Under motgang har vi lært å sette vår lit til Gud

Fortalt Av Rosie Major

Jeg ventet mitt første barn og var fem måneder på vei da svigermoren min bemerket at bena mine var usedvanlig hovne. Den dagen i mars 1992 hadde min mann, Joey, og jeg ingen anelse om at det vi snart skulle gjennomleve, ville føre til at vår tillit til Jehova ble satt på prøve.

UKEN etter oppdaget den legen jeg gikk til svangerskapskontroll hos, at blodtrykket mitt var svært høyt. Da hun anbefalte at jeg ble innlagt på sykehus for å gjennomgå noen undersøkelser, ble jeg naturligvis bekymret. Undersøkelsene viste at jeg hadde utviklet preeklampsi, en svangerskapskomplikasjon som kan være livstruende.a

Legen på sykehuset mente absolutt at det var i både min og barnets interesse at barnet straks ble forløst. Min mann og jeg var sjokkert. «Men barnet er bare 24 uker gammelt!» utbrøt jeg. «Hvordan skulle det kunne overleve utenfor livmoren?» «Jeg er villig til vente en stund med å forløse barnet,» svarte legen vennlig. «Men hvis tilstanden din forverrer seg, blir jeg nødt til å gjøre det.» Det gikk 13 dager, og i mellomtiden ble jeg raskt dårligere. Legen tilkalte mannen min, og vi traff den vanskelige avgjørelsen at barnet skulle forløses.

Forløsningen

Kvelden før barnet skulle forløses, hadde vi et møte med dr. McNeil, en barnespesialist, som forklarte oss hvilke problemer vi måtte regne med hos et barn som var født altfor tidlig — kanskje hjerneskade, lunger som ikke var tilstrekkelig utviklet til å kunne fungere skikkelig, og en rekke andre mulige komplikasjoner. Jeg vendte meg til Jehova Gud i bønn og bad om å få «Guds fred, som overgår all tanke», og om å få styrke til å godta situasjonen og klare å hanskes med den, uansett hva som kom til å skje. (Filipperne 4: 7) Neste formiddag ble barnet vårt forløst ved keisersnitt. Det var en jente, og hun veide bare 700 gram. Vi gav henne navnet JoAnn Shelley.

Fem dager senere måtte jeg reise hjem uten den lille datteren min. JoAnn ble igjen på nyfødtavdelingen på sykehuset, hvor hun kjempet for livet. Etter to uker fikk hun lungebetennelse. Vi var takknemlige da tilstanden hennes stabiliserte seg, men bare noen få dager senere fikk hun en tarminfeksjon og måtte flyttes til intensivavdelingen for nyfødte. Seks dager senere hadde JoAnn kommet seg noe, og hun begynte til og med å legge på seg litt. Vi var overlykkelige. Men gleden skulle bli kortvarig. Dr. McNeil fortalte oss at JoAnn hadde anemi. Han foreslo å skaffe det syntetiske hormonet erytropoietin (EPO), som skulle stimulere produksjonen av røde blodlegemer. Jehovas vitners avdelingskontor her på Bahamas kontaktet representanter for sykehusinformasjonstjenesten i Brooklyn i New York. De sørget for at dr. McNeil raskt fikk de nyeste opplysningene om tilgjengeligheten og bruken av EPO, og han satte i gang behandling med dette hormonet.

Problemer som ventet oss

Det gikk en del uker hvor vi var bekymret og engstelige. På dette tidspunktet kjempet JoAnn med en tarminfeksjon, lavt hemoglobininnhold i blodet, bronkopneumoni (en mellomting mellom bronkitt og vanlig lungebetennelse) og anfall som førte til periodevis apné (stillstand av åndedrettet). Vi fryktet at et hvilket som helst av disse problemene kunne føre til døden. Men JoAnn ble langsomt bedre. Da hun var tre måneder gammel, var hun fortsatt på sykehuset og veide bare 1,4 kilo. Men for første gang i sitt liv klarte hun å puste ved egen hjelp, uten oksygentilførsel. Hemoglobininnholdet i blodet var i ferd med å komme opp på et normalt nivå. Legen sa at hvis hun la på seg 500 gram til, kunne vi få ta henne med hjem.

Tre uker senere fikk JoAnn et alvorlig tilfelle av apné. Undersøkelser som ble foretatt, avdekket ikke årsaken. Apnéperiodene fortsatte og kom nesten alltid i forbindelse med at hun fikk mat. Til slutt ble det oppdaget at JoAnn hadde gastroøsofageal refluks, det vil si at spiserøret ikke lukket seg etter at hun hadde fått mat, med den følge at mageinnholdet kom opp i halsen igjen. Når dette skjedde, klarte hun ikke å puste.

