Hva Bibelen sier

Bør vi ære de døde?

«EN DYPT ROTFESTET FØLELSE FÅR DE FLESTE TIL Å BEHANDLE ET DØDT MENNESKES LEGEME MED EN RESPEKT SOM MAN IKKE FØLER FOR ET DØDT DYR.» —  ENCYCLOPÆDIA BRITANNICA.

DE FLESTE ærer sine døde kjære på en eller annen måte. De døde blir hedret med nekrologer i aviser, og de blir rost i minnetaler. I noen land er det vanlig med overdådige begravelser med religiøse eller tradisjonelle ritualer. Seremonier for de døde kan vare i dager, uker eller måneder. Skoler, flyplasser, gater og byer er oppkalt etter berømte avdøde personer. Det blir reist minnesmerker og etablert fridager til minne om heroiske personligheter.

Ifølge Guds Ord er de døde fullstendig uvitende om den ære som måtte bli gitt dem. (Job 14: 10, 21; Salme 49: 17) De døde lever bare i minnet til dem som husker dem. Bibelen sier: «De levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting.» (Forkynneren 9: 5) Bibelen gir oss likevel håp — håpet om en framtidig oppstandelse. (Johannes 5: 28, 29; 11: 25) Men inntil den finner sted, eksisterer de døde ikke. De blir bokstavelig talt støv. —  1. Mosebok 3: 19; Job 34: 15.

I lys av hvor klar Bibelen er når det gjelder de dødes tilstand, kan vi spørre: Tjener det noen hensikt å ære de døde? Bør de kristne følge tradisjonelle skikker med hensyn til begravelse og gravlegging av sine nærmeste?

Ritualer basert på en falsk forutsetning

Mange, kanskje de fleste, av de tradisjonelle ritualene i forbindelse med de døde har dype røtter i ikke-bibelske religiøse læresetninger. Noen av ritene påstås å «beskytte den avdøde mot angrep fra demonene; noen ganger har hensikten med ritene vært å beskytte de levende mot dødens besmittelse og mot den dødes ondskap,» sier Encyclopædia Britannica. Enhver skikk som er basert på den falske forutsetning at de døde lever videre i en usynlig verden, er direkte i strid med bibelske sannheter. —  Forkynneren 9: 10.

Mange har ærefrykt for sine døde. Denne formen for tilbedelse innbefatter det å komme med ofre og be bønner til døde forfedre. Noen av dem som deltar i slike ritualer, ser ikke på slike handlinger som tilbedelse, men som uttrykk for ærbødighet og dyp respekt for den døde. Ikke desto mindre bunner en slik hengivenhet for døde forfedre i religiøse oppfatninger, og den er i konflikt med det Bibelen lærer. Jesus Kristus sa: «Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er bare ham du skal yte hellig tjeneste.» — Lukas 4: 8.

Et likevektig syn

Det å vise døde ære og respekt er ikke alltid knyttet til falske religiøse læresetninger. Bibelen forteller for eksempel om hvordan den trofaste kong Hiskia ble æret etter sin død. Guds folk «begravet ham i stigningen opp til Davids sønners gravsteder; og hele Juda og Jerusalems innbyggere viste ham ære ved hans død». (2. Krønikebok 32: 33) Et annet eksempel er det som Jesu disipler gjorde med Jesus. Bibelen sier at de tok «Jesu legeme og bandt linbind om det sammen med krydderiene, slik skikken er hos jødene når de forbereder en begravelse». — Johannes 19: 40.

Bibelen forteller også om mange andre tilfeller der spesielle framgangsmåter ble fulgt i forbindelse med den dødes legeme og begravelse. Disse handlingene var ikke det samme som fedredyrkelse, og de var heller ikke basert på den feilaktige tro at de døde påvirker de levende. Det var snarere et uttrykk for de sørgendes dype respekt for dem som de hadde vært glad i. Bibelen har ingen innvendinger mot at man viser en slik respekt, som er basert på naturlige, menneskelige følelser, men den gir ikke sitt bifall til overdådige eller hysteriske begravelser. På den annen side oppfordrer den ikke de kristne til å være stoiske og uanfektet når de mister en av sine nærmeste.

Så når Jehovas vitner er i begravelsen til en de har vært glad i, viser de den døde passende respekt og ære. (Forkynneren 7: 2) Med hensyn til blomster, begravelsesseremonier og andre lokale skikker er de kristne nøye når de treffer personlige valg, slik at de unngår handlinger som er i strid med Bibelens lære. Til dette trengs det god dømmekraft og likevekt. Encyclopædia of Religion and Ethics sier: «En rite forandrer betydning og verdi til forskjellige tider, slik at den betydningen man tillegger den i nyere tid, kan være nokså forskjellig fra det som var dens opprinnelige betydning, og den alminnelige forklaringen kaster kanskje ikke noe lys over dens opprinnelse.»a

Er det galt å holde en lovtale?

Prinsippet om å være likevektig gjelder også i forbindelse med det å lovprise den døde. Jehovas vitner prøver å trøste de etterlatte i begravelser. (2. Korinter 1: 3—5) I et formelt program kan det være én eller flere talere. Men det ville ikke være passende å la det bli en anledning der mange lovpriser den avdøde i høye toner. Begravelsen byr heller på en mulighet til å prise Guds storslagne egenskaper — innbefattet den godhet han har vist ved å gi oss oppstandelseshåpet.

Dette betyr imidlertid ikke at det er galt å trekke fram den avdødes gode egenskaper i en begravelsestale. (Jevnfør 2. Samuelsbok 1: 17—27.) Når den som er død, har vært trofast mot Gud helt til døden, er han eller hun et fint eksempel for andre. (Hebreerne 6: 12) Det er bra å tenke over livsførselen til Guds ulastelige tjenere. Det å dele disse positive tankene med andre i en begravelse er til trøst for de levende, og det hedrer den dødes minne.

De sanne kristne tilber ikke de døde. De deltar ikke i utbredte riter som er i strid med bibelske sannheter. På den annen side forkaster Guds tjenere det ytterliggående synet at siden de døde bare er støv, er alle begravelsesskikker hensiktsløse og unødvendige. De sørger, og de minnes sine døde. Men det Bibelen sier om at de døde ikke lider, og at det er håp om en oppstandelse, lindrer smerten og sorgen.

[Fotnote]

[Bilde på side 10]

Begravelsesfølget som æret svenskekongen Gustav II Adolf etter hans død i 1632

[Rettigheter]

Fra boken Bildersaal deutscher Geschichte