Hva har skjedd med nestekjærligheten?

MILLIONER føler seg hjelpeløse, redde og miserable; de har ingen å vende seg til. «Jeg spiser alene, jeg går alene, jeg sover alene, og jeg snakker med meg selv,» beklaget én seg. Det er ikke mange som er villige til å vise interesse og omsorg for dem som trenger det.

En pensjonert forretningskvinne fortalte: ’En kveld kom en enke som bodde i den samme etasjen som jeg, og banket på og sa at hun følte seg så ensom. Jeg svarte høflig, men bestemt at jeg var opptatt. Hun bad om unnskyldning for at hun hadde forstyrret meg, og gikk.’

Kvinnen sa videre: ’Jeg var nokså stolt over at jeg hadde unngått å få besøk av et slikt kjedelig menneske. Kvelden etter ringte en venn av meg og spurte om jeg kjente den kvinnen i det huset hvor jeg bor, som hadde begått selvmord kvelden før. Hvis dere ikke allerede har gjettet det, var det den kvinnen som hadde banket på hos meg.’ Etterpå sa forretningskvinnen at hun hadde fått seg en «kraftig lærepenge».

Det er en kjent sak at små barn som ikke blir vist kjærlighet, kan dø. De som er eldre, kan også dø om de ikke får kjærlighet. En tiltrekkende 15-åring skrev i et selvmordsbrev: «Kjærlighet er å ikke være ensom lenger.»

En tragedie i vår tid

For noen år siden kom bladet Newsweek med følgende kommentar til det etniske hatet: «Det så ut til at årets motto var ’hat din neste’.» Under konfliktene i Bosnia-Hercegovina, som tidligere var en del av Jugoslavia, ble over en million mennesker tvunget til å forlate hjemmene sine, og titusener ble drept. Av hvem? «Av naboene,» fortalte en jente som var blitt jaget fra den landsbyen hun bodde i. «Vi kjente dem.»

«Vi pleide å bo fredelig sammen,» sa en kvinne om de 3000 hutuene og tutsiene i landsbyen Ruganda. The New York Times skrev: «Situasjonen i denne landsbyen gjenspeiler situasjonen i Rwanda som et hele: Hutuene og tutsiene levde side om side, giftet seg med hverandre og brydde seg ikke om eller visste ikke hvem som var hutu, og hvem som var tutsi. Så skjedde det noe», og «nedslaktingen begynte».

I Israel lever jøder og arabere side om side, men mange hater hverandre. Gjennom hele det 20. århundre har det vært lignende situasjoner i Nord-Irland, India og Pakistan, i Malaysia og Indonesia og mellom ulike raser i USA — ja over hele verden.

Slik kunne man fortsette å nevne mange eksempler på etnisk og religiøst hat. Aldri før i historien har det vært så lite kjærlighet i verden.

Hvem må påta seg ansvaret?

Hat er noe som læres, akkurat som kjærlighet er noe som læres. En populær sang sier om barn: ’Vi lærer det jo fra vi er små, de oppdrar oss jo i troen på at alle som ikke er skapt slik som vi, de har ikke samme verdi.’ Spesielt i vår tid er hat noe som er lært. Kirkene har i særlig grad mislykkes i det å lære sine medlemmer å vise kjærlighet.

Den franske avisen Le Monde spurte: «Hvordan kan man unngå å tenke på at de tutsiene og hutuene som slåss i Burundi og Rwanda, er blitt undervist av de samme kristne misjonærene og har gått i de samme kirkene?» Ifølge avisen National Catholic Reporter er Rwanda faktisk «et land hvor 70 prosent av befolkningen er katolikker».

Tidligere i vårt århundre ble østeuropeiske land kommunistiske og fremmet ateismen. Hvorfor? I 1960 sa dekanus ved et teologisk fakultet i Praha i Tsjekkoslovakia: «Det er vi, vi kristne og ingen andre, som er ansvarlige for kommunismen. . . . Husk at kommunistene en gang var kristne. Når de ikke tror på en rettferdig Gud, hvem er det da som er skyld i det?»

Tenk på hva kirkesamfunnene gjorde under den første verdenskrig. Den britiske brigadegeneralen Frank Crozier sa om denne krigen: «De kristne kirkesamfunn er de ypperste midler vi har til å få i stand blodsutgytelser, og dem har vi benyttet oss flittig av.» Senere, etter den annen verdenskrig, skrev The New York Times: «Tidligere støttet de lokale katolske hierarkier nesten alltid sine lands kriger, velsignet soldatene og framsa bønner om seier, mens andre grupper av biskoper på den andre siden av fronten bad offentlig om det motsatte utfall.»

Men Jesus Kristus viste kjærlighet i alt han foretok seg, og apostelen Paulus skrev: «Dere er selv opplært av Gud til å vise hverandre kjærlighet.» (1. Tessaloniker 4: 9) «Sanne kristne er brødre og søstre i Jesus Kristus,» skrev en journalist i den kanadiske avisen The Sun. «De vil aldri, nei aldri med vilje skade hverandre.»

Det er tydelig at kirkene bærer en stor del av ansvaret for dagens mangel på kjærlighet. I en artikkel i bladet India Today stod det: «De avskyeligste forbrytelser er blitt begått under religionens banner.» Men det finnes en grunnleggende årsak til at vår generasjon har vært preget av en slik hjerteløs mangel på omtanke for andre.

Hvorfor kjærligheten har kjølnet

Vår Skaper gir oss svaret på det. Hans Ord, Bibelen, kaller den tiden vi lever i, «de siste dager». Dette er en tid da menneskene ifølge Bibelens profetier skulle være «uten naturlig hengivenhet». Det skulle være «kritiske tider . . . som vil være vanskelige å mestre». Bibelen omtaler også denne tiden som «avslutningen på tingenes ordning», og Jesus Kristus forutsa at da skulle «kjærligheten kjølne hos de fleste». — 2. Timoteus 3: 1—5; Matteus 24: 3, 12.

Vår tids mangel på kjærlighet er derfor noe av det som viser at vi lever i de siste dager for denne verden. Heldigvis betyr det også at denne verden av ugudelige mennesker snart skal erstattes av en rettferdig, ny verden, hvor kjærligheten skal rå. — Matteus 24: 3—14; 2. Peter 3: 7, 13.

Men har vi virkelig grunn til å tro at det kan finne sted en slik forandring — at vi vil kunne leve i en verden der alle viser nestekjærlighet og lever sammen i fred?