Rio de Janeiro — vakker og interessant

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I BRASIL

RIO DE JANEIRO har alt — badestrender, fjell, innsjøer og regnskog. En som besøkte byen, uttrykte seg slik: «Naturen er så praktfull at det er vanskelig å vite hvor man skal feste blikket først!» Mange mener at Rio de Janeiro, eller bare Rio, er en av verdens vakreste byer. Ordet «rio» betyr elv, men byen ligger faktisk ved en bukt. — Se rammen på side 18.

Det bor elleve millioner mennesker i Rios storbyområde, så byen har naturligvis sine problemer — vold, arbeidsledighet og boligmangel, for ikke å snakke om forurensning og kaotiske trafikkforhold. Rios innbyggere omtaler likevel byen sin som Cidade Maravilhosa (Den fantastiske byen). For å sitere en cariocaa: «Rio er en glad by. Badestrendene og fjellene som vi ser på vei til og fra arbeidet en solskinnsdag, gir oss en god følelse.» Er dette en romantisering av forholdene? La oss se.

Bukter, badestrender og mye sol

Vårt utgangspunkt er Guanabarabukta. Ved den lå den opprinnelige delen av byen. Den 380 kvadratkilometer store bukta er oversådd med mange skogkledde øyer og omgitt av åser og fjell. De mest berømte fjellene er Corcovado (Pukkelryggen) og Sukkertoppen (portugisisk: Pão de Açúcar). Det 704 meter høye fjellet Corcovado er kronet av en 30 meter høy og 1145 tonn tung kristusstatue med utbredte armer. Sukkertoppen er bare 395 meter høy. Den har fått navn etter en konisk form som ble benyttet ved sukkerraffineriene i kolonitiden. De som vil opp på Corcovado, kan komme dit med både bil og bane, og en taubane frakter skuelystne opp på Sukkertoppen. Utsikten over Rio, med det dypblå havet på den ene siden og de frodiggrønne skogene og innsjøen Rodrigo de Freitas på den andre siden, er så storslagen at den kan ta pusten fra en.

Strendene med den fine, hvite sanden og solen som skinner og skinner, gjør Rio til et drømmested for turister. Om sommeren kan temperaturen komme opp i 40 grader celsius, og det er derfor naturlig nok ganske folksomt på de over 70 badestrendene langs Rios 90 kilometer lange strandlinje. Hvilken strand er den beste? Det kommer an på hva folk søker. For cariocaene er strendene møteplasser, lesesaler, fotballbaner, volleyballbaner, kiosker med forfriskninger, restauranter, lekeplasser, konsertsaler, treningslokaler og kontorer, foruten et sted de drar til for å bade. Hver morgen er Rios brede gater fulle av joggere og syklister. Og når solen skinner, er det alltid fullt på strendene. Men til tross for at cariocaene tilsynelatende har en avslappet livsstil, må de arbeide hardt for å kunne nyte sin plass i solen.

Fram til slutten av 1800-tallet foregikk byutvidelsene innenfor strendene i Guanabarabukta. Så ble det bygd tunneler som knyttet bukta til havstrendene utenfor, og dermed bredte byen seg videre sørover. I 1923 ble Copacabana Palace Hotel åpnet, et av de første luksushotellene i Sør-Amerika, og da ble Copacabana, «havets lille prinsesse», den første badestranden som vant stor berømmelse. Senere, i 1960-årene, ble badestranden Ipanema et møtested for intellektuelle og bohemer. Hvis noe ikke ble betraktet som moteriktig på Ipanema, var det ganske enkelt ikke moteriktig. Den siste og største av Rios badestrender som er opparbeidet, er Barra da Tijuca (18 kilometer lang), som også blir kalt Brasils Miami. Her finnes byens største kjøpesentre og mange nye boligbygg.

En skog omgitt av en by

De grønne lungene er et viktig trekk ved Rio, og den fredfylte, 1,4 kvadratkilometer store botaniske hagen midt i byen ligger bare noen minutter fra det yrende livet på strendene. Denne hagen ble anlagt på 1800-tallet, og her vokser over 6200 forskjellige slags tropiske planter og trær.

En annen naturperle innenfor byens grenser er Tijucaskogen. Den ligger omkring to mil fra Rio sentrum og dekker et område på over 100 kvadratkilometer. Den er kanskje den største skogen som ligger i en by, noe sted på jorden. Den utgjør en del av det skogsområdet som en gang strakte seg langs hele Brasils kyst. Her vokser trær med vakre rosa og gule blomster. Her finnes også fargestrålende blå sommerfugler. Og et vanlig syn er forskjellige tropefugler med grønne hoder eller røde halser.