I begynnelsen av oktober ble JoAnn smittet av et virus på nyfødtavdelingen. Mange av de barna som var født for tidlig, døde av dette viruset. JoAnn, som ble sterkt svekket, fikk apné, og denne gangen varte tilstanden lenger enn noen gang tidligere. Alle forsøk på gjenopplivning mislyktes. Barnespesialisten var i ferd med å gi opp og erklære henne død, da hun uventet begynte å puste — for så å få anfall med en gang igjen. Enda en gang ble JoAnn tilkoblet respiratoren, og vi var sikker på at det nå gikk mot slutten for henne. Men hun overlevde, noe vi takket Jehova for.

Vi har lært å stole mer på Jehova

De problemene vi hadde stått overfor før JoAnn ble født, kunne sammenlignes med det å falle over bord i et havnebasseng, hvor vi bare kunne svømme i land. Nå virket det som om vi var falt over bord midt ute på havet, hvor det ikke var land i sikte i noen retninger. Når vi ser tilbake, erkjenner vi at vi før JoAnn ble født, noen ganger stolte for mye på oss selv. Men det vi har vært igjennom sammen med henne, har lært oss å sette vår lit til Jehova i situasjoner hvor ingen mennesker kan løse problemet. Vi har lært å gjøre det Jesus sa — å ta én dag om gangen. (Matteus 6: 34) Vi har lært å søke støtte hos Jehova, selv om vi i noen tilfeller ikke har visst nøyaktig hva vi skulle be om. Nå takker vi Jehova for Bibelens visdom og for «den kraft som er over det normale», gaver som har gjort det mulig for oss å hanskes med disse alvorlige vanskelighetene. — 2. Korinter 4: 7.

I slike kritiske perioder har jeg ofte funnet det vanskelig å bevare min følelsesmessige likevekt. Da har jeg ikke klart å tenke på noe annet enn JoAnn. Joey, mannen min, har vært til uvurderlig støtte og hjulpet meg til å oppnå åndelig likevekt. Jeg er så takknemlig fordi han har gjort det.

JoAnn kommer hjem

JoAnns helsetilstand ble gradvis bedre. En dag tok hun rett og slett den kanylen som var koblet til respiratoren, ut av munnen. Nå mente dr. McNeil at JoAnn kunne få komme hjem. Vi var fra oss av glede. Før vi fikk ta henne med hjem, måtte vi lære hvordan vi skulle mate henne ved hjelp av en sonde. Vi fikk installert et apparat for oksygentilførsel, leide et annet apparat til å kontrollere hjerte- og lungefunksjonen og tok et kurs i hjerte-lunge-redning. Endelig, den 30. oktober 1992, ble JoAnn utskrevet fra sykehuset. Hun hadde tilbrakt 212 dager på nyfødtavdelingen, og vi hadde vært der hver dag.

Helt fra begynnelsen av viste medlemmer av vår familie og av den lokale menighet av Jehovas vitner seg å være en virkelig velsignelse fra Jehova. De kom og gjorde rent i og utenfor huset, laget mat, hjalp oss å komme oss til sykehuset og satt hos JoAnn, slik at jeg kunne få litt søvn. Det som skjedde, førte til at vi fikk øynene opp for fine trekk ved deres personlighet som vi ikke hadde lagt merke til før. Noen fortalte oss for eksempel hvilke tanker som hadde vært til åndelig hjelp for dem i situasjoner hvor de selv hadde hatt det vanskelig.

Hvordan vi har det nå

Vi har gjort oss store anstrengelser for å skaffe JoAnn den best tilgjengelige medisinske hjelpen for hennes mange problemer. Da hun var 19 måneder, fikk vi vite at hun har cerebral parese — et resultat av hjerneskade. Så, i september 1994, måtte hun gjennomgå en operasjon for å få forsterket lukkemekanismen mellom magesekk og spiserør. I 1997 begynte JoAnn å få livstruende anfall. Etter at kostholdet hennes ble lagt om, har anfallene heldigvis avtatt. JoAnns helseproblemer har forsinket hennes fysiske utvikling. Nå går hun imidlertid på spesialskole, hvor hun gjør det bra. Hun kan ikke gå, og hun kan heller ikke si så mye, men hun er med på alle våre kristne møter og er også med oss når vi forkynner fra hus til hus. Hun virker glad og lykkelig.

Jehova har gitt oss mye trøst og oppmuntring i denne vanskelige tiden. Vi er fast bestemt på å fortsette å «juble i Jehova» og sette vår lit til ham uansett hvilke vanskeligheter som måtte oppstå. (Habakkuk 3: 17, 18; Forkynneren 9: 11) Vi ser med stor forventning fram til oppfyllelsen av hans løfte om et jordisk paradis, hvor vår kjære JoAnn kommer til å ha fullkommen helse. — Jesaja 33: 24.

[Fotnote]

[Bilde på side 18]

Datteren vår, JoAnn

[Bilde på side 20]

Til tross for sine begrensninger er JoAnn et glad og lykkelig barn