Klimatoppmøter – bare prat?

«Verden må samarbeide om å motvirke klimaendringene. Det er liten vitenskapelig tvil igjen om at dersom vi ikke gjør noe, vil vi stå foran mer tørke, sult og forflytninger av menneskemasser som igjen vil nøre opp under konflikt i mange tiår.» – USAs president, Barack Obama.

NOEN vitenskapsfolk ser det slik at jorden er syk, at den har feber. Ifølge dem kan det være at den globale temperaturen nærmer seg det såkalte vippepunktet – det hårfine balansepunktet der en ørliten temperaturstigning kan «forårsake en dramatisk forandring i miljøet som i seg selv utløser en langt større økning i globale temperaturer», skriver den britiske avisen The Guardian.

Hvordan kom vi i denne situasjonen? Kan den snus? Står det i det hele tatt i menneskelig makt å løse problemet med global oppvarming – for ikke å snakke om de mange andre store problemene menneskeheten står overfor?

Mange vitenskapsfolk mener at en viktig medvirkende årsak til klimaforandringene er menneskelig aktivitet fra og med den industrielle revolusjon og den påfølgende økningen i bruken av fossile brensler, for eksempel kull og olje. En annen årsak er omfattende avskoging. Skoger fungerer som lunger i miljøet vårt. Trær absorberer noen av de drivhusgassene som gir global oppvarming. Men nedhoggingen av store skogsområder fører til at stadig større mengder av disse gassene blir værende i atmosfæren. For å ta tak i disse problemene har verdens ledere kommet sammen til klimatoppmøter.

Kyoto-protokollen

Kyoto-protokollen, eller Kyoto-avtalen, av 1997 fastsatte nye mål for karbondioksidutslipp. Ved å signere denne protokollen forpliktet EU-landene og 37 andre industriland seg til å redusere sine utslipp med gjennomsnittlig fem prosent i forhold til 1990-nivåene og til å gjøre det i løpet av femårsperioden fra 2008 til 2012.

Kyoto-protokollen hadde imidlertid noen alvorlige svakheter. USA har for eksempel aldri ratifisert den. Og store utviklingsland som Kina og India forpliktet seg ikke til spesifikke begrensninger i sine utslipp. Men USA og Kina alene står for omkring 40 prosent av de globale karbondioksidutslippene.

København-toppmøtet

Formålet med København-toppmøtet, kalt COP 15, var å erstatte Kyoto-protokollen og fastsette nye, bindende mål for 2012 og framover.a For å treffe tiltak mot klimaforandringer kom representanter fra 192 land, deriblant 119 statsoverhoder, sammen i København i desember 2009 til dette toppmøtet. COP 15 stod overfor disse tre hovedutfordringene:

1. Å nå fram til juridisk bindende avtaler. Ville industrilandene akseptere de nødvendige utslippsbegrensningene, og ville de store utviklingslandene begrense veksten av sine utslipp?

2. Å finansiere en vedvarende løsning. Utviklingslandene ville trenge milliarder av dollar i mange år for å mestre de akselererende konsekvensene av global oppvarming og for å utvikle og produsere miljøvennlig teknologi.

3. Å komme til enighet om en modell for kontroll av utslipp. En slik modell ville hjelpe de enkelte landene til å holde seg innenfor sine utslippsbegrensninger. Den ville også bidra til å sikre at utviklingsland brukte donerte midler hensiktsmessig.

Klarte man å møte disse tre utfordringene? Det oppstod så alvorlige problemer i forhandlingene at det virket utenfor rekkevidde å oppnå stor nok enighet om selv en mye mindre ambisiøs avtale. I løpet av konferansens siste timer utarbeidet ledere fra 28 land et sluttdokument som ble kalt «København-avtalen». Denne avtalen ble formelt akseptert med disse nokså forsiktige ordene: «Konferansen . . . tar København-avtalen til etterretning», meldte nyhetsbyrået Reuters. Med andre ord: Det var opp til de enkelte landene å følge den.

Hva skjer videre?

Flere konferanser er blitt holdt, og nye planlegges, men mange mennesker er svært skeptiske til verdien av dem. «Planeten vil fortsette å koke», skriver Paul Krugman, som har nobelprisen i økonomi og er spaltist i The New York Times. Altfor ofte veier kortsiktige politiske og økonomiske gevinster tyngre enn langsiktige miljøhensyn, noe som oppmuntrer til en «fortsett som før»-holdning. «Hvis du vil forstå motstanden mot klimatiltak, så følg pengestrømmen», skriver Krugman. Han skriver også at tiltakene mot klimaforandringer i hans land i hovedsak ble kvalt av «de vanlige mistenkte: grådighet og [politisk] feighet».

Global oppvarming kan sammenlignes med en orkan. Meteorologer kan måle styrken på en orkan og kartlegge dens mulige kurs med rimelig nøyaktighet – til stor nytte for dem den kan treffe på sin vei. Men all verdens vitenskapsfolk, politikere og næringslivsledere kan ikke stoppe en orkan. Det ser ut til at det samme er tilfellet med global oppvarming. Dette kan få en til å tenke på noe som står i Bibelen om menneskets utilstrekkelighet: «Menneskets vei [står] ikke . . . til ham selv. Det står ikke til en mann som vandrer, å styre sine skritt.» – Jeremia 10:23.

Global oppvarming vil ta slutt – på Guds måte

Bibelen forteller at «han som formet jorden og dannet den, . . . ikke skapte den forgjeves, men formet den til å være bebodd». (Jesaja 45:18) Bibelen sier også: «Jorden står for evig.» – Forkynneren 1:4, Bibelen – Guds Ord.

Dette betyr at Gud ikke vil tillate at jorden blir gjort ubeboelig. Han kommer til å gripe inn i forholdene på jorden for å gjøre slutt på menneskers feilslåtte styre og fjerne dem som ikke tar hensyn til jorden. Samtidig vil han bevare i live alle som lever et rettskaffent liv og oppriktig ønsker å behage ham. Ordspråkene 2:21, 22 sier: «Det er de rettskafne som skal bo på jorden, og det er de uklanderlige som skal bli igjen på den. Men de onde skal bli avskåret fra jorden, og forræderne skal bli revet bort fra den.»

[Fotnote]

[Ramme på side 13]

En drivhusgass er en gass i atmosfæren som absorberer varmestråling fra jordoverflaten. Mange av de gassene som sendes ut i atmosfæren ved moderne industriprosesser, er drivhusgasser. Blant disse er karbondioksid, klorfluorkarboner, metan og dinitrogenoksid. Mer enn 25 milliarder tonn karbondioksid alene blir nå sluppet ut i atmosfæren hvert år. Rapporter tyder på at nivåene av karbondioksid i atmosfæren har økt med 40 prosent siden begynnelsen av den industrielle tidsalder.

[Bilderettigheter på side 12]

Jorden: NASA/The Visible Earth (http://visibleearth.nasa.gov/); Barack Obama: ATTILA KISBENEDEK/AFP/Getty Images