Et besøk i sentrum

I Rio sentrum er det et hektisk liv. Overalt haster folk av sted, og det er mye støy og veldig varmt. Fotgjengerne kjemper seg fram mellom gateselgere som selger praktisk talt alt mulig, fra importert elektronisk utstyr til klær, krydderier og liktornmidler. Du kan reise med sporvogn over de 42 solide granittbuene som blir kalt Arcos da Lapa. Dette byggverket ble oppført av indianere og slaver mellom 1712 og 1750 og var opprinnelig en akvedukt som førte vann til Rio sentrum. Men i 1896 tok sporveien den i bruk. Det ble lagt en sporveislinje over den, og dermed ble den omgjort til en viadukt.

I sentrum finner vi den europeiske delen av byen. Det nasjonale kunstmuseet, som ble bygd mellom 1906 og 1908, har en fasade som minner om Louvre i Paris, og dets fargerike paneler og mosaikker bringer tankene hen på den italienske renessansen. En annen viktig bygning er byteatret, som ble innviet i 1909. Det har 2357 sitteplasser og er bygd etter mønster av operaen i Paris.

Fotball og samba

Fotballkamper er en populær forlystelse i Rio, og når viktige kamper står på programmet, strømmer folk til Maracanã stadion. Det er kjent som det største fotballstadionet i verden, og under noen kamper har det vært opptil 200 000 til stede. For øyeblikket er det maksimale tillatte antall tilskuere av sikkerhetsgrunner og av hensyn til tilskuernes bekvemmelighet redusert til 100 000.

Samba er en dans av afrikansk opprinnelse som står høyt i kurs hos cariocaene. Over hele byen finnes det sambaskoler som trekker til seg tusenvis av dansere — menn, kvinner og barn — som ofte kommer fra samme bydel. Disse skolene kan ha opptil 5000 dansere hver, og i karnevalstiden, like før fasten, går de i opptog gjennom Sambódromo, en enorm paradeplass mellom to parallelle betongtribuner som rommer opptil 100 000 mennesker. Dessverre er karnevalet blitt beryktet for alle utskeielsene, fra fyllekjøring til narkotikamisbruk og promiskuitet.

Rio har sine problemer

Rio var i mange år Brasils fremste industriby, inntil den ble forbigått av São Paulo i 1950-årene. Drømmen om bedre levekår har fått mange til å flytte inn til Rio fra landdistriktene, slik at en del av byens innbyggere har måttet trenge seg sammen i boligblokker, mens de som er dårligere stilt, begynte å slå seg ned i bergskråningene og bygge klynger med provisoriske boliger — såkalte favelas, eller slumkvarterer. Til å begynne med ble husene, eller skurene, bygd av kassebord og tekket med blikkplater. De hadde ikke elektrisk strøm, kloakk eller innlagt vann, men det at de lå nær arbeidsstedene, gjorde likevel livet lettere for dem som bodde der. I dag ligger store slumkvarterer i fjellskråningene helt inntil de fasjonable boligblokkene langs Copacabana og Ipanema. Det er få steder i verden hvor forskjellen mellom rik og fattig er så iøynefallende.

I den senere tid er husene i slumstrøkene blitt bygd av murstein. Byplanleggerne har forsøkt å få i stand forbedringer ved å opparbeide gater og installere ulike anlegg. Men dette er ikke lett. Ifølge en undersøkelse som nylig ble foretatt, bor det over 900 000 mennesker i de mer enn 450 slumkvarterene i Rio. Det største av disse slumkvarterene, Rochina, har 150 000 innbyggere. «Det er som en by i byen,» sier Antônio, som bor der, men arbeider i en bank i Ipanema. De som bor der, har kabel-TV, lokalradio, en FM-radiostasjon, et profesjonelt fotballag og en sambaskole. Men livet i slumkvarterene har også sine farligere sider. Sommerregnet utløser jordskred i bergskråningene, og det medfører skader og til og med dødsulykker. I forbindelse med et skogplantingsprogram som er satt i verk i den senere tid, er noen av husene på rasfarlige steder blitt fjernet, og det har bedret situasjonen.

