En spesiell vestafrikansk «mynt»
Av Våkn opp!s medarbeider i Sierra Leone
HAR du noen gang sett penger som ser slik ut? Dette er mynter som har tilhørt kissifolket. Noen slike penger er utstilt på Sierra Leones nasjonalmuseum, som ligger i Freetown. På informasjonsplakaten står det: «Disse merkelige pengene ble brukt både i Sierra Leone og i Liberia. De var i vanlig bruk ute i distriktene helt fram til 1945. Siden de symboliserte et hode (butt ende) og en fot (spisse ender), gikk de for å være penger med en ånd. Når en høvding døde, ble mange kissipenger slått i stykker og lagt i graven hans. Etter den siste ’valutakurs’ man kjenner til, var 50 kissi verd én vestafrikansk shilling.»
Boken The African Slave Trade av Basil Davidson forteller at for lang tid siden ble slaver kjøpt for «stykker av jern». Var dette kissipenger? Noen eksperter mener det. Andre er uenig i det. Men selv om disse pengene ikke ble brukt til å kjøpe slaver for, ble de i hvert fall brukt til å kjøpe koner for.
Som antydet ovenfor ble disse pengene noen ganger brukt til religiøse formål, særlig i forbindelse med den ubibelske oppfatningen at sjelen er udødelig. Når en person døde, ble det betraktet som passende å begrave ham i den landsbyen han kom fra. Hvis han døde langt fra den landsbyen, var det naturligvis ikke alltid så lett å frakte liket hjem. Løsningen var å frakte sjelen ved hjelp av en kissimynt.
En slektning av den døde reiste da til den landsbyen hvor vedkommende døde, og skaffet seg en mynt hos medisinmannen, som ved hjelp av besvergelser angivelig fikk knyttet den dødes sjel til den. Så var det slektningens oppgave å bære sjelen (mynten) hjem og gravlegge den i familiegraven.
Slektningen pakket mynten inn i et rent klede og la ut på reisen, som måtte foregå i taushet. Man mente at hvis han snakket til noen på veien, ville sjelen forlate mynten og vende tilbake til den landsbyen der personen hadde dødd. Da måtte slektningen reise tilbake for å hente den igjen, og da måtte han sikkert betale medisinmannen på nytt!
Hvis det skulle bli nødvendig å snakke i løpet av reisen, kunne slektningen gjøre det hvis han forsiktig la mynten ned, men ikke på bakken, før han snakket. Så snart han hadde tatt opp mynten igjen, var taushetsloven bindende igjen.
Kissipengene, som er over 33 centimeter lange, får ikke akkurat plass i en lomme eller lommebok. Men formen på pengene var praktisk på den tiden, siden det var lett å binde dem i bunter og bære dem på hodet. Rikfolk pleide å oppbevare dem på loftet. Under de rette værforhold dannet det seg kondens på pengene, og det dryppet vanndråper ned til rommet under. Hvor mye «regn» som kom på den måten, gav en god pekepinn om hvor rik husets eier var.