ATAROT

(Ạtarot) [kroner (dvs. runde innhegninger)].

1. En av de byene på østsiden av Jordan som Gads og Rubens stammer bad om å få som sin eiendom. Området ble betraktet som særlig velegnet for disse stammenes buskap. (4Mo 32: 1–5) Byen ble deretter gjenoppbygd av gadittene. – 4Mo 32: 34.

På Mesja-steinen nevner moabittkongen Mesja også dette stedet, i 10. og 11. linje av innskriften. Der står det blant annet: «Og folkene fra Gad hadde alltid bodd i Atarots land, og Israels konge hadde bygd Atarot for dem. Men jeg kjempet mot byen og tok den og drepte alle folkene i byen . . . Og jeg brakte Ariel (eller Oriel), dens høvding, tilbake derfra . . . og jeg lot folk fra Saron og folk fra Maharit få bo der.» – Ancient Near Eastern Texts, redigert av J.B. Pritchard, 1974, s. 320.

Det antas vanligvis at byen lå der hvor Khirbet Attarus nå ligger, øst for Dødehavet og 13 km nordvest for Dibon (som er nevnt etter Atarot i 4Mo 32: 3). Ruinene ligger på vestsiden av et ca. 750 m høyt fjell med samme navn. Dette stedet ligger riktignok i Rubens område, men det ser ut til at Gad og Ruben hadde noen områder sammen.

2. En by på grensen mellom Efraims og Benjamins områder. (Jos 16: 2) Det er øyensynlig den samme byen som Atarot-Addar, som blir omtalt i Josva 16: 5 og 18: 13. I det sistnevnte verset omtales byen som en del av Benjamins nordlige grense, og det sies at den lå på «det fjellet som ligger sør for Nedre Bet-Horon».

3. En by ved Efraims stammes nordøstlige grense. – Jos 16: 7.