Et annet stort problem er den organiserte kriminaliteten. Dens fremste ofre er unge mennesker som livnærer seg av narkotikahandel. Det finnes visse regler som regulerer forholdet mellom narkotikahandlerne og innbyggerne. «Det forekommer praktisk talt ikke ran, overfall eller voldtekter i slumkvarterene. Ingen våger å begå slike forbrytelser. Folk vet at de vil bli henrettet hvis de gjør det,» forklarer João, som har bodd i et slumkvarter i 40 år. Narkotikahandlere straffer forbrytelser som ikke dreier seg om narkotika, for å oppnå støtte og velvilje hos innbyggerne. João sier videre: «Selv om det er blitt litt annerledes etter hvert, er det fremdeles vanlig at folk ber narkotikaselgere om å betale for begravelser, kjøpe medisin og mat, ta seg av ubetalt husleie og dekke utgifter til underholdning.»

Andre utfordringer

Rio ligger mellom havet og fjellene og har vokst fram på en sumpete slette — neppe den gunstigste beliggenheten for en voksende storby. I årenes løp har det vært nødvendig å kjempe «en kamp mot disse tre elementene: sumpene, havet og fjellene,» heter det i boken Rio de Janeiro—Cidade e Região (Rio de Janeiro — by og region). For å vinne denne kampen har man bygd utallige tunneler og fyllinger som forbinder de forskjellige bydelene med hverandre. Jernbanen har også spilt en viktig rolle når det gjelder å få folk til å bosette seg i forstedene, selv om en togreise nå for tiden er et vågestykke. «Det er så mange folk som prøver å komme med toget, at du ikke behøver å anstrenge deg for å komme på. Du blir dyttet om bord av mengden,» forteller Sérgio, som må ta toget fra en av forstedene klokken fem om morgenen for å være på arbeidet klokken sju. Togene er så fulle at de ofte kjører fra stasjonen med dørene åpne og passasjerer som klamrer seg til utsiden av vognene. De dristigste cariocaene klatrer til og med opp på vogntakene og driver med tog-surfing, som det blir kalt. Hvis de begår en feil når de forsøker å bøye seg unna elektriske kabler, betyr det som oftest den visse død.

En annen utfordring består i å redde Guanabarabukta, som er et symbol på byens skjønnhet. Ifølge en rapport fra Verdensbanken er vannet i bukta noen steder «ikke stort bedre enn kloakk, på grunn av de store utslippene av spillvann fra industrien og urenset (eller delvis renset) kloakk». Skadevirkningene er store og består blant annet i at antall fiskearter har gått tilbake, noe som berører de 70 000 som lever av å fiske i denne bukta. Forurensede strender skremmer også bort turistene. Myndighetene har forsøkt å forbedre kloakksystemene og ha oppsyn med industrien. De som kjemper mot forurensningen i Rio, har antatt to delfiner som sitt symbol. Lederne hevder at det kommer til å finnes delfiner som svømmer i Guanabarabukta før år 2025.

Rio er fremdeles vakker!

Hva mener du etter å ha lest denne korte beskrivelsen av Rio? De fleste turister og fastboende synes at Rio fremdeles er vakker. Og hva skal vi si om problemene? Det ville vært fint om de kunne bli løst. Men inntil det skjer, er byens innbyggere nødt til å tilpasse seg forholdene best mulig og glede seg over byens vakre omgivelser. Det er nettopp det de har lært seg å gjøre, på en kreativ og humørfylt måte.

[Fotnote]

[Ramme på side 18]

Milepæler i Rios historie

1502: Den 1. januar kommer André Gonçalves, en portugisisk sjøfarer, til dette området. Han tar innløpet til Guanabarabukta for å være en elvemunning og kaller stedet for Rio de Janeiro (Januarelven).

1565: Estácio de Sá, sjefen for de portugisiske styrkene, grunnlegger en liten bosetning mellom Sukkertoppens skråninger og Cara de Cão for å bekjempe franskmennene, som også har gjort krav på dette området. Denne bosetningen blir med tiden til byen Rio.

1763: I et forsøk på å ha kontroll med de store mengdene av gull og diamanter som passerer havnen underveis til Portugal fra nabostaten Minas Gerais, sørger portugiserne for å gi Rio status som hovedstad. Handelen med slaver fra Afrika tiltar.

1808: Det portugisiske hoff ankommer etter å ha flyktet fra Portugal på grunn av Napoleon Is forestående invasjon, og Rio blir det midlertidige hovedsete for det portugisiske kongedømme. Rio fortsetter å være hovedstad i Brasil helt til Brasilia blir anlagt i 1960.

[Rettigheter]

FOTO: MOURA

[Bilde på sidene 16 og 17]

Barra da Tijuca-stranden

[Bilde på side 17]

Maracanã — verdens største fotballstadion

[Bilde på side 18]

Arcos da Lapa — akvedukten som ble en viadukt