Passende pausering

NÅR du snakker, er det viktig at du legger inn pauser på de riktige stedene. Det er tilfellet enten du holder et foredrag eller fører en samtale. Uten slike pauser kan det som blir sagt, høres ut som babbel i stedet for klart uttrykte tanker. Passende pausering bidrar til å tydeliggjøre det du sier. Det kan også brukes på en slik måte at det får hovedpunktene til å gjøre varig inntrykk.

Hvordan kan du avgjøre når du skal gjøre en pause? Hvor lange bør pauser være?

Pauser for å markere tegnsettingen. Tegnsetting er blitt et viktig trekk ved skriftspråket. Ved hjelp av tegn kan en angi hvor et utsagn eller et spørsmål slutter. På enkelte språk blir tegn brukt for å skille ut sitater. Noen tegn angir hva slags forhold det er mellom én del av en periode og andre deler. En person som leser for seg selv, kan se tegnene. Men når han leser høyt til gagn for andre, er det stemmen hans som må formidle betydningen av den tegnsettingen som forekommer i det skrevne stoffet. (Flere opplysninger blir gitt i Leksjon 1, «Nøyaktig opplesning».) Hvis du ikke pauserer når tegnsettingen krever det, kan det bli vanskelig for andre å forstå det du leser, eller det kan til og med forvrenge meningen i teksten.

Også den måten tanker blir uttrykt på i en setning, har betydning for hvor det er passende å gjøre en pause. En berømt musiker sa en gang: «Tonene håndterer jeg ikke noe bedre enn mange andre pianister. Men pausene mellom tonene, ah, det er der kunsten ligger.» Slik er det også med talekunsten. Passende bruk av pausering gjør en godt forberedt tale mer elegant og lettere å forstå.

Når du skal forberede deg til å lese høyt for andre, kan det være nyttig å lage forskjellige merker i det trykte materialet du skal lese fra. Lag en liten loddrett strek der du skal gjøre en kort pause eller kanskje bare nøle litt. Bruk to loddrette streker like ved siden av hverandre der du skal gjøre en lengre pause. Hvis du oppdager at du har problemer med å lese visse formuleringer og stadig pauserer på feil sted, kan du knytte alle ordene i den vanskelige ordgruppen sammen ved å lage noen små buer med blyanten. Les så ordgruppen fra begynnelse til slutt. Mange erfarne talere gjør dette.

I dagligtale er pausering vanligvis ikke noe problem, ettersom du vet hvilke tanker du ønsker å overbringe. Men hvis du har den uvanen at du gjør pauser med jevne mellomrom uavhengig av hva meningen krever, vil din måte å snakke på mangle kraft og klarhet. Forslag til hvordan en kan gjøre framskritt, blir gitt i Leksjon 4, «Flytende tale».

Pauser for å markere overgangen til en ny tanke. Når du går over fra ett hovedpunkt til et annet, kan en pause gi tilhørerne anledning til å tenke over det de har hørt, innstille seg på at du går over til noe annet, og lettere få tak i det neste punktet du skal behandle. Det er like viktig å gjøre en pause når en går over til en ny tanke, som det er å sette ned farten når en skal svinge rundt et gatehjørne.

Én grunn til at noen talere haster fra ett punkt til et annet uten å gjøre en pause, er at de prøver å gjennomgå for mye stoff. For noens vedkommende gjenspeiler dette det mønsteret de følger i sin dagligtale. Kanskje alle rundt dem snakker på samme måte. Men dette fører ikke til virkningsfull undervisning. Hvis du har noe å si som det er verdt å høre på og huske, bør du ta deg tid til å overbringe tanken klart og tydelig. Vær oppmerksom på at pauser har avgjørende betydning i den forbindelse.

Hvis du skal holde en tale ut fra en disposisjon, bør du ordne stoffet på en slik måte at det er lett å se hvor det skal være pauser mellom hovedpunktene. Hvis du skal lese et manuskript, bør du merke av de stedene der det er en overgang fra ett hovedpunkt til det neste.

Pauser som markerer overgangen til en ny tanke, er vanligvis lengre enn pauser som markerer tegnsettingen — men ikke så lange at framføringen virker treg. Hvis de er for lange, gir de inntrykk av at du er dårlig forberedt og prøver å finne ut hva du skal si videre.

