Hvorfor musikk påvirker oss

MUSIKK og språk er unike menneskelige kjennetegn. En verden uten disse er vanskelig å forestille seg. «Både språk og musikk er særlige kjennetegn ved menneskeslekten som later til å være universelle,» sier boken The Musical Mind. De er uttrykk for vårt behov for å kommunisere. Det kan derfor sies om musikk, slik tilfellet også er med språk, at følelsene våre «lytter» når musikken «taler».

Hvorfor og hvordan taler musikk til følelsene våre? For å finne svaret på det må vi se nærmere på: (1) de musikalske elementene i seg selv og hvordan de blir bearbeidet i hjernen, (2) vårt følelsesliv og vår kulturelle bakgrunn, som har betydning for vår reaksjon på musikk, og (3) språket, som også kan virke inn på vår reaksjon.

De musikalske elementene

Musikkens karakteristiske trekk omtales ofte som «musikalske elementer». Blant disse elementene har vi instrumentets tone, eller klangfarge. Det er for eksempel blitt sagt om valthornet at det er «overdrevent høytidelig» og har en helt annerledes klang enn den «arrogante» trompeten. Selv om begge hører til samme familie, eller gruppe, av instrumenter, frambringer de overtoner av varierende styrke. Det er dette som gir hvert instrument dets unike «stemme». Komponister utnytter disse egenskapene for å frambringe visse lydeffekter som stimulerer tilhørernes følelser.

Et av de første elementene vi blir kjent med, er trolig rytme — kanskje mens vi ennå befinner oss i mors liv og lytter til mors hjerteslag. Det er blitt sagt at vår reaksjon på musikalsk rytme underbevisst kan være påvirket av våre egne hjerteslag eller vårt eget åndedrett. Derfor er det kanskje ingen tilfeldighet at de fleste later til å foretrekke et musikalsk tempo som ligger på mellom 70 og 100 slag i minuttet — samme frekvens som den gjennomsnittlige hjertefrekvensen hos en frisk voksen. Det er i hvert fall denne tanken som blir lansert av bladet Perceptual and Motor Skills.

Den store musikalske variasjonen som disse elementene kan frambringe, blir åpenbar når man tar for seg en del instrumenter og de lydene og melodiene de frambringer. Den uforglemmelige stemmen til fagotten i andre sats av Mozarts fagottkonsert kan vekke dype følelser. Den vemodsfulle klangen i en japansk shakuhachi-fløyte rører gjerne ved hjertet. Den hese lyden fra tenorsaksofonen får en bluesmelodi til å feste seg hos mange. Ompa-ompa-takten til en tuba i et tysk orkester setter som regel folk i godt humør. De feiende fiolintonene i en Strauss-vals gir mange tilhørere lyst til å innta dansegulvet. Slike virkninger frambringes fordi «musikken taler til hele mennesket,» ifølge Clive E. Robbins ved Nordoff-Robbins senter for musikkterapi i New York.

Harmoni, dissonans og melodi

Harmoni er en samklang som er behagelig å høre på, mens dissonans er en skurrende tonesammensetning. Men visste du at disse elementene utfyller hverandre i visse typer musikk? Et musikkstykke som høres harmonisk ut, inneholder trolig mer dissonans enn man skulle tro. Det stadige vekselspillet mellom harmoni og dissonans skaper gjentatte ganger en stort sett umerkelig spenningsøkning, som finner sin forløsning i våre følelser. Denne milde skakingen av følelsene er beroligende, mens dissonerende musikk alene kan være slitsom for nervene og vekke ubehag — omtrent som når noen skraper med neglene på en tavle. På den annen side kan musikk som utelukkende er basert på harmoni, være kjedelig.

Melodi er en velklingende tonerekke. Ifølge noen autoriteter er ordet avledet av det greske ordet mẹlos, som betyr «sang». En melodi er ifølge oppslagsverk sangbar musikk, en tonerekke som er behagelig for øret.

Likevel kan man ikke sette sammen toner på en hvilken som helst måte for å skape en sangbar melodi. Hvis det for eksempel er mange store intervaller mellom toner som kommer etter hverandre, blir melodien gjerne dramatisk, men ikke sangbar. Når tonene på den annen side flyter forbi uten særlig mange store intervaller, kan melodien være behagelig å høre på. Ved å sette sammen toner og intervaller på forskjellige måter kan man gi en melodi et trist eller et muntert preg. Som tilfellet er med harmonier, skaper en melodi sin egen spenning og forløsning, noe som virker inn på følelsene våre på grunn av stigningen og fallet i tonehøyden.

Når alle disse elementene kombineres, frambringer de sterke krefter som kan enten stimulere eller berolige følelsene våre. Dette har å gjøre med de forskjellige måtene hjernen oppfatter og bearbeider musikk på.

Musikk og hjernen

Noen mener at språk og logikk er dominerende funksjoner i den venstre hjernehalvdelen, mens musikk blir bearbeidet i den høyre hjernehalvdelen, som for en stor del tar seg av følelser og sinnsbevegelser. Enten dette er riktig eller ikke, er det ingen tvil om at musikk framkaller spontane reaksjoner hos tilhørerne. Bladet Perceptual and Motor Skills sier det slik: «Musikk er i stand til å framkalle følelser og sinnsbevegelser på en rask og virkningsfull måte. Det som i en bok ville kreve mange beskrivende setninger . . . , kan i musikk ofte formidles med bare én takt eller én akkord.»

