Pantanal — en betagende naturperle
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I BRASIL
TURISTEN ble sint da Jerônimo bad ham om å la være å kaste en ølboks i elven. «Er det din elv?» spurte han. «Nei,» svarte Jerônimo, «det er vår elv. Men hvis du fortsetter å kaste søppel i den, kommer det snart til å bli slik at ingen av oss kan fiske der.»
Denne episoden illustrerer bare en av de truslene som Pantanal — et enormt område som strekker seg over deler av Brasil, Bolivia og Paraguay — blir utsatt for i vår tid. Det portugisiske ordet pântano betyr «sump» eller «myr». Pantanal-området er imidlertid ikke flatt, så vannløpene stagnerer ikke. I stedet flyter vannet langsomt og rolig og etterlater den fruktbare sletten dekket av et mangfold av gressarter. Har du lyst til å bli bedre kjent med dette enorme området? Bli med meg når jeg sammen med en turistgruppe reiser til en av verdens mest betagende naturperler.
Alligatorer og anakondaer!
Vi reiser med buss fra São Paulo vestover til Corumbá, en strekning på omkring 1200 kilometer. Da vi kommer inn i Pantanal-området, flyr kjempestore fugler over hodet på oss, som for å ønske oss velkommen. Vi ser en jabirustork med et vingespenn på 2,6 meter. Den trenger nesten en rullebane når den skal lette fra bakken! «Vingenes energiske bevegelser frambringer en vibrerende lyd på grunn av friksjonen med luften,» skriver Haroldo Palo jr., som har tilbrakt to år i Pantanal. Han forteller videre: «Som et ledd i paringsritualene stiger to—tre hanner til værs sammen . . . og foretar imponerende stup som kan ses på lang avstand.»
Tørkeperioden har begynt, og vannstanden er lav. Fisk er derfor et lett bytte for fuglene. Se! En jabirustork og en hegre er på fisketur midt blant alligatorene. Alligatorene mesker seg med den farlige pirajaen. Som du kanskje vet, har pirajaen svært skarpe tenner og tiltrekkes av et bytte som blør. Vi for vår del har absolutt ikke lyst til å være i nærheten av en piraja, men alligatorene har åpenbart ingenting å frykte.
Etter at vi har tatt ferge over en elv, blir vi kjørt til en farm. Plutselig stopper sjåføren og peker på en svær slange som beveger seg tvers over den støvete veien. «Det er en anakonda,» sier han. «Skynd dere å ta et bilde! Det er ikke ofte man får se dem på så nært hold.» Bare synet får pulsen til å stige, for anakondaen — som kan bli opptil ni meter lang — er en av de største slangene som finnes. At anakondaen også er rask, blir jeg klar over idet den forsvinner inn i buskaset, noe som er helt greit for meg. Ja, hvis den ikke hadde flyktet, er jeg sikker på at jeg likevel bare ville ha fått et uskarpt bilde av den fordi jeg skalv slik på hendene.
Hvordan livet arter seg for en pantaneiro
I Pantanal finnes det store kvegflokker. Det er pantaneiroens jobb å se etter dem. Pantaneiroen, som er en etterkommer av indianske, afrikanske og spanske innbyggere, arbeider som en mellomting av cowboy og gårdbruker. Han temmer hester og driver kveget fra den ene enden av farmen til den andre. Vi ser flere kvegflokker, som hver består av omkring tusen dyr. Hver flokk blir ledet av seks menn. Først kommer kokken, fulgt av en gjeter med en trompet laget av oksehorn. Bak er det flere cowboyer. Kvegflokkens eier er en av dem, og de andre driver sammen de dyrene som har sakket akterut eller har kommet bort fra flokken.
Jerônimo, som ble omtalt i begynnelsen av denne artikkelen, er pantaneiro. Selv om det er mer slitsomt, tar han årene fatt i stedet for å bruke motorbåt da vi skal ut på elven Abobral, for motorlyden kan skremme fuglene. Han snakker med en ærbødighet i stemmen som gjenspeiler hans kjærlighet til Pantanal og hans interesse for dette området, hvor han bor. «Se der, på elvebredden — en alligator som soler seg!» sier Jerônimo. Senere peker han ut hulen til et oterpar. «Der bor de,» sier han. «Der ser jeg dem alltid.» Med jevne mellomrom fyller Jerônimo koppen sin med vann fra elven og slokker tørsten. «Er ikke vannet forurenset?» spør vi. «Ikke ennå,» svarer han. «Dere kan drikke, dere også, hvis dere har lyst.» Vi er ikke så sikre på om vi har lyst til det.
Pantaneiroen har et optimistisk syn på livet. Han har få ønsker, og arbeidet er hobbyen hans. Han drar hjemmefra ved daggry og kommer tilbake om kvelden. Han får minstelønn (i underkant av 800 kroner i måneden) pluss kost og losji — og han kan spise så mye kjøtt han bare vil. «På farmen min,» sier en farmer, «spiser pantaneiroen det han vil, og så mye han vil. Han er ikke slave. Hvis han ikke er fornøyd, kan han bare si: ’Sjef, gi meg lønnen min. Jeg slutter.’»
