Jeg er døv og blind, men har funnet trygghet
FORTALT AV JANICE ADAMS
Jeg ble født praktisk talt døv, men hadde lært å klare meg blant hørende. Mens jeg gikk på college, fikk jeg vite at jeg kom til å bli blind. Jeg ble sjokkert. Den velmenende rådgiveren min på college gav meg en artikkel om det å leve uten syn og hørsel. Blikket mitt festet seg øyeblikkelig ved en bestemt setning. Den sa at de som er både døve og blinde, er de mest ensomme menneskene i verden. Jeg brast i gråt.
JEG ble født i Des Moines i Iowa i USA den 11. juli 1954 og er det eneste barnet til Dale og Phyllis Den Hartog. Foreldrene mine visste ikke at de begge var bærere av en genetisk betinget tilstand som heter Ushers syndrom. De som har dette syndromet, blir som regel født døve, og de mister gradvis synet.
Mor og far hadde først ingen mistanker om at det var noe i veien med meg. Det skyldtes kanskje at jeg hadde en liten hørselsrest igjen og kunne høre enkelte dype lyder og av og til reagerte på lyd. Men jeg lærte ikke å snakke, og det var slik de skjønte at noe var alvorlig galt fatt. Da jeg var i treårsalderen, fant legen endelig ut at jeg var døv.
Foreldrene mine ble helt knust da de fikk beskjeden. Men de var bestemt på at jeg skulle få den aller beste utdannelsen. Jeg begynte på en veldig god førskole for tunghørte barn. Men fordi jeg var nesten døv, kom jeg sørgelig til kort. Min frustrasjon kom noen ganger til uttrykk ved at jeg dunket hodet mot veggen.
Sendt av gårde til spesialskole
Foreldrene mine valgte å melde meg inn på en skole for døve (Central Institute for the Deaf, CID) i St. Louis i Missouri. Det var dyrt, og det voldte mor og far hjertesorg å sende meg av gårde som femåring, men de mente at dette var det beste de kunne gjøre, hvis jeg skulle ha håp om å få et framgangsrikt og lykkelig liv. Foreldrene mine og jeg kunne ikke kommunisere på det tidspunktet.
Jeg så på mens mor pakket klærne mine i en stor koffert. Bilturen virket utrolig lang. Da vi kom til CID, husker jeg at jeg så de andre småjentene uten mødre, og at jeg tenkte: «Jeg trenger ikke å bli her, for jeg har jo en mamma og en pappa.» Da tiden var inne til at foreldrene mine skulle dra, prøvde de å forklare at de skulle komme tilbake om noen måneder. Jeg gråt og gråt og klynget meg til dem, men husmoren rev meg bort, slik at de kunne dra.
Jeg følte meg forlatt. Da jeg var alene sammen med de andre jentene den første kvelden på skolen, prøvde jeg å trøste en jente som gråt. Jeg lot som om jeg snakket med henne, selv om jeg egentlig ikke kunne snakke på det tidspunktet. Husmoren skjente på meg og satte opp en skillevegg mellom meg og jenta, slik at vi ikke skulle prøve å kommunisere. Veggen ble stående der fra da av. Ensomheten var overveldende.
Etter hvert skjønte jeg at alle vi som var på skolen, var der fordi vi ikke kunne høre. Kanskje mor og far var glad i meg likevel. Men det var min feil at jeg ikke hadde klart meg i førskolen, trodde jeg. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle lykkes denne gangen, og at jeg skulle tilbake til familien min en dag.
Undervisningen på CID var alle tiders. Vi fikk ikke lov til å bruke tegnspråk, men fikk mye individuell undervisning i det å lese på leppene og å snakke. Det ble også lagt vekt på alle de fagene som det ble undervist i på vanlige skoler. Jeg tror nok at talemetoden ikke er så god for mange døve barn, men for meg var den det. Jeg følte at jeg fikk det til. Ved hjelp av høreapparater lærte jeg å forstå munnbevegelser og dempede lyder når andre snakket. De fleste hørende begynte å forstå min forbedrede tale, selv om den ikke var feilfri. Foreldrene mine og skolen var svært fornøyd med de framskrittene jeg gjorde. Men jeg lengtet hjem.
