ANATOT

(Ạnatot).

1. En benjaminitt; sønn av Beker. – 1Kr 7: 8.

2. Et av folkets overhoder som på Nehemjas tid enten personlig eller representert ved en etterkommer bevitnet med segl en bindende avtale om å vandre på Jehovas sti og utøve den sanne tilbedelse. – Ne 9: 38; 10: 1, 19.

3. En levittisk by i Benjamins område. (Jos 21: 17, 18; 1Kr 6: 60) Navnet lever videre i navnet på den lille landsbyen Anata, som ligger snaue 5 km nordnordøst for Jerusalem. Det opprinnelige Anatot skal imidlertid ha ligget der hvor Ras al-Kharrubeh ligger nå, omkring 800 m sørvest for landsbyen. Fra høydedragene der er det utsikt over Jordandalen og den nordlige delen av Salthavet. To av Davids «veldige menn» var fra Anatot. (2Sa 23: 27; 1Kr 12: 3) Salomo forviste Abjatar til Anatot, og dermed ble den øversteprestelige linjen fra Eli brakt til opphør. (1Kg 2: 26) Anatot var en av de nødstilte byene som ble angrepet da assyriske hærstyrker invaderte landet. – Jes 10: 30.

Jeremia var fra Anatot, men nøt ikke som profet noen ære hos sitt eget folk, for de truet ham på livet fordi han forkynte sannhetens budskap fra Jehova. (Jer 1: 1; 11: 21–23; 29: 27) Av den grunn forutsa Jehova ulykke over byen, og dette gikk i oppfyllelse da babylonerne inntok landet. (Jer 11: 21–23) Forut for Jerusalems fall benyttet Jeremia seg av sin juridiske rett til å kjøpe sin fetters mark i Anatot som et tegn på at det skulle finne sted en gjenopprettelse etter landflyktigheten. (Jer 32: 7–9) I den første gruppen som vendte tilbake etter landflyktigheten, sammen med Serubabel, var det 128 menn fra Anatot, og Anatot var blant de byene som igjen ble bebodd, som en oppfyllelse av Jeremias profeti. – Esr 2: 23; Ne 7: 27; 11: 32.