Bruk av det tildelte stoffet

BIBELEN sammenligner den kristne menighet med et menneskelig legeme. Hvert lem må være til stede, men «ikke alle lemmene har samme funksjon». I harmoni med det bør vi ta hånd om ethvert privilegium vi blir betrodd. Det forutsetter at vi forstår og gjør god bruk av alt stoff vi får i oppdrag å tale over, og at vi lar være å bagatellisere betydningen av noen emner fordi vi synes at andre emner er mer interessante. (Rom. 12: 4—8) Den tro og kloke slave-klassen har ansvaret for å skaffe til veie åndelig føde «i rette tid». (Matt. 24: 45) Når vi bruker våre personlige evner til å utarbeide taler i samsvar med de instruksene vi har fått, viser vi at vi verdsetter denne ordningen. Det fører til at menigheten som et hele kan fungere godt.

Hva du bør ta med. Når du blir tildelt et emne på skolen, bør du passe på at du utdyper det emnet og ikke noe annet. I de fleste tilfellene blir det oppgitt kildemateriale. Hvis du ikke får beskjed om hvilket trykt materiale du skal bruke som grunnlag for talen, kan du samle stoff fra kilder som du selv velger ut. Men når du utarbeider talen, bør du uansett forvisse deg om at hele redegjørelsen er bygd over det tildelte emnet. For å avgjøre hva du skal ta med, må du også ta tilhørerne i betraktning.

Gransk kildematerialet nøye, og analyser de skriftstedene du finner der. Vurder deretter hvordan du kan bruke dette stoffet på en måte som er til størst mulig nytte for tilhørerne. Velg ut to eller kanskje tre punkter fra det trykte materialet for å bruke dem som hovedpunkter i talen. Bruk også det trykte materialet som kilde når du skal velge ut de skriftstedene du har tenkt å lese og drøfte.

Hvor mye av stoffet bør du ta med? Bare det du kan behandle på en virkningsfull måte. Ikke gi avkall på god undervisning bare for å få med så mange opplysninger som mulig. Hvis noe av stoffet ikke passer til hensikten med talen, så konsentrer deg om de delene av det som hjelper deg til å nå dette målet. Velg ut de punktene i det trykte stoffet som er mest lærerike og nyttige for tilhørerne. Når du arbeider med dette punktet på veiledningsskjemaet, er ikke tanken at du skal se hvor mye du kan få med, men at du skal bruke det tildelte stoffet som grunnlag for talen.

Det er ikke meningen at talen simpelthen skal være et sammendrag av det tildelte stoffet. Du bør gå inn for å forklare visse punkter, utdype dem, illustrere dem og kanskje også nevne et eksempel på hvordan de skal anvendes. Hensikten med å ta med tilleggsopplysninger bør være å utdype viktige tanker fra det tildelte stoffet, ikke å erstatte dette stoffet.

Brødre som har de nødvendige kvalifikasjoner som lærere, kan med tiden få i oppgave å gi undervisning på tjenestemøtet. De forstår at det er viktig å gjøre god bruk av det tildelte stoffet i stedet for å bytte det ut med noe annet. Brødre som holder offentlige foredrag, får en disposisjon som de skal holde seg til. Disposisjonen gir rom for en viss fleksibilitet, men den oppgir tydelig hvilke hovedpunkter som skal utdypes, hvilke underbyggende argumenter som skal brukes, og hvilke skriftsteder som danner grunnlaget for talen. Det at en lærer å undervise ved å bruke det tildelte stoffet som grunnlag, er en viktig forutsetning for at en skal kunne få andre privilegier som taler.

Denne opplæringen kan også hjelpe deg til å lede fremadskridende hjemmebibelstudier. Du lærer å fokusere på studiematerialet i stedet for å gjøre sidesprang fra emnet ved å framheve andre ting som nok kan være interessante, men som ikke er nødvendige for forståelsen av emnet. Hvis du får tak i ånden i denne leksjonen, vil du på den annen side ikke bli så firkantet at du lar være å komme med ytterligere forklaringer som den interesserte kan trenge å høre.