Hver sommerferie tryglet jeg mor og far om å la meg få bli hjemme og gå på skolen i Iowa, men det fantes ennå ikke noe lokalt opplegg for meg. Etter at jeg hadde kommet tilbake til skolen, sendte mor meg et brev med en tyggegummi i hver dag. Så glad jeg var for den tyggegummien på grunn av den kjærligheten den stod for! Jeg tygde dem ikke, men sparte alle sammen, og de betydde ekstra mye for meg når jeg var nedtrykt.
Hjemme igjen, men det oppstår problemer
Da jeg var ti år, hentet foreldrene mine meg endelig hjem igjen. Jeg var så glad, og det føltes så trygt å være sammen med familien. Jeg begynte på en lokal spesialskole i Des Moines for barn som hadde mistet hørselen. Med tiden ble jeg flyttet til en vanlig klasse fordi jeg var ganske flink til å lese på munnen og kunne snakke forståelig. Men det var mange utfordringer forbundet med den nye situasjonen.
På internatet på CID hadde jeg følt meg akseptert blant mine døve jevnaldrende. Men nå måtte jeg ha å gjøre med flere enn én om gangen, og jeg var ikke så god til å lese på munnen at jeg klarte å få med meg alt som ble sagt når mange snakket fort sammen. Så jeg ble holdt utenfor. Jeg ville så inderlig gjerne bli akseptert!
Dette fikk meg til å prøve å bli godtatt av tenåringsgutter, og det førte til at jeg havnet i uheldige situasjoner. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle si nei. Da jeg var 14 år, ble jeg voldtatt, men fortalte det ikke til noen. Selv om mor og far hele tiden viste meg omsorg og kjærlighet, følte jeg meg isolert og utenfor.
Med høreapparat kunne jeg til en viss grad ha glede av musikk, men musikkvalget mitt var tvilsomt. Jeg hørte på høy acid rock. Jeg begynte også å bruke marihuana regelmessig og trakk meg mer og mer inn i meg selv. Jeg føler fortsatt sterk anger når jeg tenker tilbake på det jeg gjorde i disse turbulente årene, og på den smerten det påførte familien min og meg.
Jeg prøver å forbedre livet mitt
I hele denne perioden hadde jeg en stadig tørst etter å lære og et ønske om å være kreativ. Jeg leste bestandig, og jeg malte, sydde og broderte. Jeg ville ha mer ut av livet enn den slags framtid som ventet de av vennene mine som bare drev med narkotika. Så jeg begynte på et vanlig college ikke langt hjemmefra for å gå videre med min interesse for kunst. Omtrent på denne tiden bestemte jeg meg for å lære tegnspråk, for jeg syntes det var så frustrerende å bli holdt utenfor sosialt sett.
Med tiden ble jeg overført til en nasjonal teknisk fagskole for døve i Rochester i staten New York, der jeg skulle ta hovedfag i keramikk. Selv om synet mitt ble gradvis svakere — noe jeg i grunnen nektet å innse — følte jeg at livet mitt gikk i riktig retning. Men så fikk rådgiveren min på college meg til å innse kjensgjerningene ved å fortelle meg at jeg snart kom til å bli blind.
Skolen var dårlig rustet til å dekke mine behov, så jeg måtte dra. Hva skulle jeg gjøre nå? Det at jeg snart ville bli blind, gikk inn på meg, men jeg var fast bestemt på at jeg skulle finne en måte å klare meg på på egen hånd. Jeg skulle ikke, som det stod i den artikkelen som rådgiveren hadde gitt meg, bli et av ’de mest ensomme menneskene i verden’. Jeg drog hjem til Iowa for å lære meg å lese blindeskrift og å gå med stokk.
Jeg flytter til Washington, D.C.
Gallaudet universitet i Washington, D.C., verdens eneste allmennfaglige høyskole for døve, hadde spesialtjenester for døvblinde studenter. Jeg ble overført dit og gikk ut av skolen med gode karakterer i 1979. Igjen føltes det godt at jeg lyktes akademisk.
Men sosialt sett følte jeg meg fortsatt isolert fra mine jevnaldrende. Jeg var i ferd med å miste synet, men hadde lært tegnspråk akkurat tidsnok til at jeg begynte å føle gruppetilhørighet med de døve. Jeg bruker samme tegnspråk som andre døve. Men jeg må legge hendene mine på deres for å forstå dem, og derfor var det noen døve som følte seg brydd og unngikk meg. Jeg begynte å lure på om jeg noensinne ville bli ordentlig akseptert av andre mennesker.
