite som instruksjonsboken til en bil er en lærebok for bilingeniører. Men i likhet med instruksjonsboken er Bibelen nøyaktig; den inneholder ikke myter.

Da Adam og Eva braste gjennom den beskyttende barrieren som Guds lov utgjør, ble deres kropp skadet. Deretter gikk det sakte, men sikkert nedover med dem mot døden. Som følge av arvelovene ble også barna deres, hele den menneskelige familie, ufullkomne. Derfor dør også de. — Job 14: 4; Salme 51: 5; Romerne 5: 12.

Dessverre arvet vi også en tilbøyelighet til å synde, noe som kan komme til uttrykk i selviskhet og umoral. Det er selvfølgelig ikke noe galt med sex som blir holdt på sin rette plass. Gud gav det første menneskepar befalingen: «Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden.» (1. Mosebok 1: 28) Og som en kjærlig Skaper gjorde han det til en glede for en ektemann og hans hustru å følge dette påbudet. (Ordspråkene 5: 18) Men menneskenes ufullkommenhet har ført til misbruk av sex. I virkeligheten berører ufullkommenheten alle sider ved livet vårt, også sinnets og kroppens funksjoner, noe vi alle erfarer.

Men ufullkommenheten har ikke helt ødelagt vår moralske sans. Hvis vi virkelig ønsker det, kan vi ta tak i «rattet» og styre klar av livets fallgruver ved å bekjempe tilbøyeligheten til følge syndens vei. Ingen ufullkomne mennesker lykkes fullt ut i å bekjempe synd, og Gud tar i sin barmhjertighet hensyn til det. — Salme 103: 14; Romerne 7: 21—23.

Hvorfor vi ikke ønsker å dø

Bibelen kaster også lys over et annet vanskelig spørsmål som evolusjonsteorien ikke kan gi noe tilfredsstillende svar på, nemlig den normale menneskelige uviljen mot å akseptere døden, selv om døden kan virke naturlig og uunngåelig.

Bibelen viser at døden ble utløst av synden, av ulydighet mot Gud. Hvis våre første foreldre hadde forblitt lydige, ville de ha levd evig sammen med barna sine. Gud hadde i virkeligheten utstyrt menneskesinnet med et ønske om å leve evig. «Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter,» sier Forkynneren 3: 11 ifølge Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85. Så da menneskene ble dømt til døden, oppstod det en indre konflikt i dem, en vedvarende disharmoni.

Mennesker har prøvd å løse denne konflikten og tilfredsstille sitt naturlige ønske om å fortsette å leve. De har utviklet alle mulige slags trosoppfatninger, alt fra læren om sjelens udødelighet til troen på reinkarnasjon. Vitenskapen forsker på alderdommens mysterium fordi den ønsker å finne en måte å unngå døden på eller i det minste en måte å utsette den på. Ateistiske evolusjonister avviser ønsket om evig liv som en evolusjonær bløff, eller et bedrag, fordi det kommer i konflikt med deres syn på mennesket som bare et høyerestående dyr. Men Bibelens uttalelse om at døden er en fiende, harmonerer med vårt naturlige ønske om å leve. — 1. Korinter 15: 26.

Kan så kroppen vår gi oss en pekepinn om at vi er skapt for å leve evig? Svaret er ja! Menneskehjernen alene overøser oss med vitnesbyrd om at vi er skapt for å leve mye lenger enn vi gjør nå.

Skapt for å leve evig

Hjernen veier cirka 1,4 kilo og består av mellom 10 milliarder og 100 milliarder nevroner. Det er blitt sagt at ikke to av dem er helt like. Hver nevron kan kommunisere med opptil 200 000 andre nevroner, noe som gjør tallet på forskjellige kretser, eller forbindelser, i hjernen astronomisk. Og som om ikke det var nok, er «hver nevron en avansert datamaskin» i seg selv, sier bladet Scientific American.

Hjernen ligger badet i en kjemisk suppe, som virker inn på den måten nevronene oppfører seg på. Og hjernen er langt mer kompleks enn selv den kraftigste datamaskin. «I hvert hode finnes det et imponerende kraftsenter,» skriver Tony Buzan og Terence Dixon. «Jo mer vi lærer om dette kompakte, effektive organet, jo mer får vi inntrykk av at det har en kapasitet som er tilnærmet uendelig.» Videre siterer de professor Pjotr Anokhin: «Det finnes fremdeles ikke noe menneske som kan utnytte hele hjernens potensial. Derfor godtar vi ikke noen pessimistiske overslag over hjernens kapasitet. Den har ingen begrensninger.»

Disse imponerende opplysningene harmonerer ikke med evolusjonsteorien. Hvorfor skulle utviklingen «skape» et organ som har en kapasitet på en million eller kanskje en milliard menneskealdere, til enkle huleboere eller selv til dagens velutdannede mennesker? Det er bare et evig liv som gir dette mening! Men hva med kroppen vår?

En bok om kroppens evne til å lege og fornye seg selv sier: «Den måten ødelagte knokler, vev og organer reparerer seg selv på, er ikke mindre enn mirakuløs. Og hvis vi tok oss tid til å tenke over det, ville vi innse at fornyingen av hud og hår og negler — og også av andre deler av kroppen — virkelig er forunderlig. Den foregår 24 timer i døgnet, uke etter uke, og fornyer oss biokjemisk talt mange ganger i løpet av livet.» — Repair and Renewal—Journey Through the Mind and Body.