Når det gjelder vekselspillet mellom synsinntrykk og hørselsinntrykk og de reaksjonene hvert av disse inntrykkene framkaller, har boken Music and the Mind denne interessante kommentaren: «Det er en nærere sammenheng mellom hørselsinntrykk og følelsesreaksjoner enn det er mellom synsinntrykk og følelsesreaksjoner. . . . Å se et såret dyr eller et lidende menneske som er taust, framkaller kanskje ikke særlig stor følelsesreaksjon hos iakttakeren. Men så snart de begynner å skrike, blir iakttakeren som regel sterkt beveget.»

Musikk, sangtekster og deg

Én åndsretning hevder at et bestemt musikkstykke har samme slags virkning på alle som hører det. Men en annen sier at reaksjonen på en melodi eller en sang gjenspeiler en persons nåværende sinnstilstand eller tidligere opplevelser. Et eksempel på dette kan være en situasjon der noen som har mistet en av sine nærmeste, hører en bestemt sang, kanskje på et religiøst møte. Sangen kan vekke minner og framkalle triste følelser eller til og med være årsak til at den etterlatte får tårer i øynene. Andre som ikke har opplevd det samme, synger kanskje den samme sangen med glede i hjertet.

Tenk også på de beskrivelsene av valthornet og trompeten som vi nevnte tidligere. Du er kanskje ikke enig i at et valthorn høres overdrevent høytidelig ut. For deg kan det lyde støyende eller lekent, mens trompeten kan virke mer sjelfull. Hos hver enkelt av oss finnes det med andre ord et unikt reservoar av følelser som musikk kan få til å velle fram, slik at vi reagerer på musikken på vår egen måte.

Musikk bidrar til å knytte ord og tanker til følelser. Av den grunn er det få reklameinnslag på TV eller radio som blir presentert uten ledsagende musikk. Ofte er det ikke så mye mening i ordene. Men så snart man bruker den rette bakgrunnsmusikken, spiller reklamen på tilhørernes følelser. Hvor sant er det ikke at målet med det meste av reklamen er å gjøre et kjøp til en følelsesmessig reaksjon, ikke en som er basert på fornuft!

Reklame kan ha en uønsket virkning på folks økonomi, men det finnes også en mye mer alvorlig minusside ved den makt sangtekster og musikk har. Bladet Journal of Youth and Adolescence hevder at når sanger blir spilt om og om igjen, lærer tekstforfatterne unge mennesker å ignorere andres meninger og «stå på sitt». Ifølge en annen kilde er de budskapene som blir formidlet i «kontroversielle rap-tekster . . . , mer malende enn dem man finner i heavy metal». De kan gjennomsyre tilhørernes følelsesliv og forårsake samfunnsskadelig oppførsel.

Kan man unngå negative reaksjoner hvis man bare hører på musikken og ignorerer teksten? Nå skal det innrømmes at ordene i heavy metal- og rap-musikk for en stor del er vanskelige å oppfatte. De blir ofte bortimot uforståelige fordi de drukner i musikkens særdeles høye lydstyrke. Men enten ordene er forståelige eller ikke, er budskapet likevel til stede i den dunkende rytmen og den repeterende melodien.

Hvordan det? Jo, noen ganger kan tittelen alene skape assosiasjoner. Dessuten er denne typen musikk ofte et budskap i seg selv. Hvilket budskap formidler den? Et ungdomsblad sier: «Det later til å være en verden av dominans, kraftutfoldelse og seksuell erobring.» Et annet sier: «Grunntemaene . . . er ytterliggående opprør, vold, stoffmisbruk, seksuell løssluppenhet, perversitet og satanisme.»

Noen ungdommer hevder at dette nok kan være riktig, men at de selv ikke blir påvirket i negativ retning. De mener at slik musikk er bra for dem fordi den hjelper dem til å «finne seg selv». Stemmer det? Journal of Youth and Adolescence sier: «Den harmen, den opposisjonslysten og den dominansen noen gutter identifiserer seg med i heavy metal, kan være særlig kjærkommen på slutten av dagen for skoletapere som hele dagen har fått høre at de ikke holder mål.» Så tilføyer bladet: «Det paradoksale eller gåtefulle er at når ungdommer er på jakt etter en mer selvsikker og ekte identitet, tyr de til et offentlig medium som de må dele med mange andre. I stedet for å gjøre seg sine helt personlige erfaringer når de er for seg selv, griper de etter prefabrikkerte synsmåter som er skaffet til veie av en kommersiell industri.» Det er med andre ord andre som forteller disse ungdommene hva de skal mene, og hva de skal føle.

La oss se på rockekonserter. Hvilken virkning har disse på de ungdommene som stimler sammen for å høre på dem? Boken Music and the Mind svarer: «Når musikk forsterker følelser av gruppetilhørighet og sørger for at slike følelser flammer opp samtidig i stedet for hver for seg, er det ingen tvil om at dette i høy grad kan bidra til at man mister sin kritiske vurderingsevne og overgir seg betingelsesløst til øyeblikkets stemninger, noe som er et høyst farlig trekk ved gruppeatferd.» Den ville løssluppenheten man kan se på rockekonserter, bekrefter sannheten i dette utsagnet.

For å unngå å besmitte vårt sinn og hjerte må vi derfor være svært selektive i vårt valg av musikk. Hvordan kan vi være det? Den avsluttende artikkelen besvarer dette spørsmålet.

[Bilde på side 7]

Musikk gir ofte tilhørerne lyst til å danse