Søken etter den sanne religion
Religion hadde ikke vært til hjelp for meg i oppveksten. Og mens jeg gikk på college, fikk jeg aldri svar på alle spørsmålene mine, selv om jeg hadde tatt et kurs i religion. Jeg fortsatte å lete etter svar etter at jeg hadde gått ut av college. På denne tiden var jeg misfornøyd med mitt forhold til andre mennesker, så jeg begynte å be til Gud om at han måtte veilede meg.
I 1981 flyttet jeg tilbake til Gallaudet universitet for å ta magistergraden i rehabiliteringsrådgivning. Jeg fortsatte å be om hjelp til å finne den rette kirke. Flere hadde tilbudt seg å ta meg med i kirken deres, men av forskjellige grunner ble det aldri noe av. Så traff jeg Bill, som hadde normal hørsel og også skulle ta magistergrad. Han oppdaget tilfeldigvis at jeg delte hans interesse for Bibelen, og han fortalte at han lærte forbløffende ting av Jehovas vitner.
I utgangspunktet trodde jeg at Jehovas vitner var en slags jødisk sekt, og jeg fant ut at det var en ganske vanlig oppfatning blant mange døve. Bill forsikret meg om at de ikke var det, og sa at den beste måten å få noe å vite om dem på ville være å gå på et av møtene deres. Jeg hadde slett ikke lyst til det, men jeg husket hva jeg hadde bedt om. Jeg gikk motvillig med på å bli med, men på den betingelse at vi satt på bakerste rekke, slik at vi kunne komme oss ut hvis de som var der, la press på oss.
Jeg følte meg hjemme
Jeg var veldig nervøs på vei til møtet. Vi hadde på oss olabukse og flanellsskjorte begge to. Jeg var glad vi kom litt sent, for da trengte vi ikke å snakke med noen før møtet. Bill tolket i detalj alt det jeg verken kunne se eller høre. Selv om jeg ikke skjønte alt som foregikk, var det to ting som gjorde inntrykk på meg: Taleren brukte Bibelen hele tiden, og barna, som satt sammen med foreldrene sine, deltok aktivt på møtet. Etter møtet ble det overhodet ikke lagt noe press på oss. Vi ble snarere ønsket hjertelig velkommen, trass i den måten vi var kledd på, og vår annerledes rasemessige bakgrunn.
Vi var de eneste hvite i Rikets sal. Selv om jeg ikke var klar over at jeg hadde fordommer mot svarte, følte jeg meg ikke helt vel der i begynnelsen. Men sannheten i Bibelen var altfor fengslende til at jeg lot ubehaget stanse meg. Vi begynte å gå regelmessig på møtene. Det som var en større utfordring for meg, var at det ikke var noen døve i den menigheten. Så da vi fikk høre at det var noen døve som gikk på møtene i en annen menighet, begynte vi å gå der. I den nye menigheten var vi igjen de eneste hvite til stede. Men menigheten fikk oss til å føle oss hjemme.
Vi tok imot et tilbud om bibelstudium. Endelig fikk jeg svar på spørsmålene mine. Jeg skjønte ikke alltid svarene med én gang, men de var alltid basert på Bibelen. Jeg fortsatte å studere og meditere, og med tiden forstod jeg sannheten i Bibelen. For første gang i livet følte jeg meg nær knyttet til Jehova som den sanne Gud. Samtidig ble Bill og jeg nære venner. Jeg visste at han likte meg, men ble overrasket da han fridde. Jeg svarte ja, og det er jeg glad for. Bill ble døpt kort tid etter at vi hadde giftet oss, og noen måneder senere, 26. februar 1983, ble jeg også døpt.
Jeg finner den tryggheten jeg hadde lett etter
I begynnelsen fryktet jeg at jeg ville bli isolert, for det var bare to andre døve i menigheten, og de var ikke så flinke til å kommunisere med en som var både døv og blind. Jeg merket at menigheten var kjærlig og varm, men i starten kunne jeg ikke kommunisere direkte med noen. Det gjorde meg nedfor. Jeg følte meg motløs og ensom mange ganger. Men så ble jeg rørt og i bedre humør når en åndelig bror eller søster gjorde noe godt. Og Bill oppmuntret meg til å fortsette å forkynne og å be til Jehova om at han måtte lede flere døve til å komme sammen med menigheten.