Pauser for å framheve. En pause som tjener til å framheve, er ofte en kunstpause, det vil si, den kommer foran eller etter en uttalelse eller et spørsmål som blir framført med en viss intensitet. En slik pause gir tilhørerne anledning til å tenke over det som nettopp er blitt sagt, eller den skaper forventning til det som følger. Dette kommer ikke ut på ett. Avgjør hvilken metode som passer best. Men husk at pauser som tjener til å framheve, bare bør brukes i forbindelse med særlig viktige uttalelser, for ellers mister disse uttalelsene sin verdi.

Da Jesus leste høyt fra Skriftene i synagogen i Nasaret, gjorde han en virkningsfull pause. Først leste han en beskrivelse av sitt oppdrag fra profeten Jesajas bokrull. Men før han anvendte det han hadde lest, rullet han bokrullen sammen, gav den tilbake til tjeneren og satte seg. Mens alle i synagogen hadde øynene spent rettet mot ham, sa han så: «I dag er det skriftstedet som dere nettopp hørte, oppfylt.» — Luk. 4: 16—21.

Pauser på grunn av forstyrrelser. Det kan også hende at du blir nødt til å gjøre en pause på grunn av forstyrrelser. Trafikkstøy eller barnegråt kan gjøre det nødvendig å gjøre et opphold i en samtale med en beboer som du har truffet i felttjenesten. Hvis en forstyrrelse i et møtelokale ikke er for stor, kan du kanskje heve stemmen og fortsette. Men hvis forstyrrelsen er kraftig og langvarig, må du gjøre en pause. Tilhørerne følger uansett ikke med. Gjør derfor god bruk av pauser, med tanke på at du skal hjelpe tilhørerne til å få fullt utbytte av det fine stoffet du ønsker å gjøre dem kjent med.

Pauser for å gi tilhørerne anledning til å reagere. Selv om du holder en tale der det ikke er meningen at forsamlingen skal delta, er det viktig å la tilhørerne få anledning til å reagere, om ikke hørbart, så mentalt. Hvis du stiller spørsmål for å få tilhørerne til å tenke, men ikke gjør en lang nok pause, forsvinner mye av verdien av disse spørsmålene.

Pausering er selvfølgelig viktig ikke bare når du taler fra et podium, men også når du forkynner for andre. Det later til at enkelte aldri gjør en pause. Hvis du har det problemet, bør du gjøre deg oppriktige anstrengelser for å utvikle denne taleregenskapen. Det gjør at du kommuniserer bedre med andre og utfører mer virkningsfull tjeneste på feltet. En pause er et øyeblikks stillhet, og det er med rette blitt sagt at stillhet framhever, vekker oppmerksomhet og virker forfriskende.

Vanlige samtaler innebærer en utveksling av tanker. Andre er mer innstilt på å høre på deg når du hører på dem og viser interesse for det de sier. Dette krever at du gjør lange nok pauser til at de får anledning til å uttrykke seg.

I felttjenesten er vår forkynnelse ofte mer virkningsfull når den blir utført i form av en samtale. Etter en utveksling av hilsener finner mange forkynnere at det er en fordel å bringe et emne på bane og så stille et spørsmål. De gjør en pause for å gi beboeren anledning til å svare, og så merker de seg det han sier. I løpet av samtalen gir de kanskje beboeren en rekke anledninger til å komme med kommentarer. De vet at de vanligvis kan gjøre mer for å hjelpe ham hvis de vet hvilket syn han har på det emnet de drøfter. — Ordsp. 20: 5.

Det er selvfølgelig ikke alle som reagerer positivt når de blir stilt spørsmål. Men dette avholdt ikke Jesus fra å stoppe opp lenge nok til at selv hans motstandere fikk anledning til å si noe. (Mark. 3: 1—5) Når vi gir den andre parten anledning til å ta ordet, oppmuntrer det ham til å tenke, og som følge av det kan det være at han gir til kjenne hva som bor i hans hjerte. Et av formålene med vår tjeneste er nettopp å nå folks hjerte ved å gjøre dem kjent med viktige spørsmål i Guds Ord som de må ta stilling til. — Hebr. 4: 12.

Det er uten tvil en kunst å gjøre bruk av passende pausering i vår tjeneste. Når vi pauserer på en virkningsfull måte, overbringer vi et budskap som er klart og tydelig og ofte gjør varig inntrykk.