Når Guds tid er inne til det, vil det ikke være noe problem for ham å la denne fantastiske selvfornyingsprosessen fortsette i det uendelige. Da vil endelig «døden bli gjort til intet». (1. Korinter 15: 26) Men for at vi virkelig skal kunne være lykkelige, trenger vi mer enn evig liv. Vi trenger fred — fred med Gud og med våre medmennesker. Skal vi oppnå en slik fred, må folk vise hverandre sann kjærlighet.

En ny verden grunnlagt på kjærlighet

«Gud er kjærlighet,» sies det i 1. Johannes 4: 8. Det er så mye kraft i kjærligheten — spesielt i Jehova Guds kjærlighet — at den utgjør den underliggende årsaken til at vi kan ha håp om evig liv. Johannes 3: 16 sier: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.»

Evig liv! For noen utsikter! Men siden vi har arvet synd, har vi ikke rett til å få liv. «Den lønn synden betaler, er døden,» sier Bibelen. (Romerne 6: 23) Men kjærlighet drev Guds Sønn, Jesus Kristus, til å dø for oss. Apostelen Johannes skrev om Jesus: «Han overgav sin sjel for oss.» (1. Johannes 3: 16) Ja, han gav sitt fullkomne menneskeliv som «en løsepenge i bytte for mange», slik at vi som viser tro på ham, kan få våre synder strøket ut og oppnå evig liv. (Matteus 20: 28) Bibelen sier: «Gud utsendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle vinne liv ved ham.» — 1. Johannes 4: 9.

Hvordan bør så vi reagere på at Gud og hans Sønn har vist oss slik kjærlighet? Bibelen sier videre: «Dere elskede, når det er slik Gud har elsket oss, da er vi selv forpliktet til å elske hverandre.» (1. Johannes 4: 11) Vi må lære å vise kjærlighet, for kjærlighet vil utgjøre grunnvollen i Guds nye verden. Mange mennesker har i dag begynt å forstå betydningen av kjærlighet, slik den blir framhevet av Jehova Gud i hans Ord, Bibelen.

Boken Love and Its Place in Nature bemerket at uten kjærlighet «kan barn dø». Men behovet for kjærlighet opphører ikke når folk blir voksne. En fremtredende antropolog sa at kjærlighet «er midtpunktet i alle menneskelige behov, akkurat som solen er midtpunktet i vårt solsystem . . . Et barn som ikke er blitt vist kjærlighet, er i biokjemisk, fysiologisk og psykologisk henseende høyst forskjellig fra et barn som er blitt vist kjærlighet. Det førstnevnte utvikler seg til og med annerledes enn det sistnevnte».

Kan du tenke deg hvordan livet vil bli når alle som lever på jorden, viser sann kjærlighet? Da vil aldri noen mer bli offer for fordommer fordi han er av en annen nasjonalitet, rase eller har en annen hudfarge enn andre. Under ledelse av Guds utnevnte konge, Jesus Kristus, vil jorden bli fylt med fred og kjærlighet, som en oppfyllelse av den inspirerte bibelske salmen:

«Gud, gi dine rettslige avgjørelser til kongen . . . Måtte han dømme folkets nødstilte, måtte han frelse den fattiges sønner, og måtte han knuse bedrageren. I hans dager skal den rettferdige spire, og fred i overflod, inntil månen ikke er mer. Og han skal ha undersåtter fra hav til hav og fra Elven til jordens ender. For han skal utfri den fattige som roper om hjelp, likeså den nødstilte og den som ingen hjelper har. Han skal synes synd på den ringe og den fattige, og de fattiges sjeler skal han frelse.» — Salme 72: 1, 4, 7, 8, 12, 13.

De onde vil ikke få leve i Guds nye verden, slik det er lovt i en annen av salmene: «For de som gjør ondt, de skal bli avskåret, men de som håper på Jehova, de skal ta jorden i eie. Og bare en liten stund til, og den onde er ikke mer, og du skal visselig gi akt på hans sted, og han er ikke der. Men de saktmodige skal ta jorden i eie, og de skal finne sin dypeste glede i den store fred.» — Salme 37: 9—11.

Da vil alle lydige mennesker, også de som er blitt oppreist til liv i oppstandelsen fra de døde, bli helbredet i kropp og sinn. Til slutt vil alle som lever, til fullkommenhet gjenspeile Guds bilde. Endelig vil den harde kampen for å gjøre det som er rett, være over. Konflikten mellom vårt ønske om å leve og den dystre virkelighet døden utgjør i dag, vil også være forbi. Ja, vår kjærlige Gud gir oss dette sikre løfte: «Døden skal ikke være mer.» — Åpenbaringen 21: 4; Apostlenes gjerninger 24: 15.

Gi derfor ikke opp i kampen for å gjøre det som er rett. Gi akt på den guddommelige veiledningen: «Strid troens gode strid, få et fast grep om det evige liv.» Det Bibelen kaller «det virkelige liv», er livet i Guds nye verden. — 1. Timoteus 6: 12, 19.

Måtte du innse sannheten i det Bibelen sier: «Jehova er Gud. Det er han som har dannet oss, og ikke vi selv.» Det at du forstår denne sannheten, er et viktig skritt på veien mot å oppfylle kravene til å få leve i Jehovas nye verden, som vil være preget av kjærlighet og rettferdighet. — Salme 100: 3; 2. Peter 3: 13.

[Uthevet tekst på side 11]

Det Bibelen kaller «det virkelige liv», er livet i Guds nye verden. — 1. Timoteus 6: 19

[Bilde på side 9]

Det at menneskene har brast gjennom det beskyttende rekkverket som Guds lover utgjør, har fått forferdelige følger

[Bilde på side 10]

Under Guds styre vil menneskeheten glede seg over en fredelig, ny verden