Jeg bestemte meg for å få meg en førerhund, slik at jeg i større grad kunne klare meg på egen hånd. Hunden fikk meg også til å føle meg mindre isolert. Når Bill var på jobb, kunne jeg gå til Rikets sal og treffe de forkynnerne som hadde møtt opp for å gå ut i den kristne tjeneste. I årenes løp har jeg hatt fire førerhunder, og hver av dem har vært som et familiemedlem.
En førerhund var til stor hjelp, men jeg lengtet etter å ha mer kontakt med andre mennesker. Med tiden velsignet Jehova de anstrengelsene vi gjorde for å få døve til å bli interessert i å studere Bibelen. Interessen ble så stor at det ble opprettet en tegnspråkmenighet i Washington, D.C. Endelig kunne jeg snakke med alle i menigheten!
Bill var kvalifisert til å tjene som eldste, og han ble utnevnt til presiderende tilsynsmann for tegnspråkmenigheten. Det gav meg stor glede å lede bibelstudier med andre døve og døvblinde, og flere av disse tjener nå Jehova trofast. Jeg underviste også hørende søstre i tegnspråk, slik at tjenesten deres blant døve kunne bli bedre.
En prøvelsens tid
I 1992 ble jeg rammet av alvorlig depresjon, som hadde forbindelse med den dårlige behandlingen jeg var blitt utsatt for i ungdomstiden. I et par år fungerte jeg nesten ikke. Jeg følte meg handikappet — ikke fordi jeg er blind og døv — men på grunn av sterk følelsesmessig uro. Mange ganger følte jeg at jeg ikke ville klare å gå på møtet eller ut i tjenesten, og jeg bad til Jehova om at han måtte gi meg styrke til å bevare min ulastelighet. Som følge av det gikk jeg sjelden glipp av et møte, og jeg fortsatte å være regelmessig i forkynnelsen i disse tunge årene. — Matteus 6: 33.
I 1994 flyttet vi til Vancouver i Britisk Columbia i Canada for å hjelpe til med å opprette enda en tegnspråkmenighet. Det var ikke lett å flytte. Jeg forlot en by som jeg var godt kjent i, og mange venner som jeg var glad i. Jeg var fremdeles plaget av depresjon og uro, men gleden over å se en ny menighet bli opprettet i Vancouver har vært verd alle ofre. Jeg har fått gode venner i den nye menigheten og føler meg hjemme i den.
Velsignet av vår kjærlige Far
I 1999 drog mannen min og jeg og to andre Jehovas vitner på en seks ukers tur til Haiti for å hjelpe til med forkynnelsen blant de døve. I samarbeid med Jehovas vitners avdelingskontor der holdt vi et kurs i tegnspråk for medlemmene av menigheten og forkynte sammen med dem i det nesten uberørte distriktet blant døve. På få uker ble det startet over 30 bibelstudier med døve som var interessert! Jeg kom hjem med fornyet åndelig styrke og begynte i heltidstjenesten som pioner i september 1999. Med hjelp fra Jehova, min kjære mann og en menighet som trer støttende til, har perioder med depresjon ikke tatt fra meg gleden.
I årenes løp har jeg erfart hvor inderlig Jehova er i sin hengivenhet. (Jakob 5: 11) Han drar omsorg for hele sitt folk — men særlig for dem som har spesielle behov. Ved hjelp av hans organisasjon har jeg fått Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter og mange andre hjelpemidler til bibelstudium med blindeskrift. Jeg gleder meg over område- og kretsstevnene på tegnspråk. Menigheten hjelper meg ved at noen tolker til taktilt tegnspråk — jeg holder på hendene til den som tolker, og føler tegnene som blir gjort. På den måten får jeg fullt utbytte av møtene. Til tross for en dobbelt funksjonshemning har jeg funnet trygghet blant Jehovas folk. Jeg ikke bare får, men kan også gi, og det er noe som gir meg stor glede. — Apostlenes gjerninger 20: 35.
Jeg gleder meg til å få tilbake hørselen og synet i Jehovas nye verden. I mellomtiden er jeg ikke et av de mest ensomme menneskene i verden — jeg har en verdensomfattende familie som består av millioner av åndelige brødre og søstre. Alt dette kan jeg takke Jehova for, han som har lovt at han slett ikke vil forlate meg og slett ikke svikte meg. Ja, trass i alle utfordringene kan jeg si: «Jehova er min hjelper; jeg vil ikke være redd.» — Hebreerne 13: 5, 6.
[Bilde på side 23]
Tegnene blir gjort i hånden min
[Bilde på side 23]
Mannen min, Bill, og jeg i dag