En dyrehage uten bur
På den farmen hvor vi var innlosjert, var det mange fugler, deriblant kilehaler og jabirustorker foruten araer og andre papegøyer, og dyr som jaguarer, flodsvin og hjorter. En etterkommer av indianerstammen guaná hvis familie har bodd i Pantanal i 100 år, fortalte: «Vi mater fuglene her. Mange av dem er slike som skogpolitiet har konfiskert fra folk som er mistenkt for å drive med vilttyveri.» Hans kone fortalte at de først bare hadde 18 kilehaler, men nå har de cirka 100. «Vi har som mål å sende dem tilbake dit hvor de hører hjemme,» sa hun.
I denne dyrehagen uten bur tok vi bilder av araer som i fred og fordragelighet spiste sammen med griser og kyllinger. Turister fra hele verden fryder seg over naturen og det rike dyrelivet i Pantanal. Og solnedgangene er utrolige! En kveld ved solnedgang var en ung japansk turist oppslukt av synet av de mange fuglene som var i ferd med å vende tilbake til sine sovesteder. Men da en av gårdsarbeiderne advarende ropte: «Vær forsiktig, frøken! Det er jaguarer her!», sprang hun inn på rommet sitt. Neste dag overvant hun imidlertid frykten og matet araene med kjeks. Vi fotograferte henne mens hun til og med lot en fugl spise av en kjeks hun holdt i munnen. Frykten var borte!
En morgen før soloppgang gikk vi ut for å se på stjernene. Det så ut som om vi kunne rekke hånden ut og røre ved dem. Et ubeskrivelig syn! Her i Pantanal kunne vi nesten «høre» stillheten. Det vi så og hørte, fikk oss til å takke Skaperen for disse paradisiske omgivelsene. Ja, som det het i en reklamebrosjyre: «Hvis noen en dag spør deg om paradiset finnes, kan du si: ’Absolutt! Pantanal er en del av det.’»
Naturperlen i fare for å miste sin glans
De siste 20 årene har forhold som truer Pantanal, fått bred omtale i pressen. I sin bok Pantanal skriver Haroldo Palo jr. om de forskjellige forholdene som svekker økosystemet i Pantanal, og som kort fortalt omfatter følgende:
◼ Elvene fylles med slam. «I de senere årene er elven Taquari blitt så fylt med slam at det er umulig å navigere langs elvemunningen, noe som bevirker at de som bor langs elvebreddene, . . . blir isolert. Det samme forholdet gjør seg gjeldende i de andre elvene som renner inn i Pantanal-bekkenet.»
◼ Tørke. «Jeg frykter at dersom . . . vi får tørke med 15—20 års mellomrom, noe som har hendt tidligere, så vil det få katastrofale følger for plante- og dyrelivet i området.»
◼ Ugressmidler og kvikksølv. «Det mekaniserte jordbruket utenfor Pantanal-området gjør bruk av ugressmidler som infiserer grunnvannet og til slutt forgifter elveløpene i nærheten. Eller de blir skylt bort av regnvannet sammen med jordsmonnet, noe som bevirker at elvene fylles med slam. I den delen av Pantanal hvor byen Poconé ligger, eksisterer det en annen stor trussel i form av gullgruvedriften, som forurenser vannet med kvikksølv.»
◼ Jakt. «Det drives ukontrollert jakt i det meste av Pantanal, selv om det er forbudt ved lov. Med unntak av enkelte opplyste farmere som beskytter naturressursene sine, og andre som forsvarer ressursene fordi de har økonomiske interesser av den økende turismen, er dyrelivet og naturen prisgitt opportunistiske interesser.»
Tilbake til asfaltjungelen
For en kontrast som møter oss da vi vender tilbake til São Paulo! I stedet for planter som gule og fiolette ipês og rød salvie er vi omgitt av en jungel av skyskrapere. I stedet for rent, klart elvevann med en vrimmel av fisk ser vi elver som er sterkt forurenset av kloakkutslipp. I stedet for melodisk fuglesang hører vi det øredøvende brølet fra tusener av biler med tutende horn. I stedet for en klar, blå himmel ser vi skilt som opplyser at luften er dårlig. I stedet for fred mellom mennesker og dyr opplever vi frykt for mennesker som oppfører seg som rovdyr.
Vi var i Pantanal i to uker, for kort tid til å bli godt kjent med de forskjellige stedene, som har eksotiske navn som Poconé, Nhecolândia, Abobral, Nabileque og Paiguás, og som hvert har sine karakteristiske trekk. Oppholdet var ikke desto mindre en uforglemmelig opplevelse. De naturskjønne omgivelsene, hvor mange arter trives, er tiltalende for øyet, behagelige for øret og velgjørende for hjertet.
[Kart på side 15]
(Se den trykte publikasjonen)
Brasil
Bolivia
Paraguay
PANTANAL
[Rettigheter]
Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.
[Bilde på side 16]
En jaguar
[Bilde på side 16]
En gul svalestjert
[Bilde på side 17]
Store hvite hegrer
[Rettigheter]
Georges El Sayegh
[Bilde på side 17]
En anakonda og en alligator
[Rettigheter]
Georges El Sayegh
[Bilde på side 18]
En ara
[Rettigheter]
Georges El Sayegh
[Bilde på side 18]
Disse 15 centimeter lange pirajaene har svært skarpe tenner
[Rettigheter]
© Kjell B. Sandved/Visuals Unlimited
[Bilderettigheter på side 15]
Georges El Sayegh