ARKELAUS

(Arkelạus) [folkets hersker].

Sønn av Herodes den store med hans fjerde kone, Maltake. Arkelaus ble konge i Judea mens Josef og Maria og barnet Jesus var i Egypt. Da de vendte tilbake fra Egypt, bosatte de seg utenfor Arkelaus’ myndighetsområde, i Nasaret i Galilea, for å unngå hans tyranniske styre. – Mt 2: 22, 23.

Arkelaus’ far, Herodes den store, testamenterte herredømmet over Judea, Samaria og Idumea til Arkelaus. Dette var dobbelt så mye som det han gav hver av de andre to sønnene sine, og området omfattet de viktige byene Jerusalem, Samaria, Joppe og Cæsarea. Da Herodes var død, trådte Arkelaus fram for Augustus i Roma for å prøve å trygge sitt herredømme, og til tross for motstand fra blant andre en av hans brødre og en delegasjon av jøder fikk han beholde makten. Augustus gjorde ham imidlertid ikke til konge, men til etnark, en vasallfyrste med høyere rang enn en tetrark. Matteus sier imidlertid med rette at han «hersket som konge», for den lokale hæren hadde tidligere utropt ham til konge. – Jewish Antiquities av F. Josefus, XVII, 194, 195 (viii, 2).

Arkelaus var en grusom hersker og var svært upopulær blant jødene. En gang han slo ned et opprør, fikk han 3000 av opprørerne skånselsløst likvidert på tempelområdet, to ganger avsatte han øverstepresten, og på toppen av det hele var hans skilsmisse og gjengifte i strid med jødisk lov. Etter at jødene og samaritanene hadde sendt flere klager til Augustus, ble det med tiden satt i gang en etterforskning, og Arkelaus ble landsforvist i sitt niende eller tiende regjeringsår. Judea ble nå underlagt romerske stattholdere. – Se HERODES nr. 1 og 2.