Hva Bibelen sier
Hvordan er en god borger?
ETTER den annen verdenskrig var det mange i Europa og Japan som så på seg selv som gode, lovlydige borgere, men som var blitt stilt for retten og funnet skyldig i krigsforbrytelser. Blant dem var det høytstående militærer, vitenskapsmenn og akademikere. I et forsøk på å forsvare sine handlinger forklarte noen av disse forbryterne at de bare hadde fulgt ordrer, noe som forventes av alle gode borgere. De mente selv at de var gode borgere, men de hadde begått grufulle forbrytelser mot menneskeheten.
På den annen side finnes det også dem som viser ringeakt for statens myndighet. Noen gjør åpenlyst opprør mot myndighetene, og andre er rede til å bryte loven så sant det er liten fare for å bli oppdaget. De aller fleste er naturligvis enig i at det er nødvendig å være lydig mot myndighetene, for ellers ville det bli anarki og kaos. Men spørsmålet er: Hvor langt bør gode borgere føle at det er deres plikt å gå når det gjelder å overholde loven? La oss se på noen grunnleggende prinsipper som hjalp de kristne i det første århundre til å ha et likevektig syn på sine forpliktelser overfor staten.
De kristnes underordning under myndighetene
De kristne i det første århundre underordnet seg villig de lover og bestemmelser som var vedtatt av de «høyere myndigheter» — det vil si av styresmaktene på den tiden. (Romerne 13: 1) De kristne mente det var rett å «adlyde regjeringer og myndigheter som herskere». (Titus 3: 1) Selv om de anerkjente Kristus som sin himmelske konge, var de også lovlydige undersåtter av sine menneskelige herskere og utgjorde ingen trussel mot statens sikkerhet. De ble faktisk oppfordret til å ’ære kongen’ til enhver tid. (1. Peter 2: 17) Apostelen Paulus kom til og med med følgende oppfordring til de kristne: «Jeg formaner derfor først og fremst til at det blir frambåret påkallelser, bønner, forbønner, takksigelser angående alle slags mennesker, angående konger og alle som er i høye stillinger, for at vi skal kunne fortsette å føre et stille og rolig liv med fullstendig gudhengivenhet og alvor.» — 1. Timoteus 2: 1, 2.
De første kristne betalte samvittighetsfullt alle de skatter de ble pålagt, selv om det til tider kunne være en tung byrde. De fulgte den inspirerte veiledningen som Paulus hadde gitt dem angående dette: «Gi alle det som tilkommer dem — skatt til den som gjør krav på skatt.» (Romerne 13: 7) I Jesu disiplers øyne hersket de romerske styresmakter og deres tjenestemenn med Guds tillatelse og tjente som «Guds offentlige tjenere» ved at de sørget for at det var et visst mål av fred og stabilitet i samfunnet. — Romerne 13: 6.
«Rede til enhver god gjerning»
De første kristne ble oppfordret til å oppfylle de borgerlige plikter staten påla dem. Jesus Kristus rådde disiplene sine til å gjøre mer enn det myndighetene forlangte av dem. «Hvis en myndighetsperson pålegger deg å gjøre tjeneste en mil, så gå to mil med ham,» sa han. (Matteus 5: 41) Når de kristne fulgte dette rådet, viste de at de ikke ønsket å dra fordel av å bo i et sivilisert samfunn uten å gi noe tilbake. De var alltid «rede til enhver god gjerning». — Titus 3: 1; 1. Peter 2: 13—16.
De hadde oppriktig kjærlighet til sine medmennesker og var på utkikk etter måter de kunne hjelpe dem på. (Matteus 22: 39) Det at de kristne i det første århundre la slik kjærlighet for dagen og holdt fast ved høye moralnormer, var en sterk drivkraft når det gjaldt å fremme det som var godt, i samfunnet. Deres medmennesker hadde all grunn til å være glad over å ha dem som naboer. (Romerne 13: 8—10) De kristne viste ikke sin kjærlighet bare ved å ta avstand fra det som var galt. De ble oppfordret til å være utadvendte og aktivt opptatt av andres interesser, «gjøre det som er godt, [ikke bare mot sine medtroende, men] mot alle», akkurat som Jesus hadde gjort. — Galaterne 6: 10.
«Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker»
Det var imidlertid grenser for deres lydighet mot de verdslige myndigheter. De ville ikke gjøre noe som kunne være i strid med deres samvittighet eller ødelegge deres forhold til Gud. Da for eksempel de religiøse myndigheter i Jerusalem forbød apostlene å forkynne om Jesus, nektet de å adlyde. De erklærte: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 27—29) De kristne nektet standhaftig å delta i avguderisk keiserdyrkelse. (1. Korinter 10: 14; 1. Johannes 5: 21; Åpenbaringen 19: 10) Hva førte det til? Historikeren J.M. Roberts sier: «Fordømmelser fulgte, ikke fordi de var kristne, men fordi de nektet å gjøre noe som loven påbød.» — Shorter History of the World.
Hvorfor ’nektet de å gjøre noe som loven påbød’, i dette tilfellet? De var innforstått med at «de høyere myndigheter» utøvde sin makt med Guds tillatelse og på den måten var «Guds tjener» når det gjaldt å opprettholde lov og orden. (Romerne 13: 1, 4) Men de kristne betraktet likevel Guds lov som den høyeste. De husket at Jesus Kristus hadde fastslått følgende likevektige prinsipp for dem som ville følge ham: «Betal da tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» (Matteus 22: 21) Deres forpliktelser overfor Gud måtte komme foran keiserens krav.
At det var dette som var riktig, kan vi se av det som skjedde når mange som gav seg ut for å være kristne, ikke fulgte disse fine prinsippene. Kristenhetens frafalne ledere ble for eksempel «føyelige menn [som ble brukt] som redskaper for myndighetene, særlig når det gjaldt å bygge opp og opprettholde militære styrker,» sier militærhistorikeren John Keegan. Det endte med at deres etterfølgere tok del i kriger som utøste millioner av uskyldiges blod. Keegan sier: «Guds lov falt for døve ører når mennene kom i krigshumør.»
De kristne i det første århundre utgjør imidlertid et strålende eksempel når det gjelder å finne den rette likevekt. De var gode borgere. De utførte sine borgerlige plikter på en god måte. Men de holdt seg nøye til Bibelens klare prinsipper og fulgte på alle livets områder sin samvittighet, som var oppøvd i samsvar med Bibelen. — Jesaja 2: 4; Matteus 26: 52; Romerne 13: 5; 1. Peter 3: 16.
[Bilde på side 26]
«Betal da tilbake til keiseren de ting som keiserens er»